I Vladimir Jankélévitch' essaysamling Music and the ineffable, i essayet "Music and silence" finner jeg følgende frase:
There is nothing more, nothing, as at the end of Debussy's song "Colloque Sentimental", where, on afrigid night, solitude and wind carry off the last words spoken by a pair of lovers.
Jeg søker opp "Colloque Sentimental" på YouTube og finner et opptak fra 1962 der Nicolae Gafton synger Paul Verlains tekst akkompagnert av Corneliu Gheogghiu på piano. Det er et fantastisk spor:
Mozart og Munch i Do Androids Dream of Electric Sheep (En versjon ble også publisert i Klassekampen som bokessay 5. juni 2013)
Maskinbegrepets historisitet peker tilbake på den industrielle og elektriske revolusjon, da mennesket på samme tid opplevde å føle seg fremmedgjort i det industrialiserte samfunnet og som en enestående intelligens. At maskinen som gjorde livet lettere, også truet vår eksistens, var en modernismens erfaring som satte dype avtrykk i kunst og filosofi, som hos Kafka, der henrettelsesmaskinen i«I Straffekolonien»framstår som urovekkende poetisk i sin brutalitet. Så, er det mulig for en maskin å føle
empati med mennesker eller med en annen maskin? Kan mennesker føle empati med
en maskin? Ja, på mange måter får vi affekterte forhold til maskinene våre, men om affeksjonen er gjensidig, er mer uklart. Uansett, det er mulig å forestille seg det. Og det gjør Philip K. Dick i sin romanklassiker av en framtidsdystopi, Do
Androids Dream of Electric Sheep?, en roman som vel står i skyggen av Ridley Scotts filmBlade Runner,som bygger på Dicks fortelling. Men der Blade Runner var
en visuelt spektakulær space opera med svevebiler som glitret i sort regn og
vakkert koreograferte actionscener, er romanen en nedtonet, støvstenket studie
av menneskets ensomhet og androidens drømmer, som i sin kjerne handler om
empati.
«Emigrer eller
degenerer»
Handlingen i Do Androids ... er lagt til begynnelsen av 1990-tallets San Francisco,
noen tiår etter at tredje verdenskrig har ødelagt livsvilkårene på jorda. Fordi
radioaktivt støv dekker himmelen har store deler av befolkningen emigrert til Mars.
«Emigrer eller degenerer» (alle sitater fra Bings Livstyvene), er imperativet man
lever under. På Mars får alle utdelt hver sin arbeidsrobot, en androide så lik
mennesket at det ikke er mulig å merke forskjell på annet enn dens manglende empati.
Tilbake på jorden ligger byene øde og boligblokkene mer eller mindre tomme, et
scenario beskrevet med en Proust-aktig sensibilitet:
Stillhet. Det lynte fra treverket og
veggene, den slo mot ham med en voldsom, overveldende kraft, som om stillheten
var skapt av en stor mølle. Den steg fra gulvet, opp gjennom det fillete, grå
vegg-til-veggteppet. Det slet seg løs fra de ødelagte og halvveis ødelagte
hjelpemidlene på kjøkkenet, døde maskiner (...) Den tøt ut av den ubrukelige
taklampen i stuen, blandet seg med seg selv der den tomt og ordløst seg ned fra
taket flekket av fluer. Stillheten klarte faktisk å stråle ut fra alle
gjenstander han kunne se, som om den - stillheten - ville erstatte alt som var
materielt.
Fraværet av liv fører til ensomhet,
depresjon og desperasjon, og får menneskene til å søke selskap i maskiner,
religiøs eskapisme, kunstig stimuli og et tvangsmessig forhold til husdyrhold.
Til tross for at levende dyr er en sjeldenhet, oppfordres befolkningen til å
holde seg med dyr, og får de ikke tak på levende eksemplarer, kan de skaffe seg
elektroniske kopier. I en verden der samholdet mellom mennesker er
dekonstruert, er dyrehold ikke bare viktig av praktiske årsaker, men også av
moralske: Samvær med dyr, oppfattes som eksistensielt oppbyggende.
Drømmer androider?
Med denne ustabile virkeligheten som
bakgrunn, følger vi Rick Deckard, dusørjeger ved San Francisco-politiet, i
jakten på seks androider av modellen Nexus-6 som har rømt fra Mars. Oppdraget
er å «pensjonere», det vil si avlive dem.
Siden
androider ikke «lever», skal det i teorien være en
uproblematisk oppgave, men når turen har kommet til androiden Luba Luft ̶
sopran ved San Francisco Opera Company, får Deckard en utfordring.
Rick Deckard som er en entusiastisk operaelsker med opptak av sangere som
Elizabeth Schwarzkopf, Lotte Lehmann og Lisa Della Casa i sin private samling, finner
Luba Luft på scenen under en prøvegjennomgang av Mozarts Tryllefløyten. Fra orkesterplass lytter han til den bevegende
duetten mellom Pamina og Papageno i siste scene i første akt, en scene «som alltid fikk tårene til å renne
fra Ricks øyne»
"Nå hadde Papageno i sin fantastiske ham av fuglefjær sluttet seg til Pamina for å synge de ordene som alltid fikk tårene til å renne fra Ricks øyne når og hvis han tenkte over dem.
Könnte jeder brave Mann
solche Glöckchen finden
seine Feinden würden dann
ohne Mühe schwinden
Her er et opptak av scenen Deckard overværer, fra siste scene i første akt:
Og han spør seg selv:
Drømmer andrioder? spurte Rick seg
selv. Åpenbart. Det må være derfor de dreper sine arbeidsgivere og flykter hit.
Et bedre liv, uten trelldom. Som Luba Luft, syngende Don Giovanni og La Nozze i
stedet for å bryte ufruktbar og steinete mark. På en koloniverden som egentlig
var ubeboelig.
Hvis androidene har håp og drømmer,
er det da mulig å gjøre jobben like kaldt som han er trent til? Nei, er empatien
først vekket, er den vanskelig å trumfe. Og blandet med musikk̶ umulig. Opplevelsen av å høre en androide i rollen
som Pamina, får ham til å nøle. En vakker stemme: så umenneskelig menneskelig i
sin umulighet. Kan han pensjonere en androide som bidrar til verden med en slik
skjønnhet? Etter prøven oppsøker han Luba Luft i garderoben. «En sammenligning med
Schwarzkopf faller ut til din fordel», innrømmer han før hun overrumpler ham med et laserrør.
Androidens fortvilelse
At Deckard nøler når han skal «pensjonere» Luba Luft, gir henne en
sjanse til å unnslippe. Når han får tatt opp jakten igjen, leder den han inn på
en Edvard Munch-utstilling. En stund betrakter han et velkjent oljemaleri:
Maleriet viste et hårløst, undertrykt
vesen med et hode lik en omvendt pære, hendene trykket i angst mot ørene,
munnen åpen i et veldig, lydløst skrik. Forvridde bølger av vesenets smerte -
gjenlyd av skriket - flommet ut i luften rundt det, mann eller kvinne, hva det
kunne være. Det hadde dekket for ørene for ikke å høre sin egen lyd. Vesenet
sto på en bro og det var ingen andre der, vesenet skrek alene. Ensom på grunn
av ̶ eller på tross av ̶ skriket.
Om det finnes et skrik i «Skrik», er det et kvalt et. Vi leser bildets tittel.
Vi ser vesenets 0-formede munn. Vi ser det intense blikket og hvordan
håndflatene er presset mot sidene av hodet. Vi ser hvordan skriket presser seg
ut av vesenets kropp, hvordan det løser seg opp i det bugnende landskapet, i
den røde himmelen. Men vi hører det ikke.
I «Skrik»
finnes en korrespondanse med Luba Luft på operascenen. Maleriets kvalte uttrykk
finner forløsning i Mozarts arie. Luba Lufts vilje til å synge kan således bli
forstått som en transformasjon av fortvilelsen over å befinne seg i en umulig
verden.
Når Deckard finner Luft, er det stående foran et annet av Munchs
ikoniske motiver, «Pubertet», som hun har blitt tiltrukket av på
grunn av dets realisme. «Jeg liker egentlig ikke androider», innrømmer hun. Derfor
imiterer hun menneskene. «Pubertet»
gir henne mulighet til å drømme seg inn i det menneskelige, samtidig som det
konfronterer henne med umuligheten. Androiden blir ikke født, den vokser ikke
opp, den gjennomgår ingen fysisk metamorfose, og den eldes ikke før den dør.
Androiden slites bare ut, usentimentalt, i løpet av noen få tilmålte år.
Men i det Deckard griper om armen hennes, og hun forstår at hun har tapt,
får hun et uttrykk som i beskrivelsen kobler henne sammen med vesenet i «Skrik» igjen: «øynene falmet og ansiktet
bleknet, hodet ble til et kranium, som om det allerede var begynt å råtne. Som
om alt liv på et øyeblikk hadde trukket seg tilbake til ett eneste punkt inni
henne». I dette samme øyeblikket,
overgår Luba Lufts eksistensielle angst den tvilen Deckard kjenner på og får
henne til å fremstå som et rikere følelsesmessig vesen enn ham selv.
Deckards favoritter
Der jeg sitter i lenestolen i
stuen, lyttende til Tryllefløyten, i
et forsøk på å få en fornemmelse av Deckards opplevelse av det samme stykket,
opplever jeg skjønnheten i sangen som overmenneskelig, liksom noe i berøring med
det kosmiske mysteriet. Jeg forestiller meg ham sittende i en lenestol i et
mørkt rom, likt meg, foran en gammel, knirkete, ustabil platespiller. Med
blikket mildt stemt innover fortaper han seg i lyden av Paminas glassklare
sopran slik den trenger seg gjennom vinylens overflatestøy, som noe fjernt og
nært på samme tid, som et halvt glemt minne, og for en stund, som et resultat
av hans sublime møte med kunstig intelligens, stenges den truende stillheten ute.
Musikken, tenker jeg, er det eksistensial han trenger, ikke en elektrisk sau,
ikke religiøs eskapisme. Bare kunsterfaringen. Den han deler med Luba
Luft.
*
Lisa Della Casa og Elizabeth Schwarzkopf i duett:
*
Livstyvene
Philip K. Dick (1928 ̶ 1982) var en amerikansk forfatter som mellom 1952 og 1982 skrev mer enn femti bøker innen flere sjangre. Best kjent er han for sine romaner innen science fiction og som inspirator for det dystopiske cyberpunk-uttrykket. Do AndroidsDream of Elecrtric Sheep ble utgitt i 1968, men kom først i norsk oversettelse i 1995, da oversatt av Jon Bing med tittelen Livstyvene (som er den utgaven jeg anvender her), som del av Scorpius-serien til Tiden Norsk Forlag sammen med titler som På kjøret, I horenes gate og Naken lunsj, noe som vitner om hvilket litteraturhistorisk selskap romanen blir satt i. Flere filmer har blitt laget på grunnlag av Dicks fortellinger, som Blade Runner, Total Recall, Minority Report og A Scanner Darkly.
Mange musikere har latt seg inspirere av Philip K. Dick. Parallelle virkeligheter og dualitet er gjennomgående tema på Sonic Youths 1987-album, det futuristiske Sister, hvis tittel refererer til Dicks tvillingsøster, Jane Charlotte, som døde bare noen uker gammel. Åpningssporet, "Schizofrenia", henter narrative motiver fra Dicks selvbiografiske verk Radio Free Albermuth og Valis mens linjer som «Two speakers dream the same and skies turn red» og «I can't get laid cuz everyone is dead» på «Stereo Sancity», synes tydelig inspirert av Dick.
