(Publisert i Eno #16, 2014)
Regjeringen lanserer frihetsreform. Hva er vel da mer passende som lydspor
enn jazz og klubbmusikk?
Kulturlivet må lære av idretten.
Det mener «sponsorgeneral» Jacob Lund fra firmaet Sponsorconsult, tidligere
sjef for sponsorvirksomheten til DnB-konsernet. I en Klassekampen-sak om Høyres
kultur- og idrettsminister Thorild Widveys ønske om økt privat finansiering av
kulturfeltet –
som en del av regjeringens frihetsreform – fikk Lund lov til
å fabulere fritt om emnet. Som vanlig er det moro når folk fra næringslivet får
kommentere kulturfeltet. Han synes ikke å betvile presisjonsnivået på sine egne
generaliseringer.
«Kulturlivets
aktører må våge å tenke mer kommersielt», uttaler Lund og poengterer at han opplever
«idretten som mer dynamisk i sitt samspill med næringslivet» enn kulturfeltet
er. Videre mener han at mens idretten byr på seg selv, «verner kulturlivet om
sin egen dyd». Han tenker seg altså at aktører i kulturfeltet som ønsker å
motta penger, må yte noe tilbake, og kommer således med eksempler «som
treningsopplegg og kompetanseutvikling for de ansatte i sponsorselskapene». Slik
kan utøvere på kulturfeltet bli mer attraktive for sponsorene. Greit nok.
1
BY PÅ SEG SELV
Lund uttaler også: «Hvorfor skal
et selskap som Tine Meierier sponse norsk kulturliv hvis de ikke får noe annet
igjen enn sin egen logo avbildet på et programblad? Kulturlivet må gå i dialog
med næringslivet og etterspørre hvilke behov samarbeidspartneren har.
Mulighetene er mange, fra å bidra til selskapets merkevarebygging til å tilby
kurs, seminarer og opplevelser.»
Ja vel. Gå i dialog. Etterspørre
hvilke behov den næringsdrivende har. Bidra til mervarebygging. Tilby kurs. Holde
private workshops for barna til konsernets ansatte. Den slags. Helt klart
bidrag musikkutøvere ønsker å bruke tiden sin på. For det handler selvfølgelig
om hva sponsoren får ut av det, ikke den kunstneriske utøveren.
Sånn
sett har Tine Meierier mye å hente i norsk musikkliv. De bør på musikkfeltet
kunne få tilfredsstilt sine behov. Ta for eksempel reklamekampanjen under årets
OL i Sotsji og fram til påske – Tines største siden OL på Lillehammer – der
norske toppidrettsutøvere som Marit Bjørgen, Kjetil Jansrud og Tiril Sjåstad
Christiansen stilte opp i hvitt superundertøy og med melkebart i filmklipp, på
posterboards i byen og som portretter på melkekartongene. Bildet av Marit
Bjørgen med melkebart på kartongen antyder hvor ren og uskyldig melken er, som
et aktivum for en konsentrert og fokusert
styrke, som det heter hos Tine. Slik blir Marit Bjørgen virkelig. Hun er
ikke noe overnaturlig vesen, men resultatet av målrettet og systematisk trening.
Og melkedrikking, så klart. For å understreke poenget har Tine produsert en
serie reklamefilmer basert på filmklipp av sportstabber akkompagnert av Hermann
Hermits slager «No Milk Today». Syklister kjører av veien, en vektløfter blir
klemt under stangen, en fyr faller av seierspallen -– alt for å understreke poenget
uten melk, ingen styrke.
MELKEBART. Kampanjen kan med enkle grep la seg oversette til
musikkfeltet, og da særlig jazz- og improvisasjonsfeltet, der nettopp fokusert og konsentrert styrke er en
stor fordel for den enkelte utøvers ytelsesevne. Tine Meierier kan sponse
landets store jazzfestivaler, og både nye og etablerte artister kan gjennom
sommeren profileres på melkekartongene. Målet, slik det formuleres på Tines
hjemmesider, vil fremdeles være «å skape oppmerksomhet rundt at Tine Melk
styrker kroppen, noe de norske idrettsutøverne vil gjøre på en veldig god måte».
Det er bare å bytte ut «idrettsutøverne» med «jazzmusikerne». Her følger noen forslag
til tekstutkast Tine kan bruke, basert på tekstene brukt i Sotsji-kampanjen.
På melkekartongen: Endelig sommer. Alle store musikere har en
gang vært små. De har sunget barnesanger, brukt kjøkkenredskaper som
instrumenter, stått i støvete øvingslokaler i lokale ungdomsklubber. Så har de
børstet av seg og gått inn til kveldsmat. Til det store glasset med frisk melk.
Som de alltid vil vende tilbake til. Nå er de større. Nå venter de store
musikkfestivalene. Tine Melk er med, hele veien. Vi ønsker våre musikkhelter
lykke til med festivalsesongen.
På hver side av kartongen kan det
så trykkes utøverportretter av jazzmusikere.
Utøverportrett #1: Paal Nilssen-Love
(trommer i Atomic, The Thing): Mange
instrumenter, forskjellige øvingslokaler − og hyggelige folk overalt. Stavanger
er verdens beste sted å vokse opp! Skal du bli god i frijazz, må du ha frihet
til å satse stort. Den friheten fikk jeg hjemme i Stavanger.
Utøverportrett #2: Ellen Andrea
Wang (bass, vokal i Pixel): Etter en
lang vårkveld med gode musikerkompiser, med jazzing og jamming i øvingslokalet
hjemme på Søndre Land − da er det ekstra godt å komme inn i varmen igjen. Til
et stort glass med iskald melk.
Utøverportrett #3: Frøy Ågre (saksofon
i Frøy Aagre Electric): Du blir gladere
av å spille jazz. Prøv selv! Når jeg trenger påfyll, tar jeg meg en måneskinnstur
på fantastiske Slottsfjellet i Tønsberg og nyter stillheten, snøen og
vinterlyset. − Jazzglede er så mye mer enn musikkpriser.
På busser og trikker kan det
vises full size-bilder av Håvard
Wiik, Sidsel Endresen og Arild Andersen kledd i hvitt superundertøy og med
melkebart.
Det
ville være å by på seg selv.
Og
slik Marit Bjørgen blir virkeliggjort gjennom melken, gjør melken også jazzmusikeren
virkelig. For musikeren har ikke overnaturlige krefter. Det er gjennom
målrettet og systematisk trening hun har levert resultater for teamet og landet. Slik kan musikeren presses inn i det
medieorienterte sjanblonguttrykket idrettsutøveren er hensatt til, der hun i et
system av økonomisk sponsormakt og en totalitær organisasjonskultur ikke kan
være et dynamisk menneske med alt det innebærer av oppturer og nedturer, men
alltid må smile og leve opp til det prestasjonsnivået som sponsorbedriften,
teamet og nasjonen forventer av henne. For ytterligere å underbygge forholdet
mellom høy grad av ytelse og melkekonsum kan det produseres en film der anonyme
jazzmusikere tabber seg ut − en saksofonist som faller av scenen, en
trommeslager som mister stikken, en bassist som blir klemt mot veggen av sitt
eget instrument − akkompagnert av «No Milk Today».
2
MELK PLUSS. Om doping i idretten er no-no (offisielt sett), er man på musikkfeltet ikke så nøye på det.
Her har sponsorbedrifter mye å lære. Om de våger å være litt kreative og ikke
verner om sin dyd, finnes det på musikkfeltet gode markedsutvidende muligheter
for Tine. Med utgangspunkt i Stanley Kubricks A Clockwork Orange (1971), der antihelten Alex og gjengen hans på
Korova Milk Bar, alle kledd i melkehvite jumpsuits, sitter utstyrt med hvert
sitt glass melk, eller «Milk Plus», som det heter i filmen − melk tilsatt
opiater, syntetisk meskalin eller det adrenalinlignende adrenokrom − kan Tine
Meierier lansere sin Melk Pluss. Slik kan de vise seg som et dynamisk selskap
som ikke bare holder de lange tradisjoner i hevd, men også viser
populærkulturell fingerspissfølelse.
Etanolholdig
melk og melk blandet med alkohol har en lang tradisjon. På 1200-tallet nøt
Kublai Khans mongolske horder store mengder comos,
en kefirlignende drikk laget av hestemelk. Ved å fryse ned melken destillerte
de den og fikk konsentrert og forsterket etanolmengden. Resultatet var en
utagerende festkultur. Mongolene ble kjent for å synge og danse til de segnet
om på marken.
«I
keep drinkin' malted milk, try'n to drive my blues away», synger Robert Johnson
på sin innspilling av «Malted Milk» (1937).
Maltet melk var tørrmelk laget av en
tørket velling av maltet bygg, hvetemel og helmelk. Johnson fortsetter: «Malted milk, malted milk, keep
rushin' to my head / And I have a funny, funny feelin', and I'm talkin' all out
my head». Han får en rar følelse i hodet. Kanskje har han blandet alkohol i
melken. Det var ikke uvanlig i de amerikanske sørstatene å mikse seg en Milk
Punch bestående av brandy og melk. Den fete, myke og helende melken sammen med den
euforiserende og berusende alkoholen gir et stresset sinn en etterlengtet
følelse av ro og velbehag.
John Lee Hooker utdyper i «It Serves You Right To Suffer»
(1966): «My doctor wrote me a description / For milk, cream and alcohol / My
nerve was so bad / I couldn't rest / I couldn't sleep all at the night».
Kjæresten
har gått fra ham, så hva annet kan han gjøre enn å drikke melk blandet med
alkohol?
Den sløye karakteren The Dude spilt av Jeff Bridges i Coen-brødrenes
film The Big Lebowski (1998) drikker
gjennomgående variasjoner av White Russian, en drink bestående av vodka blandet
med Kahlua, melk (eller fløte) og is. Enkelte hevder at når drinken er mikset
med melk, er det snakk om en «Caucassian» (som henviser til den kaukasiske
versjonen av comos). I en scene bestiller The Dude nettopp en «Caucassian».
En kampanje for Melk Pluss kan
bygge på materiellet Tine har utviklet for sitt melkeprodukt Styrk med konsentrert
protein- og kalsiumbeholdning. Her er det relevant å trekke inn aktører fra
klubbmusikken. Helgemagasiner som D2 og VG Helg kan trykke helsides annonser
med en friskt utseende jente med lurt blikk, kledd i hvit bluse med futuristisk
snitt − ikke ulikt en deltaker på klubbing-arrangmentet Sensation White − med
et stort glass med melk i hånden og følgende tekst:
Mer av det beste fra
melken.
30 % alkohol.
50 % mer dopamin.
100 % sentralstimulerende.
Også med kakaosmak.
Sensation White-assosiasjoner
til tross: Melk Pluss-kampanjen bør først og fremst være et omdømmebyggendeprosjekt
inspirert av det mer eller mindre kredible konseptet til energidrikkprodusenten
Red Bull. Gjennom sitt Music Academy støtter Red Bull unge musikere innen sjangre
som hiphop, elektronika, house og r&b. Siden 1998 har de arrangert
festivaler og workshops over hele verden der en imponerende lang liste
profilerte artister har bidratt. Brian Eno, Jeff Mills, Erlend Øye, Bugge
Wesseltoft, James Murphy, Julia Holter, M.I.A, Mira Calix, Oneohttrix Point
Never, Phillip Glass og Prins Thomas, for å nevne noen, har alle lånt bort sin
integritet til omdømmebygging for denne koffein- og sukkerholdige drikken. Settingen
er stort sett lik: Artisten sitter i en sofa og snakker om musikk og den
kreative prosessen. Bak dem synes Red Bulls logo i form av to røde okser som
stanger mot hverandre.
MELK PLUSS-AKADEMIET. Det er bare for Tine å gjøre
det samme. Artister kan spille i Tine-teltet under musikkfestivaler, de kan
sponse klubbkvelder på The Villa med No Dial Tone og turneer med artister fra
Full Pupp-etiketten − tilsynelatende uten annet enn «en logo avbildet på et
programblad», men med en snikende omdømmebygging som er gull verdt.
Etableringen av et Melk
Pluss-akademi, der personligheter som Biosphere, Lindstrøm, Todd Terje, Annie og
Røyksopp foreleser for musikkstudentene, vil gjøre en hel generasjon musikere takknemlige
for støtten fra meieriene. Ost & Kjex spiller sikkert opp til dans på
sommerfesten.
3
FORNØYD KULTURMINISTER. Etter å ha blitt presentert for Tines
sponsorplaner for Jazz- og Klubb-Norge er kulturminister Thorild Widvey fornøyd.
Hun uttaler i en pressemelding:
«Det
at jazzfestivalene og klubbmusikkens eksisterende prioriteringer kan oppfylle
vilkårene for støtte fra det private næringslivet, er et tegn på styrken i
denne regjeringens visjon, som er å se offentlige og private penger i samspill.
Det at Tine Meierier støtter utviklingen av unge talenter og får bidrag til
produktutviklingen via klubbmiljøet, er et kjempepluss.»
FEM PLATER
TIL INSPIRASJON FOR KULTURDEPARTEMENTETS FRIHETSREFORM
Original Silence: The First Original Silence (Smalltown Superjazzz 2007). En plate med melkebart. Da Original Silence
spilte på Rockefeller under Øya Natt i 2008, sto jeg et øyeblikk ved siden av
Kim Gordon, som hadde spilt med Sonic Youth tidligere på kvelden. Å se Gordon
glise til det som skjedde på scenen, var en forsikring om at jeg var del av en
unik hendelse. På scenen utspilte det seg en kamp mellom musikerne. Paal Nilssen-Love
pisket Thurston Moore og Terrie Ex av gårde. For én gangs skyld maktet ikke Mats
Gustafssons ekspressive voldsomheter å overkjøre alt annet. Også han måtte
kjempe for ikke å bli hengende etter.
Kim Myhr: All
Your Limbs Singing (Sofa Music 2014). Kim Myhr er en ypperlig representant for den
akustiske gitarens potensial. På åpningssporet, den snaut tolv minutter lange «Weaving
into Choirs», demonstrerer han hva som skal til for å ta det ut. Den intense strømmingen
som drar gjennom hele trekket, krever en idrettsutøvers utholdenhet og en
musikers estetiske vilje. Låttittelen er programmatisk: Tonene veves sammen til
et kor.
No Dial Tone featuring Djamila: Standing
Still EP (Classic Music Company 2013). Deep House med kosmiske
ambisjoner. Produsert av Vibeke Bruff Johansen og Kristina Dunn. Med
vokalbidrag fra Djamila Skoglund-Voss. «Into space», lyder første linje på
tittelsporet. Jeg tenker på det barokke musikkideal der en uavbrutt generalbass
danner harmonisk grunnstruktur, og på hvordan improviserte mellomstemmer avledet
fra disse dypeste tonene fyller ut lydbildet. Her i form av en 4/4 basspuls og
eteriske synthesizerakkorder. Hvilende i og slyngende over det harmoniske
grunnlag er melodien, dette vidunderlige som legemliggjør menneskets streben og
liv, for å sitere Arthur Schopenhauer. Her i kraft av Djamilas stemme. Spor 2: «Lost in the Club».
Indeed. Men det krever Melk Pluss.
Melkeveien: «Mjøsa» (Dødpop 2013). Mjøsdistriktet er kjent
for sine store gårder og lange tradisjoner med melkeproduksjon. Tykk
kalksteinsbunn gir gode vekstvilkår. Om sommeren bugner åkrene av jordbær,
sukkererter, korn, poteter. Skogene er fulle av saftig furu og gran. Gamle
gårder med tradisjoner tilbake til femtenhundretallet ruver i åkerlandskapet. Kristian
Møller Johansen alias Melkeveien er en passende representant for distriktet. Med
sine spirende synthesizerakkorder og traktorbassganger burde han være melkete
nok til å kunne profileres på lokale melkekartonger.
Pechenga: Helt borte
(Smalltown Supersound 2011). Det er mange variasjoner over
hvitt i Tor Ulvens poesi: hvitt som i kalk, skjelett, skum og is. Ordet snø
dukker opp 128 ganger i hans samlede poesi. Som her: «Snøen, hvitheten / blir
aldri // hysterisk // tror jeg». Til sammenligning dukker ordet melk opp seks
ganger, som i «melken du drikker om natten» og «et sted i melkeveien». Pechenga
er området i Sibir som synes i det fjerne fra Vardø, der Rune Lindbæk &
Cato Farstad skal ha spilt inn Helt borte.
Å høre på «Snowflakes» er som å stå under en lyktestolpe en vinterkveld og
stirre opp på et evig virvlende fall av snøfnugg. Noe for Melk Pluss-kampanjens Chill
Out-telt.
