APPELSINHAGEN (NAKBA-NOTATENE)

I 2009 jobbet jeg med en kontrafaktisk roman om Franz Kafka (som altså ikke ble utgitt) der Kafka overlever først tuberkulosen og senere kom seg unna nazistene. Jeg lot ham således flykte fra Europa, ikke til Palestina (hvor til han ofte hadde ønsket seg), men til New York (hvor til han også ofte hadde ønsket seg) i likhet med mange andre jødiske intellektuelle. Forøvrig lot jeg han ta samme reiserute som Walter Benjamin la ut på, fra Frankrike over Pyreneene til Spania og derfra med dampskip til New York, men som WB altså ikke overlevde. 

Et fragment fra dette arbeidet finnes her: MANHATTAN KAFKA

Her skal det derimot handle om Max Brod og tiden rundt etableringen av Israel som selvstendig stat i 1949.

Max Brod, Kafkas venn og redaktør, flyktet sammen med kona Else Brod og vennen Felix Weltsch, fra Praha i 1939 da den tyske hæren inntok byen. Først med tog til Konstanza ved Svartehavet og videre til Palestina med båt. 

I bagasjen hadde Brod sin samling originale Kafka-manuskripter. Ekteparet Brod bosatte seg i Tel Aviv, Felix Weltsch i Jerusalem. 

I 1942, etter konas død, møtte Brod den unge, jødiske kvinnen Ilse Esther Hoffe på et kurs i hebraisk. Også hun hadde flyktet fra nazistene og Praha. De ble nære venner og snart fylte hun stillingen som hans sekretær. Sammen renskrev, organiserte og titulerte de alle fragmentene og løse ark Brod hadde etter Kafka for utgivelse av samlede skrifter. 

Til tross for at Ilse Esther Hoffe var gift har det blitt spekulert i om de hadde mer enn et platonisk forhold, men om dette vites ingenting sikkert. (I kjølevannet av dette forholdet ligger også den store konflikten om  eierskapet til Kafkas litterære arv. Godt gjort rede for av Judith Butler i et essay i London Review of Books i 2011.) 

Fragmentet under, fra dette romanarbeidet, skildrer en forlystelsereise Max og Esther gjorde til Jaffa, rett før Israel ble en selvstendig stat i 1949. Fordi jeg jobbet med dette like i etterkant av Israels angrep på Gaza i 2009, flettet det seg inn notater fra opplevelsen av dette angrepets grusomheter via web-TV samt research på den lange historiske bakgrunnen til konflikten. 

Avslutningsvis følger et forsøk på beskrive en reise Max Brod gjorde til Zürich hvor han skulle sikre deler av sitt Kafka-arkiv i en bankboks. 

Nå som situasjonen i Israel / Palestina igjen er fortvilt, syntes det aktuelt å hente frem igjen fragmenter fra dette arbeidet og publisere det her for hva det er verdt. 

Here goes:

APPELSINHAGEN (NAKBA-NOTATENE)

1

Med kjørehansker og solbriller var Max en flott mann. Hun studerte ham i profil. Når han snudde seg mot henne vendte hun blikket ut på veien. Støv virvlet opp rundt bilen. Han smilte til henne. Den røde ørkenen stod i kontrast til det azurblå havet. Han strakk ut hånden, dro en hårlokk som hang ned fra under skautet bort fra kinnet hennes. Hansken kald mot huden. Da de nærmet seg Jaffa ble landskapet grønnere. De kjørte mellom rader av trær som bugnet av runde, mørkegule frukter, uendelige variasjoner av grønt og brunt med gule prikker. Ved en arbeidsleir stoppet Max for å hilse på kjente. Arbeidslederen var en ung mann med gylne krøller og kraftig adamseple. Han ga henne en kurv til å legge appelsiner i. Max så hvordan hun strakk seg etter fruktene inne mellom trærne. Når forholdene roer seg, tenkte han, kunne de kanskje bosette seg ved en av hagene.  

2

I sentrum patruljerte britiske soldater i gatene. Stemningen var spent. For å avkjøle seg stakk de seg inn i et tehus. Max kjøpte et blekkhus til henne. Han ville hjelpe henne med å tyde graveringene i bronsen, men hun hadde vanskelig for å konsentrere seg. Halvt skjult i de mørke krokene satt arabere og sov. Ingen møtte blikket hennes, men hun følte blikkene deres på seg.

3

En rette linje delte ørkenen i to. I sør gjorde ettermiddagssolen fjellene til gjennomskinnelige, himmelblå pukler. I øst lå havet. Det var det samme landskapet Guds førstefødte hadde sett da de kom opp fra Sinai. Ettermiddagsheten, bergene, buskene hadde blitt deres som det nå var hans og hennes. Esther fiklet med blekkhuset. Det var fortsatt fremmed for henne å bo ved havet. Etter et tiår i ørkenen hadde hun enda ikke vendt seg til det skarpe lyset. Når de kjørte opp Rotchild-avenyen bad hun ham gjenta hva han hadde sagt om blekkhuset. Vil du det, sa Max. Hun nikket. Max kjørte inn til siden. Han slo av tenningen og begynte å fortelle: En mann så Imâm Ahmad bære på et blekkhus og sa ‘O Abâ ‘Abdillâh! Du er muslimenes Imam’. Mannen var overrasket over å se imamen bære på et blekkhus liksom en ung student, og var i det hele tatt forundret over at han leste bøker liksom ungdommen. Imâm Ahmad føyde dette til side og svarte at han ville bære blekkhuset hele veien til gravplassen. Med det mente han at han ville være opptatt med å søke kunnskap til han lå i graven. Når han så lå for døden sa han ’Les over meg fra min første lærer Hushaym ibn Bashîr’ og det ble lest for han det han ønsket. Lærer ibn Bashîr likte ikke at folk ynket seg når de hadde vondt, ble det lest. Imâm Ahmad som hadde forferdelige smerter ynket seg derfor ikke før han døde. På denne måten viste han at han ikke bare søkte lærdom men også tok den til seg helt til han lå i graven.

I leiligheten er det mørkt foruten det blå skinnet fra pc-en. På web-tv ser jeg israelske styrker bombe Gaza by. En stund tror jeg at forferdelsen jeg følelser over denne samvittighetsløse ødeleggelsen, ville hindre meg i å skrive. Kanskje lar jeg også forferdelsen få være en unnskyldning for ikke å skrive. I hvert fall kjennes det som om at hva jeg enn skriver, så er det meningsløst. Samtidig forstår jeg at meningsløsheten ville være der uansett hva Israel måtte gjøre og at min situasjon er uavhengig av tragedien som utspiller seg på web-tv. Ingenting har jeg å stille opp med. Jeg er bare et av disse sendebudene som jager gjennom verden og roper ut mine meningsløsheter til andre som roper ut sine meningsløsheter. Vi skulle veldig gjerne ha gjort slutt på det, ikke bare til vårt eget beste, men også til menneskenes beste, men vi våger ikke på grunn av den ed vi har avlagt til meningsløshetene, og på en eller annen måte klarer vi alltid å overbevise oss selv om at det vi har å komme med skal ha en betydning og vi nærer vårt håp med denne lille og skadeskutte overbevisningen som er akkurat nok til at vi fortsetter å rope heller enn å legge oss ned for å dø i fred slik at verden kan få fred for våre meningsløsheter. Jeg skriver om natten. Om dagen avleder lyset oppmerksomheten. Å være taus er den eneste måten å leve på.

Det er noe med årstall som samler og hekter sammen hendelser. Uten hensyn til andre forhold enn tallene selv. Vi godtar dette. Vi godtar hvordan dette påvirker vår forståelse av historien. Vi godtar at ting skjer samtidig og at ting skjer i rekkefølge. Vi godtar at ting skjer på grunn av andre ting som har skjedd. Vi godtar at ting som har skjedd på den ene siden av jorden har sammenheng med en ting som har skjedd på den andre siden av jorden. Vi godtar at noe som har skjedd før kan bli påvirket av noe som skjer senere. Vi godtar at det som skjer i dag kan påvirke det som skjedde i går. Vi godtar at ting forandrer seg uavhengig av fremtredelse i tid og rom. Vi godtar at tid som begreper kun er brukbare for oss tilsatt rytme.

4

Esther bar kassen med appelsiner inn porten. I natt ville hun være hos mannen sin. Når hun overnattet hos Max forekom det at han la seg hos henne. I tankene skrev hun et brev: Kjære Max, tenkte hun at hun skrev. Så gamle er vi ikke at vi ikke kan kjenne varme for andre mennesker enn de vi lever med og du vet at jeg på mange måter er din, men jeg må innrømme, at helst, om jeg kunne, ville jeg gå videre på en tredje vei som verken fører til deg eller går sammen med han, men inn i ensomheten et eller annet sted.

Det var ikke hennes ord. Hun visste ikke lenger hvilke ord som var hennes. Ordene trengte bare inn i henne. Fra notatheftene, fra brevene, fra manuskriptene.  

Blant israelerne var det bred støtte til invasjonen, ble det meldt på nyhetene. Israelere som hadde tatt tilflukt i et bomberom ble intervjuet om hva de tenkte om det som skjedde. De var lei av Hamas’ irriterende raketter, fortalte de, sa reporteren. De ønsket å få ryddet opp – en gang for alle, sa hun.

Overrabbiner Mordechai Eliyahu anbefaler teppebombing av Gaza, leser jeg, fordi alle palestinere må bli holdt kollektivt ansvarlig for rakettangrepene på Israel. Det finnes ingen moralske hindre for tilfeldige og uselektive drap på sivile, hevder overrabbineren. Ikke under en potensiell massiv militær offensiv mot Gaza for å stoppe rakettangrepene på israelere derfra. En løpeseddel ble delt ut til alle landets synagoger hvor det stod skrevet at jødisk krigsetikk tilsier at hele byer kan stilles ansvarlig for en amoralsk oppførsel hos enkeltpersoner med en henvisning til fortellingen om massakren i Shechem i Det gamle testamente.

I Shechem (som i dag er omtrent Nablus på Vestbredden), på vei til Kanaan, bygde Abraham et alter og Gud snakket til ham og ga ham landet. Det var her Jacob kjempet med engelen. Senere. Jacob kjempet mot Guds engel og vandt. Jacob tok navnet Israel som betyr ”Han som vil herske som Gud”. Senere. Jacobs sønner, Abrahams barnebarns barn, hevner voldtekten av deres søster ved å massakrere byen Shechems innbyggere. Senere. Josefs skjelett blir brakt fra Egypt til Shechem og gravlagt der. Senere. Jeroboam, gjør Shechem til hovedstad i det nordisraelske riket.  Senere. Jeroboam flytter hovedstaden til Penuel som var der Jacob kjempet mot Guds engel og vandt. Penuel betyr ”guds ansikt”. Journalisten snakker om været. Frem til nå, melder hun, har det regnet voldsomt, men i dag er det bare lett regn. For de neste dagene er det spådd skyet, men pent vær. I følge Köppens klimaklassifisering har området et middelhavsklima med varme og tørre, men samtidig fuktige somre, noe som gjør vår- og høstperiode uregelmessige. Vinterne er typisk kalde og våte. Fint vær betød bakkeinvasjon. Kamera panorerer ut og viser hvordan det langs veiene inn mot Gaza by stod soldater og tanks klare til å rykke inn. Fordi Hamas’ hær opererte fra tuneller, måtte soldatene inn i byen, ble det forklart. De skulle dra terroristene opp fra jorden, legge dem over ruinene og kutte strupene deres. Regn betyr liv, sol betyr død, så enkelt er det, og så grusomt. Regnet er et tveegget sverd. Det fosser ned over provisoriske blikktak. Alt er råttent, kloakksystemet er ødelagt, ingen vannforsyning, uten strøm. Sølevann fosser ned i tunellene. Alle er utsatt for epidemier og tyfus. Barn skriker, kvinner offer seg, mennenes blikk er tomme foruten erkjennelsen av å ha blitt fratatt alt. En helveteshimmel har lagt seg over dem og oppe i skyene vasker englene blod av vingene sine mens de forbereder seg til et nytt angrep. Om de likevel skulle ønske seg en lys fredelig morgen, så ber nok konene deres til Allah om at regnet skal vedvare, for at droner bomber husene deres og at oliventrærne deres brenner, er til en viss grad overkommelig, men at israelske soldater, de unge menn og kvinner, lik en hær av morderengler, tråkker over dørstokkene deres og med geværkolbene sine knuser skallene på sønnene deres og med knivene sine voldtar døtrene deres, er noe de aldri ville kunne fortrenge. De har opplevd alt før, i 1948, hvordan jødiske soldater har sparket inn dørene deres. På web-tv ser jeg en gammel, israelsk dame fortelle om hvordan hun tjenestegjorde for Hayanah og hvordan hun og de andre soldatene gikk rundt i Acra og sparket inn dørene på vilkårlige hus og kastet ut dem som oppholdt seg der. Det var et par sko, forteller hun, og et barn på kanskje to år. De hadde ikke tid til å ta på seg skoene. De forlot alt. Etterpå ser jeg en gammel arabisk kone stå foran porten til et israelsk hus og fortelle hvordan hun og barna hennes og broren hennes oppholdt seg i det huset da soldatene kom. Først kastet de granater på huset og skadet både henne og barna hennes, forteller hun, og da røyken la seg sparket de opp døren og dro dem ut. Da de begynte å banke broren hennes, Musa, het han, forteller hun, rakte hun noen penger til en av soldatene for å få han til stoppe. – Du er godhjertet, sa soldaten. Jeg skal vise hva jeg vil gjøre med broren din, sa han og dyttet Musa ned på bakken. Ved å sette en fot på hodet hans presset soldaten ansiktet til Musa ned mot jorden. Soldaten pekte geværet sitt mot Musa og skjøt han fem ganger i hodet.

Joshua het Hosea og var sønn av Nun av Efriaims ætt. Moshe ga ham navnet Jehoshua, eller kort og godt, Joshua, et navn han bar med stolthet. Joshua var en rask, muskuløs ung mann med krøllhode, fremtredende adamseple og et par bestemte rynker mellom brynene. For ham var Jahve, fedrenes Gud, først og fremst hærskarenes Gud, og den forestilling om et oppbrudd fra trellehuset som var knyttet til hans navn, den falt for han sammen med erobringen av et nytt bosetningområde for de hebraiske stammebrødrene – logisk nok, for et eller annet sted måtte de bo, og intet land, lovet eller ei ville bli gitt dem i gave.

Jahve lot en tiende landeplage hjemsøke egypterne og ta deres førstefødte barn. Nå ble plagen rettet mot palestinernes barn. Jahves hær av morderengler falt over det palestinske folk og foranstaltet dets død, og denne gang ikke bare over de førstefødte, men over alle Allahs barn og deres barn igjen og deres foreldre. Langs veiene i mørket, smilende, ventende, sittende i tanksene, kortspillende, røykende omkring helikoptrene, intervjuet om hva de hva de tenker forteller de at de gjøre dette for å få en slutt på de vedvarende angrepene som dreper israelere, nede i bomberommene, unger og vokse, alltid med et skimmer av morderengelens karakteristiske utseendet – den ranke ynglingsskikkelsen med krøllhode og fremstående adamseple, bestemte rynkede bryn; en engletype av det slag som alltid er glad når nytteløse forhandlinger kommer til en slutt og man kan skride til handling.

Israel betyr ”Gud fører krig”.

5

I februar forverret forholdet mellom araberne og jødene seg. Til ingen nytte tok Jaffas guvernør kontakt med David Ben-Gurion for å forhindre en katastrofe for Jaffas innbyggerne. Men sionistene hevdet ufravikelig at i følge Joshuas bok tilhørte Jaffa jødene. På ingen måte vil de inngå kompromiss om Jaffa eller områdene rundt. I april angrep Haganah med støtte fra Igrun. Det ble satt en effektiv stopper for fredsinitiativet. I to dager herjet de sionistiske troppene før de britiske styrkene konfronterte dem, men til ingen nytte verken for britene eller araberne. Haganah tok kontroll over landsbyene øst for Jaffa og avkuttet alle innfartsårer til byen. Britene kunne ikke gjøre annet enn å trekke seg tilbake. Den arabiske befolkningen flyktet eller overga seg. De som ble værende ble sperret inne i bydelen Ajami mens butikker og varelagre ble plyndret av soldatene.  

6

Max og Esther overvar seansen i museumshallen. Mennene fra administrasjonen hadde åpnet skjortene i halsen. Ben-Gurion stod under portrettet av Theodor Herzl. Han var overbevisende. De måtte tro på det, og de trodde på det, men teologien hadde rent ut i sanden. Tilbake stod materialistisk filosofi og Arbeiderpartiets instrumentelle politikk. Etter erklæringen strømmet folk ut på Rothschild-avenyen. De klemte hverandre og viftet med hvite og blå jødiske flagg. På himmelen blafret flyere med uavhengighetserklæringen. Max og Esther tok et bord på terrassen til Grand Café. Også der hadde mennene åpnet skjortene i halsen. Kvinnene hadde mørke solbriller og moderne frisyrer. Alle smilte som om det var Rosj Hasana.

7

Noen fortalte en vits: En arkitekt, en kirurg og en politiker satt sammen under en bar mitzva og diskuterte hvem av dem som hadde det eldste yrket. – Selvsagt er det mitt, sa kirurgen. – Gud lot jo Adam sove, og etter at han på denne måten hadde bedøvet ham, opererte han bort et ribben på ham. – Det er nok rett, sa arkitekten. – Men før Gud skapte Adam, skapte han en verden ut av kaos. Det var en ekte arkitekthandling. Da sa politikeren triumferende: – Hvem hadde skapt det kaoset?

8

Max ble minnet på historien om den jødiske mannen som går inn på passkontoret for å skaffe seg et visum for å forlate landet. De tyske byråkratene spør ham hvor han kan tenke seg å dra. På bordet foran han står det en globus, og han peker på USA. – Umulig, sier de. – De tar ikke imot jøder. Han peker på England. – Beklager, de tar ikke jøder. Han peker på Sør-Amerika. – Beklager, ingen av disse landene tar jøder. Til slutt ser den jødiske mannen opp og sier: – Dere har ikke tilfeldigvis en annen verden?

9

Max hadde ventet på brev fra Felix Weltsch i flere dager, men postruten mellom Tel Aviv og Jerusalem var avkuttet. Nå krysset Irakiske tropper Jordan-elven. Syriske tropper rykket ned fra Golan-høyden. Landbrukskollektiver stod i brann. Kvelden før hadde palestinske opprørere skutt mot jødiske konvoier. Han hadde hørt at Jerusalem manglet medisiner og mat.

10

Da Max fulgte Esther hjem lå avenyen øde. Kun flyktige skikkelser var å se mellom palmetrærne. Spredt geværild kunne høres fra åsene i øst. Foran dem lå ørkenen, mørkerød, glødende. Hjemme pakket han manuskripter i en koffert. I tretiden la han seg i sengen, men fikk ikke sove. I femtiden stod han opp. Stillheten gjorde ham urolig. Ingen motordur, ingen fuglesang, ingen bønnerop, bare dirrende varm luft. Han tok kappen fra stolen og kastet den over skuldrene, gikk bort til skrivebordet ved vinduet og satte på seg brillene. Stranden lå som om den aldri hadde vært tiltenkt annet enn å ta seg godt ut på et postkort. Aldri hadde sjøen syntes så forgjengelig.

11

Han forestilte seg hvordan «den engstelige jøden» forsøkte å være «den kraftfulle jøden» og løftet derfor altfor tunge steiner slik at ryggen stadig ble vondere. Når han derfor satte seg til å hvile ble han minnet på den uendelige forskjellen mellom ham selv og «den kraftfulle jøden». Med det gylne, krøllete håret og den svette, muskuløse kroppen, var den andre en av Joshuas menn. Hans tilhørighet til Kanaan var tidløs. «Den engstelige jøden» derimot var malplassert i ørkenen. Han drømte om å ligge i en seng i et svalt rom og lytte til lydene fra fortauene, lyden av folk som trakk innover i bydelene etter hvert som sentrumskafeene stengte.   

12

Flyplassen i Sde Dov var i bruk av luftforsvaret, så Max måtte betale en sjåfør for å kjøre han ut til Wilhelma ved Lod. Derfra fløy han til Athen hvor han steg på Alberg-Orient Ekspressen. Pesende damp fra lokomotivet lå langs vognene og trengte inn gjennom de åpne vinduene da toget forlot stasjonen. Dunk fra skinnegangsmargen mot togets understell skapte en jevn intens rytme akkompagnert av sporadiske smell fra dører som gikk opp og igjen hver gang konduktøren hastet mellom vognene. I vinduene hang folk og røyka. Utenfor lå Europa med bleke gressvoller i morgensolen. Rette, frittstående hus uten gater, telegrafstolper og bondegårder fløt forbi. På slettene gresset kyr.

13

«Morgendagen i Palestina» hadde jødene hilst hverandre, men for utallige mange hadde morgendagen gått opp i røyk. Israels kropp i luften over arbeidsleirene: Milena, Ottla, Elli og Valli. Asken hadde trukket opp gjennom skorsteiner, løst seg opp i himmelen over Polen, over Tyskland, over Tsjekkia. «Jeg forlanger ingen mening. ’Det siste’ er for meg revnende likegyldig», hadde vennen skrevet et par tiår tidligere.

14

I Budapest trengte tre menn seg inn i kupeen. Alle kledd i dobbeltspente dresser og med skinnende armbåndsur. Mens de lastet inn bagasjen snakket de høylytt i munnen på hverandre på den halvt uforståelige sveitsiske overtysken. – Smakte dere på ostene? – Bøndene kommer aldri til å gå med på noe slikt. – Heller ikke kundene. – Slik ost smaker ingenting. – Ikke glem at pasteurisering er profittøkende. Holdbarhet øker mulighetene for lagring og frakt. – Økte lagerbeholdninger og mer eksport. De fyrte opp hver sin sigarett. – Hva kjennetegner tradisjonell kapitalisme, spurte den ene. Lattermildt ble det ristet på hodet. – Du har to kuer. Du selger den ene og kjøper en okse. Horden forøker seg og økonomien vokser. Du selger dem og kan pensjonere deg på gevinsten. Det ble applaudert. – Hva med amerikansk kapitalisme? Du har to kuer. Du selger en og tvinger den andre til å produsere like mye melk som fire kuer. Du blir overrasket når kua dør. Høy latter. – Men hør! Fransk kapitalisme: Du har to kuer. Du streiker for å få tre. Det ble klappet i hender. – Britisk kapitalisme: Du har to kuer. Begge er gale. – Norsk kapitalisme: Du har to kuer. Du er gal. – Italiensk kapitalisme: Du har to kuer. Men du vet ikke hvor de er. Du tar lunsj. – Sosialisme: Du har to kuer, staten tar den ene og gir den til din nabo. De var i siget. – Kommunisme: Du har to kuer, staten tar begge og gir deg melk. – Byråkrati: Du har to kuer, staten tar begge, skyter den ene, melker den andre og heller ut melken. – Fascisme: Du har to kuer, staten tar begge og selger din melk. – Nazisme: Du har to kuer, staten tar begge og skyter deg. – Anarkisme: Du har to kuer, de stikker av.

15

Gjennom vinduet så han ansamlinger av blikkskur. Ruiner. Trær som hadde vokst opp gjennom hull i taktekkene. Opprevet hønsenetting og istykkerslåtte gjerder. Bondegårder. Brod hadde vært i Zürich før. Han og Franz hadde tatt noen dager fri fra kontorarbeidet, for å møte verden, møte mennesker utvunget og med opplagt sinn, som de sa, og de hadde startet reisen med å ta toget til Zürich. Deretter hadde de reist til Flüelen, så til Lugano. Hovedsaken var å svømme i sjøen og å leve så billig som mulig, ute i naturen, under solen. Aldri hadde Max vært så glad som i de uker han da hadde vært ute på reise med vennen. De hadde blitt som barn, funnet på de tåpeligste vittigheter. Selv i sine mørkeste stunder var Kafka original og underholdende. «Tenk at det finnes så mange stasjoner på veien mot døden og at det går så langsomt», hadde Franz uttalt da de stoppet på enda en stasjon av de tusener av stasjoner toget deres stoppet ved.

Den tiende plage som hjemsøkte faraos land – de førstefødtes død – den plagen som ledet til utvandringen, var det Joshua som regisserte. En natt gikk Jahves morderengel omkring og tok livet av egypternes førstefødte barn. Innbyggerne i byene Gosen, Pitom og Ra’amses, utenom dem som hadde innsatt sine dørstolper i blod, fikk besøk av engleskaren. I ett samlende bilde må engleskaren sees som en rank ynglingskikkelse med krøllhode, fremstående adamseple og bestemt rynkede bryn, en engletype av det slag som alltid er glad når nytteløse forhandlinger kommer til kort og man kan skride til handling.

Man opplevde en hjemsøkelse som medførte en så stor forvirring, en så plutselig omvelting av lover og rettsforhold, at ikke bare står veien åpen ut av landet for Moshe-folket, så å si fra den ene time til den annen, de blir til og med presset ut, og egypterne kan ikke få dem av sted fort nok. Likevel sendte faraoen en hær etter dem, for å jage dem videre eller for å slakte dem om de skulle finne på å ta lett på utvandringen og i mai 1948 da Israelsfolket endelig hadde nådd frem til sitt Kanaan og David Ben-Gurion hadde erklært staten Israel for opprettet og latt resitere Lev. 25:10 "erklær uavhengighet over hele landet og for alle landets innbyggere" etterfulgt av den rituelle fanfaren fra en shofar, var det på tide for faraoen å slå tilbake.

Etter massakren i Derri Alsin brøt det ut panikk blant den palestinske befolkningen. De mange som flyktet fikk ikke hjelp før etter at Ben-Gurion i 1948 hadde erklært Israel som en selvstendig stat. Da gikk araberlandene sammen om å angripe Israel.

Farao sendte ut en sverm av fly for å slippe sine bomber over Tel Aviv.

Men de var ikke sterke nok. ”Israeli military strategist Martin Van Crevold” opplyser at de arabiske styrkene talte 68 000 soldater mens de jødiske styrkene talte 90 000 og da jødene hadde drevet tilbake araberne rensket de også meste parten av Palestina for palestinere, bare vestbredden ble tilhørende Jordan og Gaza-stripen Egypt. Av fem hundre palestinske landsbyer på det landet som i 1948 ble til Israel, var bare førti igjen. Snart var meste parten gjort om til dyrket mark. Det var ingenting for de palestinske flyktningene å vende tilbake til. Det regnet død over palestinerne den gang og det regner død over dem i dag. Med solen kommer dødsregnet og dødsskvadronene og dødsrallingen. Og dronene sirkler over dem som rovfugler. På en gryende himmel henger Joshua, morderengelen.

4,5 millioner palestinere lever i dag som flyktninger og etterkommere av de fordrevne i 1948. En tredjedel av disse lever i flyktningsleirer, som på Gaza-stripen eller Vestbredden. Og fortsatt er flertallet av flyktningene på Gaza-stripen, palestinere som kom dit i årene 1947–1949 da staten Israel ble opprettet. Etter FNs handlingsplan skulle Gaza bli en del av den nye arabiske staten i Palestina. Men etter krigene som innledet og ettefulgte etableringen av Israel i 1948, ble Gaza lagt under egyptisk herredømme. Etter seksdagerskrigen i 1967 ble Gaza okkupert av Israel.

 Sakte og for fort fordamper skyene. Gjør sikten klar. Snart høres duren fra rotorene på israelske kamp hellikoptere.

16

Bahnhofplatz hadde den gang syntes ham å være lik hvilken som helst annen europeisk hovedbanestasjon. Slik var det også nå. Han kjøpte et kart. Fordi han ikke helt klarte å bestemme seg for hva han skal gjøre først, gå rett til banken eller spise frokost, gikk han frem og tilbake over en bro. Kanskje burde han gå langs Limmat og ned til stjerneobservatoriet Uraniasternwarte? Han endte opp ute i hovedtrafikkåren, gikk på en tom trikk, ble stående foran vinduet til en italiensk herreekviperingsforretning, hvor det var stilt ut pyramider av mansjetter. Over hele byen hang det plakater med reklame for festforestillinger. Postbudene gikk i kutter som så ut som nattskjorter og som minnet han på at han fortsatt var på sydlige breddegrader. Utsikt over sjøen. Respektable, utsmykkede hus. Han forestilte seg at han levde der og at det var søndag. Sjøen, et luftreservoar, hvor det ikke var tillatt å bygge. En rytter. En skremt hest. Pedagogisk innskrift, kanskje et relieff av Rebekka ved brønnen, roen fra innskriften og relieffet over det rennende vannet som nesten så ut som blåst glass. Gamlebyen: En mann i blå skjorte kom ned en smal, bratt gate med tunge skritt. Gikk ned en trapp. I en bokhandel kjøpte han noen bøker. Frokost på en alkoholfri restaurant. Smøret så ut som eggeplommer. Leste Zürcher Zeitung. Domkirken. Menn fikk bare sitte langs sidene. Kirketjeneren viste han til en bedre plass. Han fulgte anvisningen og ville tipse, men tjeneren tok ikke imot mynten. Han gikk ut isteden for å sette seg og kirketjeneren som trodde at han ikke fant plassen, kom tilbake mot ham gjennom kirken.

17

Skulle moralloven noen gang gjeninnføres i det jødiske folk, og i menneskeheten, måtte disse samvittighetens notater skrevet med en sannhetens håndskrift, overleve også inn i den nye tiden.

18

På bankplassen i Bahnhofstrasse myldret det av mennesker, på gatekafeene, foran butikkvinduene hvor klokker og smykker fristet turistene. På paradeplassen vaiet sveitserfanene. Selvsikkert. Uberørt. Den massive arkitekturen, de kolossale bygningene hvis ornamenter skilte seg så markant fra de små bauhausbygningene langs Rotschild Avenyen. Overveldende. Den europeiske kulturen i sitt vesen. En feiring av kapitalismen. Hvor mange konti og depositumbokser tilhørte vel ikke jøder? Gulltenner og gifteringer hadde blitt smeltet om til gullbarrer og lagret i kjellere for å sikre Tyskland finanser til krigføringen. Familiene til de omkomne var i gang med å engasjere en hær av erstatningsrettadvokater (alle med fine lyse krøller og fremstående adamsepler).

19

I banken luktet det av lufttørret stein og rensede tepper. Han ble ledsaget av en mimikkløs kvinne bort til en skranke hvor en hvithåret mann reiste seg, hilste kort og førte ham gjennom en korridor og inn i et hvelv. Rader av bankbokser fra gulv til tak. Den hvithårede låste opp luke 6588 og la boksen på et bord midt i rommet. Sakte tok Max dokumenter ut fra kofferten sin og begynte å legge dem over i boksen. Brev, fotografier, tegninger, løse ark, hefter. Da han var ferdig plasserte han boksen tilbake i luka. Hos den hvithårede signerte han et papir. Etterpå, noen hundre meter opp i Bahnhofstrasse, stakk han seg inn i en av sidegatene og kastet opp. Han lente seg mot den kalde betongen. Sugde på tennene for å bli kvitt magesyren.

Manhattan Kafka

For noen år siden arbeidet jeg med en roman hvor jeg forestilte meg hva som hadde skjedd dersom Franz Kafka ikke hadde dødd av tuberkulose i 1924, overlevd Gestapo og slik mange av hans jødiske kolleger gjorde, emigrert til Amerika på slutten av 1930-tallet. To år med arbeid som havnet i skrivebordsskuffen. Helt til nå da jeg har lurt inn seksjoner fra dette arbeidet i et par nylig publiserte essays i henholdsvis musikkbladet Eno og på bloggen til litteraturtidsskriftet Vinduet.

Først til Vinduet:

Franz Kafka og The Beat Generation

Bildet til venstre viser den purunge Jack Kerouac som holder armene rundt Franz Kafka på venstre side og den like purunge Allen Ginsberg på høyre som igjen er flankert av en tilsynelatende noe mer moden William S. Borroughs.

Bildet er tatt i 1943 på Morningside Heights, ved Columbia University på Manhattan i New York, der de tre aspirerende beatpoetene studerte.

Så hva er feil? Kafka selvfølgelig. I 1943 ville han ha vært død i 19 år.

Og pga mine særdeles manglende evner med PS3, burde det ikke være vanskelig å se at bildet er fake.

Uansett synes bildet fint å illustrere "Internetthymne #7" på Vinduet.no der jeg forestiller meg et møte mellom Kafka de unge forfatterne på Morningside Heights som skulle bli The Beat Generation. Far fetched kanskje, eller ikke: Les saken!

Klippet ut av bildet og erstattet med Kafka, er den mindre kjente Hal Chase AKA Chad King i On the Road. Det var i følge usikre kilder Chase som introduserte Kerouac til Neil Cassidy.

Franz Kafka og John Cage
Siste Eno ligger ikke på nett men må kjøpes på papir, i f eks Narvesen. Det er verdt det. I et essay som egentlig handler om Stravinskij og Vårofferet gjør jeg mot slutten en billig Norge Rundt-verdig vending i teksten for å styre den over på Kafka.

Jeg skriver:

Igor Stravinskij emigrerte til USA på slutten av 1930-tallet. Om Kafka hadde overlevd tuberkulosen på 1920-tallet og Gestapo på 1930-tallet, fått ordnet med de rette papirer og visum og således kommet seg om bord på en Atlanterhavskrysser, senest i 1939 eller 1940, ville han ved ankomst i New Yorks havn se at han hadde tatt feil. Det var ikke et sverd Frihetsgudinnen hevet mot himmelen, slik han hadde skrevet i «Fyrbøteren», men en fakkel. Det er mulig å forestille seg Kafka stående på dekk, mildt forundret over synet av den kolossale, innsvøpte kvinnen der hun materialiserer seg ut av morgentåken.  

En ikke umulig tanke: Manhattan, Kafka. Snaut seksti år gammel. Og han ville vært i godt selskap. Helt fra tidlig på 1930-tallet hadde europeiske kunstnere og intellektuelle flyktet til Amerika og på Manhattan hadde det etablert seg et betydningsfullt eksilmiljø – et skyskraper-Weimar – med folk som Herman Broch, Theodor Adorno, Max Horkenheimer, Kurt Weill, Isaac Singer, Sigrid Undset, Hannah Arendt, Klauss Mann, Stefan Wolpe, Hans Eissler, Ernst Toller – mange av de samme som preget Berlin på tjuetallet. Der kunne han også møtt igjen sin gamle forlegger, Kurt Wolff. Det er mulig å forestille seg Kafka ved spisebordet hjemme hos Wolff, sammen med Wolffs kone Helen og deres musikalske sønn Christian. Kanskje samtalende om Europa som hadde gått opp i røyk, om forbindelser som finnes tilfeldigheter i mellom. Det er mulig å forestille seg Kafka, etter middagen, stående ved pianoet, lyttende til Christian, spillende under oppsyn av pianolærerinnen Grete Sultan som senere introduserte Christian for John Cage (som fikk I Ching av Christian) og Morton Feldman (som kalte Christian en «Orfeus i joggesko»). Og kanskje lente Kafka seg over klaveret og hvisket noe til Christian, noe om stillhet og utveier. 

Det er mulig å forestille seg Kafka i foajeen på MoMa før eller etter en konsert med John Cage. Wolff introduserer Kafka for Cage. Ja, det er mulig å forestille seg et møte mellom to så umulige karakterer, på samme sted til samme tid. Men hva Cage sa til Kafka, og hva Kafka sa til Cage, det forblir uklart. 

Jeg har forestilt meg dette møtet utallige ganger opp gjennom årene, møtet mellom Kafka og Cage. Teoretisk slik jeg beskriver det over, er det mulig. På samme tid så tilforlatelig og umulig. Jeg ser dem for meg, den aldrende Kafka og den unge Cage, representanter for hver sin  ende av modernismen, på samme tid så like og så diamentralt forskjellige. Mer om likhetene kan leses i et annet Vinduet-essay, om Kafka og musikken.

Og jeg har forsøkt å skrive ned samtalen, men totalt uten hell. Jeg klarer ikke å legge replikker i munnen på hverken Kafka eller Cage. Jeg kan bare forestille meg dem stående der, i hver sin tynne, smale skikkelse, ved siden av hverandre, ukomfortable, trette, oppspilte.

Kanskje blir det med høflighetsfrasene. Eller kanskje Cage har lest noe av Kafka og sier noe oppmuntrende. Eller kanskje Kafka har satt pris på musikken og gir et kompliment. Kanskje hvisker de noe til hver andre. Kanskje ikke.

Jeg skal lage dette bildet også, men det blir senere.

Internetthymner #6: Vanges lyriske bundles

«å / tenke / er like ubehagelig / som å gå i regnet pisker», skriver Arild Vange i sin siste utgivelse Improvisasjon Person. Jeg er enig.  Min omtale står og lese på Vinduet.no nå.

Europa, etter regnet

1

I et antikvariat i Notting Hill, innerst i lokalet mellom trange hylleseksjoner – der jeg stod i den skeive posituren som preger den som studerer bokrygger, med hodet på skakke, for bedre å kunne lese den vertikalt satte teksten – hadde jeg det som vel kan kalles en skjellsettende musikalsk opplevelse. Jeg var ikke i antikvariatet for å lete etter noe spesielt, kun for å slå i hjel tid før jeg skulle på en messe jeg forventningløst og pliktskyldigst skulle være tilstede på i forbindelsen med jobben min, og kanskje nettopp derfor, på grunn av denne «blank mind»-tilstanden, var jeg mottakelig for uttrykk jeg ellers ville ha latt falle dødt.  

Hele formiddagen hadde jeg strollet Portobello i det kjølige januarregnet, vært innom noen platebutikker uten å finne noe av interesse og drukket kaffe på diverse kafeer. Og da jeg satt kurs mot messen, var det med en følelse av å ha blitt hensatt til betydningsløshet og livslede. Likevel, da jeg kom forbi antikvariatet, smatt jeg inn av vane. Lokalet var dypt og smalt. Veggene dekket med bøker. Ved inngangen var det plassert en disk hvor innehaveren, eller innhaverens assistent – en ung mann, kanskje et sted i trettiårene, kledd i en mørkegrønn blazer og med lang lugg – satt og leste. Jeg nikket og gikk innover mellom hyllene. Innerst var det en hylle for litteratur om musikk. Jeg plukket ut en tittel om taffelmusikkens historie og begynte å bla og var straks oppslukt av et avsnitt om Eric Saties møblementmusikk.  

Med ett syntes atmosfæren lunere, mer omsluttende. Noe var endret. Litt beskjemmet rettet jeg meg opp. Gjennom glasset i utgangsdøren skar det inn en klar lysstråle som synliggjorde virvlende støvet i luften. Fra et lite anlegg i hyllen bak innehaveren, knitret en poignant melodi fra en fiolin. Jeg lyttet. Det var noe ved dette, noe i kombinasjonen av lyset og melodien, noe liksom ubesudlet, noe ubeskjedent melankolsk. Det kjentes skamfullt å lytte til den, som om jeg nøt en skjønnhet som ikke var ment for meg, noe jeg ville komme i fare for å ødelegge om jeg nærmet meg den. Det låt gammelt, liksom østeuropeisk klagesang. Samtidig var det noe friskt der, i det repetitive. Jeg tenkte på Steve Reich og Phillip Glass. Kanskje Arvo Pärt. Noe høytidelig, og likevel folkelig, som Morton Feldmans utilforlatelige avslutning på Rothko Chapel, hvor en kort, drømmende, hasidisk melodi får vokse frem fra de overlappende klangflatene.

Jeg la bøkene på disken for å betale. Hva spiller du, spurte jeg. Max Richter, mumlet innehaveren. Ute hadde det begynt å regne igjen. Kun en ørliten fargenyanse i skylaget vitnet om det hadde vært et lysbrudd. Jeg trakk opp kragen, knøt skjerfet om halsen og hastet mot messehallen.

Neste formiddag tok jeg turen innom platebutikkene på Bayswater Road og spurte etter Max Richter-utgivelser. Resultatet ble en promotional copy CD av Songs From Before, The Blue Notebooks på vinyl, en CD-kompilasjon fra plateetiketten 130701 som er et imprint på FatCat Records, som er plateselskapet til Richter, med låter av, foruten Richter selv, Sylvain Chauveau, Hauschka og Set Fire to Flames. Alle utgivelser med omslag satt i sort og grått. På The Blue Notebooks: skyggen av en kråke. Om kvelden, tilbake på hotellrommet, trykket jeg Songs From Before inn i laptoppen, satte på meg øreklokkene og la meg tilbake på sengen med en Becks fra minibaren. Fra første anslag ble jeg igjen hensatt til følelsen av å være løsrevet.

Åpningssporet «Song» innleder med en tung, elektronisk puls, liksom etterklangen av torden, så legger en fiolin seg inn. På neste spor høres en hes mannestemme resitere: «I’d venture into the city with the first gray of dawn and walk the deserted streets, and when the streets started to fill with people, I holed up back indoors to sleep». (Først senere ble jeg klar over at det var Robert Wyatt som leste fra Haruki Murakami sorgmuntre Dance, Dance, Dance.) Halvt våken, halvt i søvne lyttet jeg. Musikken ga meg følelsen av oppdrift. Snart fløt jeg oppunder taket. Jeg så ned på sengen. Det var synlig en fordypning i lakenene etter kroppen min, litt mørkere oppe ved puten hvor det håret hadde satt et fuktig merke. Jeg lukket øynene og åpnet dem igjen. Under meg et kontinent. Sengen hadde tatt form som Europa. Der var Berlin, og der Paris. Der London, og der Praha. Ujevnheter i lakenene ga form til øde toglinjer, snødekte landsbyer, spisse fjelltopper, mørke skoger, nedlagte bomstasjoner, gnistrende kraftanlegg, skyggefulle daler, grå fabrikkområder, tunge innsjøer.

2

Den hollandske forfatteren Geert Maks historieverk, Europa. En reise gjennom det 20. århundret starter med, som i form av TV-serie, en ufattelig scene fra århundrets begynnelse, som på den ene siden viser et urovekkende, surrealistiske og tragikomisk trekk ved mennesket og på den annen side er et eksempel på den elektriske revolusjons bidrag til lakonisk objektiv dokumentarisme. Det er en scene som gjør dypt inntrykk, ikke bare på seeren, men også, bokstavelig talt, i bakken, det hele farget med den skyggetunge fargepaletten til sort/hvitt-film. Filmklippet viser den sveitsiske skredderen Franz Reichelt i Eiffeltårnet iført et fuglekostyme, en fallskjermlignende sak Reichelt hadde utviklet for å oppfylle ønsket sitt om å kunne fly, klar til å hoppe. Å se Reichelt, ved hjelp av en stol satt oppå en kasse, klatre opp på rekkverket, er uvirkelig. Ingen rundt ham griper inn. Ingen forteller ham at dette er tåpelig. En herre med flosshatt betrakter det hele. Han virker ikke overbevist, men er tydeligvis ikke skeptisk nok til å ville holde Reichelt tilbake. En annen ser ut til å be han om å flakse med armene. Og så, med et nølende skritt trer Reichelt utfor. Kameravinkel skifter. Reichelt faller som sekk.

Neste klipp: Reichelts kropp blir båret bort. Avtrykket i bakken blir, med tommestokk, målt til ca ti centimeter.  

Den rumenske forfatteren Mircea Cartarescu beskriver Europa slik: «Europa er et ullent og relativt begrep, en sammensatt mental konstruksjon, en motstridende følelse der egenkjærlighet og selvhat møtes» (39). Hva slags setning kan omfatte helheten, spør han. Max Richter synes å gi et svar på dette, det uklare og sammensatte Europa er gjenkjennbart i en melodi.

Også Max Richters forelegg er Europa, og hans musikk kunne vært et alternativt lydspor til Gart Meeks TV-serie. Som Geert Mak krysser Richter Europa på kryss og tvers i tid og rom, og knytter sammen, gjennom melodier, forskjellige forestillinger om Europa. Med sine enkle melodilinjer reproduserer han Europa som idé og narrativ, noe på samme tid uklart og gjenkjennelig: 1920-tallets økonomiske krise med 1930-tallets totalitarisme med 1960-tallets revolusjoner med 1970-tallets bygerilja med 1980-tallets økonomiske vekst og fall med nittitallets hedonisme med 2010-tallets økonomiske krise. Det er et Europa å rømme fra og å elske.

Det finnes ikke flukt i musikken, men en forestilling om flukten.

3

Hjemme fra London la jeg The Blue Notebooks på platespilleren. Først høres en døsig pianofigur, så i bakgrunnen barn som leker, så klapring fra en skrivemaskin, som om noen sitter ved et åpent vindu og skriver. En stemme begynner å lese – veltemperert, avslappet:

How enduring, how we need durability.
The sky before sunrise is soaked with light.

I omslaget står det at komposisjonene tar i bruk tekstutdrag fra Franz Kafkas The Blue Octavo Notebooks og The Hymn of the Pearl (1981) og Untainable Earth (1986) av Czesław Miłosz og at alle utdrag er lest av Tilda Swindon.  

Om Czesław Miłosz på Wikipedia: Czesław Miłosz – polsk forfatter, født 1911 i Litauen, død 2004 i Krakow, kjent for å ha «hoppet av» det kommunististiske Øst-Europa til Vesten i 1951, levde i eksil i Frankrike og i USA, ble amerikansk statsborger, vendte hjem til Polen i 1990 etter kommunistregimets fall. Neste dag lånte jeg Selected and Last Poems 1931–2004 på biblioteket og leste meg frem til det aktuelle diktet. På engelsk: «At dawn», datert til 1982, publisert i Untainable Earth (1986). Diktet fortsetter slik: 

Rosy color tints buildings, bridges, and the Seine.I was here when she, with whom I walk, wasn't born yetAnd the cities on a distant plain stood intactBefore they rose in the air with the dust of sepulchral brickAnd the people who lived there didn't know.Only this moment at dawn is real to me.The bygone lives are like my own past life, uncertain.I cast a spell on the city asking it to last.

Ønsket om at et øyeblikk som oppleves som nært og intenst skal vare ved, er kjent. Vi ønsker å holde fast ved de fine øyeblikkene vi har med de som står oss nærmest. Ønsket om øyeblikkets momentum er et melankolsk, drømmende, narrativt, tidløst og stedløst motiv.  Den korte teksten er øyeblikkets fortettete sammenfatning av et menneskes innsikt i alt hva det har fått og tapt.

5

I essayet «Begynnelsen: Mitt Europa» skriver Milosz: «Det 20. århundre, kanskje mer omskiftelig og mangefasettert enn noe annet, forandrer seg etter hvilket punkt vi ser det fra».

Fra oppunder taket, der jeg svever, føles den stadig mer omseggripende «The Euro Crisis» som noe smått og fremmed, men de hviskende, konspirerende, urovekkende stemmene når meg. Jeg hører hvordan det tales om nasjonalstaten som demokratisk grunnstein er under press, om hvor vidt EU må skrus tettere sammen om prosjektet skal overleve, om euroen burde bli avviklet eller ikke, om hvordan Tyskland ikke kan bistå de hardest rammede landene økonomisk for alltid. Men samtidig ... jeg vender blikket inn i rommet og ser på sofaen og stuebordet hvorpå fars dagbok ligger sammen med noen fotografier av ham som ung mann. Han har svart hår, brune øyne, et trist blikk ... Samtidig er jeg selv en knute på en europeisk fluktlinje som barn av et tyskerbarn. Far snakket aldri om det.

Høstferie, 1990. Ved Brandenburger Tor talte jeg hundreogti grønn-hvite Kommandowagen. Omkring på plassen slang betjenter fra Die Spezialpolitzei og småpratet og drakk kaffe, mens de overhørte talernes appeller. Hjelmene var på, men skjoldene hvilte mot asfalten. De forholdt seg avslappet til demonstrantene og var samtidig uforbeholdent beredt. Det var et år siden murens fall. Lykkerusen var i ferd med å gi seg. Det var i ferd med å gå opp for østtyskerne hva det betød å bli en del av Vesten. Å orientere seg etter demokratiets horisont, var like frustrerende som det var forvirrende, og nå i opptakten til ettårsmarkeringen var det mobilisert til massive demonstrasjoner. De føler seg som annenrangs borgere, fortalte far.  Selv var jeg mest opptatt av å se på punkere kledd i skinnjakker og t-skjorter med Bon Jovi-motiv.

Vi var i Berlin for å føle «The Wind of Change». Far hadde et nært forhold til Tyskland. Etter å ha bodd i Bayern på 1970-tallet og fulgt den politiske utviklingen generelt og bundesligaen spesielt, var han tiltrukket av det politiske så vel som det kulturelle livet i Tyskland. Så da sammenslåingen var et faktum, benyttet han førsteanledning til å sette seg i stasjonsvognen og kjøre ned til Berlin. Jeg ble med. Vi kjørte gjennom mørke skoger, forbi nedlagte bomstasjoner, gjennom små landsbyer med brosteinlagte gater med sine frittgående høner. Da vi nådde Berlin, var med en følelse av uvirkelighet vi gikk innover i østdelen og ned Karl-Liebknechtstrase. Far pekte på veltede Lenin-statuene i forgårdene og hvordan alle bygårdsfasadene som vendte mot vest var murt igjen. Om kvelden lå jeg på sengen i hotellrommet på Kürfürstendamm, alene med headset og walkman og hørte på opptakskassetter med Lou Reed. Hva far gjorde vet jeg ikke. Kanskje satt han i hotellbaren, kanskje møtte han noen. Det gjorde meg ingenting. Jeg likte å være alene.

6

Tilda Swindon leser:

Everyone carries a room about inside them. / This fact can even be proved by means of the sense of hearing / If someone walks fast and one picks up one’s ears and listens, / say at night, when everything round about is quiet, / one hears for instances, the rattling of a mirror not quite firmly fastened to the wall.

Stemmen er akkompagnert av klapringen fra en skrivemaskin, en døsig pianofigur, en tikkende klokke og et ambient lydlandskap liksom fra en by langt unna. Det er tekst fra Oktavhefte A, en av Franz Kafkas åtte notatbøker fra årene 1917–1919. Fra min posisjon oppunder taket lytter jeg til rommet, først til det jeg har rundt meg, så til det jeg har inni meg. Duren fra kjøleskapet, suset fra vifta i laptoppen. Trafikk. Støy. Tilda fortsetter å lese, nå fra Oktavhefte H: «February 10, Sunday. Noise. Peace». Jeg ser ut mot Europa igjen. Kafka referer til utviklingen av den første verdenskrigen som i 1918 gikk mot slutten. I sin helhet går fragmentet slik, på norsk: «Søndag. Støy. Fred med Ukraina». Støy var en større plage for Kafka enn krigen. Jeg kjenner meg igjen i det. Jeg bryr meg mer med helikoptre som hovrer over Oslo enn med helikoptre som skyter ut missiler over Kabul. Kafka beskjeftiget seg lite med krigen. I august 1914 skrev han i dagboken: «Tyskland har erklært Russland krig. Var i friluftsbadet i ettermiddag». Han er ikke likegyldig. Det var slik han skrev i dagboken, hvor nyheter og hverdagsbetraktninger fortløpende ble sidestilt. «Jeg har ikke tid», skrev han. «Det er allmenn mobilisering. Karl og Pepa har blitt innkalt. Nå får jeg belønningen for å være alene.» På grunn av sin stilling ved Arbeidernes ulykkesforsikringselskap og sin ukurante helse slapp han å innrullering i hæren. Men i motsetning til Czesław Miłosz overlevde ikke Franz Kafka Europa. selv om han på sett og vis allerede levde i eksil, først i ytre form, ved av å være tysktalende jøde i det stadig mer nasjonalistiske Böhmen, og altså av dobbelt minoritet, og for det andre i indre form, ved søk om tilhold i litteraturen.  Samtidig drømte han om å komme seg vekk. Han drømte om Palestina og om Amerika, slik så mange europeere gjorde på hans tid. I perioden 1880–1924 emigrerte mer enn to og en halv million personer med jødisk bakgrunn til Amerika. I Den forsvunnede beskrev han således sin forestilling om New York. Åpningsmotivet, der romanens hovedperson, Karl Rossmann, ankommer New Yorks havn med en atlanterhavskrysser, er således bemerkelsesverdig:

Da den sekstenårige Karl Rossmann, som var blitt sendt av sted til Amerika av sine stakkars foreldre fordi han var blitt forført av en tjenestepike og hadde fått barn med henne, gled inn på havnen i New-york ombord på atlanterhavsdamperen, så han statuen av frihetsgudinnen – som han for lengst hadde lagt merke til – i et plutselig sterkere sollys.  Det var som om hun nettopp hadde løftet armen med sverdet og luften bølget fritt rundt hennes skikkelse.

Karl Rossmann befinner seg i en drøm. I Kafkas drøm, hvor Frihetsgudinnen, etter et plutselig sterkere sollys, hever armen med sverdet.

7

Under samtidsmusikkfestivalen Ultima 2012 får jeg høre Morton Feldmans Rothko Chapel fremført live i storsalen i Rådhuset av Oslo Sinfonietta og Det Norske Solistkor. Koret står oppstilt på hver side av galleriet. Perkusjonist, fiolinist og dirigent er plassert midt i salen. Jeg sitter rett til siden for perkusjonisten. Jeg anslår den naturlige romklangen til å være på mellom syv og ti sekunder. Lyden sprer seg godt ut. Teksturen og dynamikken i stykket blir mer fremtredende enn på plateinnspillingen jeg er vant med. Og i sprekkene mellom de overlappende klangflatene, vokser det frem forestillinger om sorg og lengsel, om flukt og migrasjon, og om glemsel, og får alt til å føles tungt og håpløst, før den korte hasidisklydende melodien i femte del, med sine få toner, knytter an til verden og livet igjen. Når jeg hører den klarer jeg aldri å la vær å tenke på en scene fra «Forvandlingen», om forretningsmannen Gregor Samsa som blir forvandlet til en bille, får således lytteopplevelsen en eksistensiell funksjon når Gregors søsters fiolinspill et øyeblikk hindrer forvandlingens fullbyrdelse. Når Gregor i sin tilstand av være-dyr hører søsterens spill, som «til forskjell fra Gregor, [er] svært glad i musikk og spilte rørende fiolin», fra naboværelset, kryper han frem fra «hulen» sin:

[S]østeren spilte jo så vakkert. Ansiktet var bøyd litt til siden, søkende og sørgmodig fulgte hun notelinjene med øynene. Gregor krøp enda et stykke fremover og holdt hodet tett ned mot gulvet for om mulig å fange blikket hennes. Var han et dyr når musikken kunne gripe ham slik?

Musikken får ham til å føle seg som et menneske. Men musikken redder ham ikke. I familiens øyne er han et dyr og til deres lettelse skrumper han inn og dør. Slik gikk det også med Kafka. Han skrumpet inn og døde.

8

Litterære analogier er et gjennomgående trekk ved Richters musikk. I tillegg til Kafka og Milosz, er også den russiske poeten Marina Tsvetaeva (1892–1941) hvis stemme og dikt er å høre på «Maria, the poet (1913)» fra Memoryhouse, og på «garden (1973) / interiors», også den fra Memoryhouse, høres et opptak av den amerikanske komponisten John Cage som leser sitt dikt «Mesostic IV». Nevnte kunstnere er alle samme representanter for modernistisk utviklingslinje som i løpet av mellomkrigsårene brøt av fra det europeiske kontinent og fortsatte på det amerikanske i etterkrigstiden. Kafka sin fluktlinje var kort, men om han hadde overlevd tuberkulosen og kommet seg tidsnok om bord på en atlanterhavskrysser, så er det mulig å forestille seg han på Manhattan og der kanskje i gledelig gjensyn med sin forlegger, Kurt Wolff, og gjennom Wolff, hvis sønn, Christian Wolff, skulle bli en del av den såkalte New York-skolen innen Ny Musikk, møte John Cage og Morton Feldman. Jeg tror han vile satt pris på Cages stillhet og Feldmans glassklare melodiøsitet.

Max Richter, født i Tyskland (f. 1966), kom til London med familien som barn. På 1990-tallet var han assosiert medlem av The Future Sound of London og gjorde strykerarrangementer for D'n'B-produsenten Roni Size. Han I 2004 debuterte han med albumet Memoryhouse. Etter det har han gitt ut en serie album, skrevet en opera basert på David Eaglemans kortprosa SUM og bidratt på lydsporet til en rekke profilerte filmer, blant annet den israelske animasjonsfilmen Waltz with Bashir, Scorceses psychodrama Shutter Island (2010) og Marc Forsters komedie Stranger Than Fiction (2006), og nå sist på Ridly Scotts Prometheus, hvor «Sarajevo» fra Memoryhouse er anvendt i åpningssekvensen. Richters strategi er på samme tid enkel og kompleks. Han bruker elementer fra hele den moderne kunstmusikkens utviklingshistorie, fra de europeiske klassiske tradisjonene, særlig da den lette melodiøsiteten som ble utviklet hos impresjonistene fra begynnelsen av forrige århundre, som Debussy og Satie, men også fra barokken og den lette melodiføringen hos Henry Purcell, og til de amerikanske etterkrigsavantgardismer, til det postmoderne Europas elektroniske musikkscene, programmert mikrorytmikk og elektronisk puls, til filmmusikkens effektive stemningsmakeri. Han plukker opp på velkjente strategier fra nymusikkens eksperimenter og integrerer støy, elektronikk, feltopptak og repetisjon. Hans første kjente musikalske prosjekt var pianoensemblet Piano Circus som var dannet for spille Reichs stykke «Six Pianos». Richter står på sett og vis i den samme utviklingslinjen fra John Cage som Brian Eno, om man tar utgangspunkt i linjen Saties møblementsmusikk–Cages drømmemusikk–Brian Enos ambient. Og ingenting av dette trenger lytteren å forholde seg til. Musikken er nok i seg selv. Der mange av etterkrigstidens avantgardekomponister fremmedgjorde sitt publikum gjennom teori og gjentagelsesangst, har Richters musikk noe umiddelbart gjenkjennelig ved seg, og kan røre ved noe ikke som ikke er teori, men erfaring. Slik sett er musikken folkelig, noe som understrekes av den korte utstrekningen på stykkene som er tilpasset populærmusikkens krav til radiovennlighet. Få av stykkene strekker seg utover fire minutter. Denne folkeligheten, om man skal kunne kalle den det, er også utgangspunktet for Richters aktuelle «rekomposisjon» av den italienske barokkomponisten Antonio Vivaldis Le quattro stagioni, et av den europeiske kunstmusikkhistoriens mest kjente stykker, som nå blir utgitt på «recomposed»-serien til Deutsche Grammophon og Universal. I et promoklipp for prosjektet på YouTube, utdyper Richter. Det er et materiale vi alle sammen kjenner, påpeker han, det er en det av vårt musikalske landskap, et av de mest innspilte klassiske stykkene noen sinne. Det blir spilt overalt, på radioen, i heisen, på kjøpesenteret. Man kjenner det uten å kjenne det. Richters versjon er således en modernisering av stykket. Han beholder form, tekstur og dynamikk, men systematiserer motivene etter avantgardismens kriterier. Han filtrerer stykket gjennom en som har hørt 1960-tallets minimalisme, elektronika og postrock. Vivaldi er Europa slik den klassiske musikken er Europa. Klassisk musikk med sine konserthus, med sine salongkonserter og pianostunder, sine dirigenter med bustete frisyrer, strykekvartetter og liedls – alt europeisk kultur. Slik sett er Max Richters katalog et primeksempel på postmodernistisk praksis. Med fingerspissfølelse balanserer og likestiller han det tilgjengelige og folkelige med det esoterisk poetiske og historisk sjangerbevisste. Ved å fokusere på det melodiøse og stemningsfulle, ofte i form av korte impresjoner og narrativer, gjort med postmodernisten uredde forhold til autentisitet og distanse, inviterer han lytteren forbeholdent med inn i musikken uavhengig av dennes predisposisjoner.

Kjennere av samtidsmusikk som forventer seg komplekst strukturerte komposisjoner, noe «originalt», vil kanskje ikke vedkjenne seg Max Richters postmoderne lek med det anslagsvis cinematiske og ubeskjedent klisjéfylte. Men det var nettopp denne musikkforståelsen opplevelsen i London løste meg fra. Jeg hadde lenge fortrengt det melodiøse, det romantiske, det sentimentale, det umiddelbart følelsesmessig engasjerende til fordel for det formløse, det disharmoniske, det støyete, det kakofoniske, det energiske, i det hvor tekstur var viktigere enn melodi, hvor det formløse var viktigere enn fremdrift. Nå kan jeg si at fra John Cage sin katalog er det de lyriske stykkene «Dream» og «In a Landscape» jeg setter mest pris på. Det er ikke flaut å like Debussy. Jeg kan innrømme at jeg foretrekker Coltranes ballader fremfor hans «frie» periode.

Café Kaffka

I Storgata i Gjøvik, finnes Café Kaffka (sic)

som også har en egen blogg: http://kaffka.blogg.no/ som rikgitnok ikke er oppdatert siden januar 2011. For øvrig reklamerer de med fargesprakende interør, eget bibliotek (med en Kafka-bok), live musikk og gode salater. Jeg har vært der .Jeg er tross alt født i Gjøvik.  

Kafkatrakterne

Kafkatrakterne het bandet Karl Ove Knausgård og broren hans, Yngve, spilte i på åttitallet i Bergen. Bilcet under er fra bildelista i fotograf Asbjørn Jensens bok Album. Fotografier 1987–1993, som ble utgitt på Tiden Norsk Forlag, 2011.

Et annet norsk band med Kafka i navnet fra samme tidsperiode, var Kafka Prosess som hadde utspring i Blitz-miljøet.

Muligens var de begge inspirert av Josef K som var et inflytelsesrikt skotsk postpunk-band, fra tidlig på åttitallet. Kafka var i det hele tatt en hot referanse i dette tiåret. Det lå i tiden.

Kafka on Ice

Kafka-referanser i ikke-Kafka-relevante sammenhenger, er noe vi må leve med uansett hvor lite presise referansene synes å være. Navnet har blitt et allment begrep, ofte i form av adjektivet "kafkask", på byråkratisk labyrintisme eller uhyggelige, mystiske stemninger, gjerne med et tvist av eksistensiell angst.

I det følgende skal jeg dokumentere varierende bruk av navnet. Først ut er omtalen av det siste albumet til Bergensbandet Ungdomskulen i Natt & Dag, hvor skribenten plukker opp på en tittel fra plata, "Kafka on Ice", og presterer overskriften "EN KAFKA PÅ IS TAKK". Hverken låttittel eller overskrift, synes å ha noe med Kafka å gjøre.

"Lyden av sol. Notater"

ENO 3 2012 er ute, og det med en rekke fine saker på musikk jeg liker: Et intervju med Julia Holter av Jenny Hval, gjort på Grønland da Holter spilte på Cafeteatret i juni; intervju med Sonic Youth-trommis Steve Shelley og en lang trommespesial med en fin spilleliste over låter med interessante trommespor.

Mitt essay denne gangen har således blitt gitt overskriften "Øret er en tromme", noe som får stå for ENOs regning, ettersom manuskriptets originale tittel leste "Lyden av sol. Notater". Som vanlig er det snakk om en springende tekst som beveger seg mellom auditive impresjoner, ekfraser, minner og personlige narrativer. Kafka er som vanlig med. Denne gangen også Munch. Og Debussy. Boards of Canada. Og Morton Feldman. The usual suspects altså.

Tema er knytningen mellom hørsel, erindring og forestilling.

Her er således noe musikken jeg skriver om:

Debussys "Sirenes"



Morton Feldmans "For Phillip Guston". I essayet er det S.E.M. Ensembles versjon jeg henviser til. Her er derimot en fin tolkning av David Tudor:



Boards of Canadas "A Beautiful Place Out In the Country":



Boards of Canadas "1969":



CAN - "Last Night Sleep":



LONE - "Spirals":

Karin Boye Kallocain

Hver sommer leser jeg en noe fra «biblioteket» på hytta. Det er fint, tenker jeg, å lese noe som ligger utenfor det vante leseskjemaet mitt, og fordi «biblioteket»  har utviklet seg på et slags organisk vis over flere generasjoner, gjennom snaut åtti år – mine besteforeldres og mine foreldres bøker står blandet med mine – inneholder «biblioteket» en eklektisk variasjon av titler, sjangre og formater, som kan gi noen overraskende leseopplevelser. Noen av de mest beskattede bøkene er den innbundne utgaven av samlede National Geographics fra 1935, Den tyske Bondekrig av Friedrich Engels utgitt på Fram Forlag i 1934 og et utvalg titler fra Sigurd Holes Den gule serie og Lanterne-serien. I sommer leste jeg Karin Boyes Kallocain fra Gyldendals Den gule serie, 1947, en bok farfar fikk i julegave samme år. På forsatsen er det skrevet inn en dedikasjon: «Til min gamle venn Ragnar Stavlund, julen 1947. Ing. Sørheim». 

I omslagets høyre hjørne, har en mus tygget seg gjennom pappen, og inn til side tretten.

Kallocain er dystopisk Science Fiction. Illustrasjonen på omslaget understreker dette ved å vise en robot som på brutalt vis tråkker over maktesløse mennesker. Det er et fint omslag om enn litt misvisende: Det finnes ingen mekaniske roboter i Boyes tekst. I beste fall er det et litt famlende forsøk på å formidle et av romanens motiver: «Slavemenneskets» usolidariske hensynsløshet. Illustratør er ikke oppgitt. På tittelbladet er undertittelen «Roman fra år 2000» ført til, samt en epigraf: «The awful daring and a moment’s surrender / By this and this only we existed. / (T. S. Eliot: The Waste Land)». Oversetter er Veslemøy Thurmann-Moe. Sigur Hoel har skrevet forord.

Hoel skriver: «Karin Boye, en av de edleste dikterskikkelsene som er oppstått i Norden i vår tid, var et dypt ulykkelig menneske». Det var klart at Boye, som hadde begått selvmord i 1941, slet med samfunnets manglende aksept for hennes homoseksualitet. Hoel er således nådeløs mot den unnfallenhet hennes venner og kollegaer viste henne i denne saken, både før og etter hennes død. I minneboken – Karin Boye. Minnen och studier (Bonniers 1942) – går «alle i ring utenom denne ene vanskelige ting» skriver han, og videre at «gamle tiders pietisme og puritanisme har inngått en allianse med kulde og vintermørke og slipper nødig tak i oss,» før han avslutter med å utrope Boye til åndelig, erotisk og kulturell frigjøringskjemper. Det er Hoel i storform.

Angiversamfunnet

Handlingen i Kallocain er lagt til en fjern fremtid – år to tusen. Jordoverflaten er preget av resultatet etter en stor krig, byene er lagt under grunn. «Verdensstaten» er organisert etter totalitære prinsipper. Den enkelte innbygger er av verdi kun som en del av den masse som jobber for Statens beste. Mellommenneskelig relasjoner er begrenset til det ytterste nødvendige. Asosiale tendenser blir holdt nede gjennom et omfattende propagandamaskineri og overvåkning. «Politiøye» og «Politiøre» er montert i alle rom. Selv seksualakten er et statlig anliggende. Om Staten skal vokse er den avhengig av konstant tilførsel av nye «Medsoldater». Eksistensielle behov som bolig, mat, utdannelse, klær, fritid og arbeid er standardisert og organisert av Staten. Dette siste uttrykkes derimot ikke kun som noe negativt. Å slippe å etterstrebe alt, slik som i «sivilkapitalismen», da «menneskene måtte lokkes til arbeid og slit av håpet om en enda bedre bolig, lekrere mat, og penere klær», er også av det gode. 

Den ambisiøse og karrieredrevne vitenskapsmannen Leo Kall, ansatt ved 4. Kjemibys store laboratorium for organiske gifter og narkotika, eksperimentell avdeling, har funnet opp et sannhetsserum, «Kallocain», som han håper at skal komme til nytte for Staten og til styrke for Kollektivet ved å bidra til motarbeidelse av asosiale tendenser. Kall påpeker:

Heretter kan ingen forbryter underslå sannheten. Ikke en gang våre innerste tanker er våre egne lenger – som vi med rette har trodd (...) Av tanker og følelser fødes ord og handlinger. Hvorfor skulle da tanker og følelser være en privatsak? (...) Midlet skal brukes for vår trygghet, vår alles trygghet. Statens trygghet.

Gjennom en serie tester på frivillige forsøkspersoner, erfarer Leo Kall, at ingen av forsøkspersonene har ren samvittighet. Alle forsøkspersonene har følelser og holdninger de holder skjult.

Men om Leo Kall er overbevist sin oppfinnelses nytteverdi, utviser hans kontrollsjef, Edo Rissen sunn tvil: «Jeg [har] den erfaring, at ingen medsoldat over førr har helt god samvittighet. Som unge har vi det kanskje, noen få av oss, men senere ... » (51).

Ingen er uten skyld i et samfunn hvor alt er mistenkelig, et forhold som også er et eksistensielt problem for angiversamfunnet. Fordi alle, før eller siden, vil bli angitt for urene tanker, er det for politiet nødvendig å konsentrere seg om tilfellene som er prekære med hensyn til Statens sikkerhet. Saker av underordnet betydning får de ta seg av i fremtiden.

Hoel peker i forordet selv på Boyes inspirasjon fra Franz Kafka, og det totalitære samfunnet skissert opp i Kallocain kan leses i sammenheng med det altomfattende byråkratiet Josef K vikler seg inn i Prosessen, og den ensomhet og hjelpeløshet som følger med.

Matriarkatet

Men dypt nede i slavesinnet lever drømmen om frihet også hos Leo Kall. Edo Rissens ord vokser i han, og snart er også Kall skyldig i urene tanker. Han drømmer, som så mange andre, om tillitsfulle relasjoner, stille kontemplasjon og genuin fysisk kontakt. Den som vender ham er hans kone, Linda. I ung alder, betror hun ham, var hun overbevist om at mennesket tilhørte Staten, men etter å ha født barn erfarte hun at det i barnet ikke bare finnes noe av foreldrene, men også noe som er helt og holdent barnets eget, men som det lærer seg å undertrykke etter hvert som det innordnet seg. Like fullt finnes det i dette en spire, hvor en siste rest av sunnhet kan ha gjemt seg. I morens anerkjennelse av barnets egenart, finnes friheten. 

«Uformell medarbeider»

Karin Boyes fremstilling av mennesket hand i hand med politistaten, har ikke bare resonans i de totalitære samfunn hun kjente - Stalins Sovjetunionen på trettitallet og Hitlers Tyskland. For leseren i dag, er det også et frempek mot DDR med sitt Stasi. Tilfeldighetene skulle ha det til at jeg samtidig med Kallocain også leste tyske Christa Wolfs Englenes by eller the overcoat of Dr. Freud.

Christa Wolfs selvbiografiske roman tar for seg tiden etter DDRs sammenbrudd og den påfølgende offentliggjøringen av Stasis «mapper» på DDRs innbyggere, en offentliggjøring som for mange var svært ubehagelig. Et sentralt tema i Wolfs roman er således hvordan hennes egen mappe blir offentliggjort og de konfrontasjoner dette fører til. Hun blir ikke bare overrasket over hvilke av hennes venner som har rapportert på henne, men også at hun selv er registrert som IM – «Informeller Mitarbeider» – altså informant.

Spørsmålet om skyld og uskyld står sentralt både hos Boye og Wolf. Hardnakket påstår Wolf først å ha glemt alt sammen, men endrer snart strategi til å forsøke å forstå hva som skjedde. I Wolfs egen versjon, dreide hennes «uformelle samarbeid» seg om «en åpenbar harmløs rapport om en kollega, rapporter fra to kontaktpersoner om tre eller fire treff med deg og det faktum at de hadde ført deg opp under et dekknavn som gjorde denne bunken av dokumenter til «gjerningsdokumenter» og slynget deg uforberedt inn i en annen kategori mennesker». Uansett forklaring blir alle offentlige personer registrert med IM gjenstand for avisskriverier og fordømmelse – en udifferensiert og brutal prosess. Og Wolf lar det bli påpekt at Kafka kunne ha funnet på noe slikt For som hos Kafka som i det virkelige liv, forekommer ingen å være uskyldig.

Som Leo Kalls kone, Linda, hadde Wolf som ung sterk tilhørighet til Staten. De trodde på den og ga seg hen til den. De stod ikke i opposisjonelle motsetninger. Hvorfor ble det da som det ble? spør Wolf. Følgende utdrag kunne vært sagt av dem begge: «Selvfølgelig måtte det gamle samfunnet, der de herskende klasser hadde vært årsaken til ulykken, fullstendig omstyrtes. Selvfølgelig skulle de som hittil hadde vært undertrykket, nå få sin sjanse. Og de fikk den. Staten understøttet fattigfolk, familier som hittil hadde frembrakt fabrikkarbeidere og vaskekoner, lot sønner og døtre studere, det kom ny fart i universitetene, dette var da ikke så verst?».  

Så, når ble de «dem»? En politistat kommer ikke av seg selv, den vokser frem midt i den befolkningen den er satt til å passe på. Et spørsmål som heller ikke i dag er uaktuelt.

Et lite Ps

Forholdet mellom min farfar, Ragnar Stavlund og Ing. Sørheim som ga ham Kallocain, kjenner jeg ikke, men kanskje var det med gavens subtile symbolikk Sørheim ga farfar boken: Som meieribestyrer ved Gjøvik Meieri, ble Stavlund satt i forvaring under tyskernes besettelse av Gjøvik, på grunn av manglende samarbeid. Eller kanskje var det bare den boka som lå under alles juletrær det året

Tragiche Ouverture

”Mental caverns without Sunshine” fra Leyland Kirby aka The Caretakers An empty bliss beyond this World som bygger rundt et sample av et host, får meg til å tenke på et avsnitt Tor Ulven skrev om en plateinnspilling av Brahms «Tragiche Ouverture» med NBC Symphony Orchestra, dirigert av Arturo Toscanini. Ulven skriver:

Musikken forsvinner alltid i det den spilles; å spille den er å få den til å forsvinne inn i ingenting. Bare lydbåndet med de sirklende spolene fanger musikkens gjenferd, så selv publikums host, noen få sekunder, får et skinn av udødelighet og kan gjentas i det uendelige; forlengts døde menneskers host som forstyrrer de døde musikernes spill under den døde dirigentens taktstokk en novemberkveld i 1953, som er blitt et museum uten adgang for noen, stående urokkelig og gjennomsiktig i tiden, med sin datoplakett av luft over inngangen, inngangen til det eneste absolutt rømningssikre fengsel i verden.

Slik er Kirbys musikk, biter av forråtnet spolebånd satt i loop, gjentatt i det uendelige. Slik  får et publikums host et skinn av udødelighet.

Også Franz Kafka hadde et forhold til Brahms «Tragiche Ouverture». Den 13. desember 1911 gjorde Kafka et notat i dagboken etter å ha overvært sangforeningen i Praha sin Brahms-konsert:

På programmet står Tragiche Ouverture. (Jeg hører bare langsomme høytidelige skritt, en gang hit, en gang dit. Det er lærerikt å følge med på overgangene i musikken mellom de ulike instrumentgruppene og samtidig høre etter om de stemmer. Dirigentens frisyre er helt ødelagt.)

Slik er Kirbys musikk, livet som er knyttet til opplevelsen av musikken, langsomme høydtidelige skritt. 

ENO #8 (2, 2012)

ENO #8 (2, 2012) er nå ute, og det med mye godt lesestoff: Blant annet om Stian Westerhus, norsk DJ-kultur, Syd Barret og Sonny Sharrock.

Mitt essay "Akustiske speil" tar for seg kvaliteter ved lyd løsrevet fra sitt opprinnelse og opplevelsen av den og er innom litt Kafka (selvfølgelig), Julia Holter, Hype Williams, Andy Stott og Göran Sonnevie.