Hensynsløst anarki

At all musikk alltid er underlagt trusselen om når som helst å bli avbrutt til fordel for noe helt annet er dette et eksempel på: En desemberkveld for noen år siden like oppunder jul inviterte jeg noen venner til middag. Under den første delen av kvelden spilte jeg vinylplater, men da brennevinen kom på bordet og gjestenes beskjedenhet avtok, holdt ikke lenger vinylsamlingen tritt med de referensielle behov som meldte seg. Fordi alle gjestene var ivrige musikkonsumenter ble snart den første iPod’en koblet til stereoanlegget. Etter det var det ingen vei tilbake. Den ene avspilleren ble skiftet ut med den andre. Alle spor ble underlagt referansehelvetets hensynsløse anarki.

Å sovne til Keith Rowe

En gang sovnet jeg under en konsert med Keith Rowe i København. Fordi jeg satt på første rad i det lille lokalet, var det også helt sikkert at Rowe merket seg tilstanden min. Jeg våknet i hvert fall i det han proklamerte lakonisk at konserten var over, for hans del, men den er ikke det for dere, sa han med henvisning til oss i salen. Han hadde nemlig festet en elektrisk vifte over strengene på gitaren slik at gitaren ville spille videre også etter at han hadde gått av scenen. – Kjøp øl, sa han. – For all del, ikke hør etter.

Det var for øvrig sammensatte grunner til at jeg sovnet. Til dels var det fordi jeg var svært trøtt og hadde drukket vin og til dels fordi jeg den våren hadde tatt i bruk et par synsbriller som jeg stadig forvekslet med følelsen av å ha på meg solbriller. Alltid når jeg har på meg solbriller lukker jeg øynene og glir uforbeholdent inn i søvnen.