Laetitia Sadier - Statues can bend

Fineste fra 2010-albumet.

Og fra siste, Silencio:

Maud og Audiokultur. En kommentar

Edit: Teksten er også publisert på Vinduet.no

Den som skriver ser skriften bli til foran seg, på arket eller monitoren. Setningene blir til i grensesnittet mellom tenkningen og blikket. Å skrive er å se innover, gjøre forestillingen synlig: Forestillingen som et derivat av erfaringer; et produkt av sansene – ikke bare blikket, men også hørsel og lukt. Å skrive er å gjøre forestillingen konkret og lesbar, for den skrivende selv og for den lesende. Skrift som kun tar opp i seg blikket blir endimensjonal. Og på grunn av tungtveiende fokus på narrativ fremdrift og funksjonelt plot, fremstår mye samtidslitteratur som todimensjonal. Skrift som inneholder et audutivt forestillingslag, føles flerdimensjonal. At den som skriver bør lytte, til seg selv, det er nå en ting, men den skrivende bør også lytte til omgivelsene, ikke bare sine egne, men også omgivelsene som skrives frem i teksten. Franz Kafka gjør dette i Prosessen med det resultat å skrive frem en klaustrofobisk akustisk stemning som kan absorbere leseren så vel som Josef K der han står ved inngangen til Juliusgaten, klar til å konfrontere Domstolen.

Trude Marstein har påpekt (i foredraget Virkelighet gjennom litteraturen) at om en roman er god, har for henne å gjøre med «hvordan den forholder seg til virkeligheten, (...) at den på en eller annen måte viser noe nytt og vesentlig om virkeligheten, eller gir inntrykk av å være virkelighet på en ny og vesentlig måte». I den sammenheng trekker hun frem den russiske litteraturteoretikeren Viktor B. Sjklovskij og hans uttalte nødvendighet for «tingens befrielse fra persepsjonens atomatisme». «Altså en avautomatisering av det vanemessige ved hvordan vi opplever tingene», poengterer Marstein. Hun er inne på noe vesentlig. Vi lever i et samfunn hvor visuell kultur har forrang for audiokultur. Og å finne effektive og narrativt virksomme auditive lag i samtidslitteraturen er sjeldent, alt for ofte er tekstene skrevet kun med utgangspunkt i «persepsjonens atomatisme», noe det auditive potensielt kunne bidratt til å avautomatisere. Det jeg tenker på er beskrivelser av lydmiljøer og mulighetene heri for stemning som narrativ.

I Gunnstein Bakkes Maud og Aud er det auditive tilstede på flere nivåer. Allerede i tittelen aktiveres det auditive: Gjennom den fonetiske tvisten i navnene, og i konnotasjonene de bærende diftonger i tittelnavnene har til audio-begrepet. Det er mye lyd i Bakkes roman. Et av mange poetisk fortettede avsnitt som viser hvor mesterlig dette nivået er konstruert, er dette:

Der nede på fyllingssolen ligger eit piano, dette tvinga dei meg til å øve på, står ein og kaukar, og no tek han hemn, no veltar silten over det, vibrovalsen køyrer over massene, ein svak klang trenger gjennom støyen. Ein melodi, den heng att når maskinene er borte. Chopin, Deng Xiaoping. 

Destruksjon av piano er en standardøvelse innen samtidmusikken slik knusing av gitarer er det i rocken. Når så en valse kjører over et piano på en fylling og svak klang klarer å trenge gjennom motorduren, er det som med et nikk til støymusikken.(Sammenstillingen «Chopin, Deng Xiaoping» skal jeg ikke prøve å tolke her.)

I essayet «Den underligste musikk» som kan leses i siste papirutgave av Vinduet, ser jeg på et sett beskrivelser av lydmiljøer og hvordan lyden av omgivelsene kan være utgangspunkt for musikk og forestillinger om musikk. I den sammenheng bruker jeg blant annet et utdrag fra Bakkes Maud og Aud. Lyden av død og å lytte til natten, er to motiver jeg dreier innom, hhhv. ved Herman Brochs beskrivelser av den romerske dikteren Vergils siste natt i Vergils død, Steve Sem-Sandbergs Nattlysnarre i Prag (No exit) og Bakkes romankarakterer Maud og Aud som ligger på sykehuset etter en alvorlig bilulykke og lytter til den ufrakommelige lyden av sykehuset:

Lydane er annleis her enn nokon annan stad dei har vore. Rundt seg høyrer dei magnetklikk og gisp av lufttrykk når skåpdører går opp og att, laken som med dumpe blaff brettar seg ut i lufta for sidan å bli spente om madrassar (...). Dei høyrer andre slags klikk i strupane til gamle folk, i eikane deira i korridoren. Redde vokalar klatrar ut i nettene som kjem som frå eit juv så djupt. Om dagane finst slarken og riksinga i krykker, kneppa på plastlommar blir opne eller metallfolie spretta på pillebrett. Men meir enn noko anna høyrer Aud og Maud den stilla som lydane støyter mot overalt. I lakenutlempinga og klikka og kneppa, i veggane som av og til sukkar og hanskar som gjer motstand når hender dreg dei på seg, i skosolegnikk mot epoxygolv og arterieklemmeklirr mot trillebord: I alt dette gir stilla seg til kjenne.

Om natten da sykehuset ligger stille intensifierer lydene seg.

Jentene vaknar og merkar ikkje sin eigen pust. Då trur dei at dei er inne i stilla, men det er berre til nye lag av lyd stig fram. Dei lukkar auga for å sjå om det er stillare i mørkret, då høyrer dei pulsen som eit tog i det fjerne.

Jeg vil anta at de fleste som har ligget på sykehus kjenner til dette lyttemodus.

Musikkjournalist Eirik Kydland var også inne på det samme i artikkelen «Klangen fra korridoren» om lyden av Haukeland sykehus på trykk i BT i våres. Kydland skriver:

Alle som har vært på et sykehus vet at et slikt mikrokosmos er fullt av lyder. Det monotont susende ventilasjonsanlegget. Knepp fra en elektrisk seng som justeres mens pasienten prøver å finne seg til rett på et stivt plastlaken. Ringing fra pasientrom og telefoner, Mekaniske blipp fra overvåkingsutstyr. Den vakuum-aktige stillheten i en tom korridor. Lalehs ”Some Die Young” fra en radio inne på et lunsjrom.

Lydmiljøene er uttrykk for vår tid. I den kanadiske lydteoretikeren R. Murray Schafers bok Our Sonic Environment and The Soundscape. The Tuning of the World fra 1977, som er et sentralt arbeid i tradisjonen med å gjøre opptak av lydmiljøer, er det behovet for konservering av autentiske lydmiljøer, både urbane og rurale, og det å bidra til utvidet forståelse av hvordan lydmiljøer har utviklet seg i et historisk perspektiv, som står i fokus. I boken anvender Schafer, for å trekke opp linjer i lydmiljøers utviklingslinjer, ørevitner fra før opptaksteknologi gjorde det mulig å bevare faktiske lydopptak av autentiske lydmiljøer. Å beskrive lydmiljøer var en realismens strategi. Lydbeskrivelser finnes hos alle de store realistiske forfatterne: Tolstoj, Dickens, London og Dostojevskij for å nevne navn Schafer tar i bruk i sine undersøkelser. Beskrivelsenes autentisitet tar han derimot for gitt og unndrar seg enhver diskusjon vedrørende fiksjonens sannhetsgestalt. Poenget hans står uansett støtt nok.  

Også i dag, til tross for velutviklet opptaksteknologi, er det behov for litteratur som tolker og omsetter lydmiljøene våre i tekst. Audun Lindholm er inne på det audive aspektet ved Bakkes romantekst i en artikkel på Vagant.no. Lindholm påpeker hvordan trafikk er et sentral motiv i teksten og imøtekommer dette aspektet i Bakkes roman ved å beskrive sin egen opplevelse av lyden av trafikk. Således trekker han frem noen andre utdrag fra romanen enn hva jeg har gjort. Han trekker frem det han kaller et «fabulerende parti om forskjellene på – og likhetene mellom – å sove til havbrus og å sove til suset av trafikk». Lindholm siterer et avsnitt som trekker frem «roen vi kan føle i trafikkens nærhet»:

I dag søv folk mellom vegar og gater, følgde av brannen frå det undersjøiske. Oljen, det svarte himmeldjupet, blir omsett til overflate og store støyflak som passerer og kverv, uten at du skjønner kva som gjennomfór deg. Dette er likevel lydar som forvissar ein sovande om at menneska og virksemda deira, om livet som held fram også når du slepper deg ned, ja, som går av seg sjølv, utan den uroa som livet på individnivå fører med seg. For lyden av av eit menneske, ei mus, kan hende ein fugl, ville vekt deg og mint deg på fare. På deg sjølv, ein langtransport, derimot er lyden av tryggleik.

Et annet gjennomgående motiv i Maud og Aud er helikopterflygning. Fra et nyhetshelikopter som sirkler over veinettet i Oslo, sendes Radio Nattaxi. Hos Radio Nattaxi er preferansene klare. Følgende spilleliste utarter seg:  Scarlett Johansens (Tom Waits-tolkning) «Falling Down», Peggy Lees «Is That Alle There Is? », Fra Lippo Lippis «Schouldn’t Have Been Like That» og Joy Divisions «Transmission». Å kjøre bil alene om natten mens man lytter til radio er en egenartet stemning. Den avstemte, myke stemme som mykt med korte, stemningsfulle introduksjoner til musikkstykkene blir så nær og intim, som om det blir hvisket i øret.

Joy Divisions Transmission

I stedet for stillhet har vi lyden av trafikk, har John Cage påpekt. Lyden av trafikk preger i stor grad omgivelsene mine slik den gjør det for de fleste som bor i urbane strøk. Det Gunnstein Bakke er inne på (som også et sentralt poeng hos John Cage) er hvordan hjernen automatiserer lydmiljøene vi lever i slik at vi ikke skal anstrenge oss med det velkjente og vante, og på denne måten sikre at hjernen er kapabel til å plukke opp de små, fremmede lydene og gjøre oss oppmerksomme på dem i all støyen. Det er den automatiserte opplevelsen av verden det kan være nyttig å avautomatisere i teksten, slik at vi blir oppmerksomme våre umiddelbare omgivelser og ikke henfaller til den tro at kun det fremmede og andre, er verdt å legge merke til.

John Cage om trafikk

I loftsleiligheten i Gamlebyen i Oslo der jeg bor, er trafikkdronen present døgnet rundt. Når jeg legger meg om kvelden hører jeg, til tross for godt lydisolerte vinduer, 18- og 19-trikken krenge forbi, togene på østfoldbanen gå i tunnel under bygården, godstogene på Gjøvikbanen langs Schweigårdsgate, den evindelige dronen fra den nå dekonstruerte trafikkmaskinen i Bjørvika og de stadig oftere sirkulerende helikopterne over byen. Det er klart at det kan være plagsomt, men jeg har lært meg å leve med det. Å tilpasse seg er lettere enn å kjempe i mot, så også med støy. Og lyden av trafikk er ikke så ulik havbruset. Trafikkdronen er jevn, men dynamisk. Den synker og øker i intensitet ettersom hvilken tid det er på døgnet og året. Om vinteren er den voldsommere enn om sommeren. I fellesferien er den mild og lett. Om natten er den åpen og inkluderende. Om dagen er den tett og ugjennomtrengelig.  

Spørsmålet er: Er det mulig å gjengi lyd med skrift? Er det ikke slik at alt forsøkt fanget inn med begrepene setter begrepene sitt forkleinede preg på? På sett og vis jo. Men da gjelder det også alt. Er det mulig å fremstille noe som helst gjennom språk uten at språket forkleiner, eller tilslører, det som er ment fremstilt? Kanskje ikke, men vi må leve med det, og vi må prøve å presse språket så langt det gjør seg i arbeidet med å representere det erfarte på en så sann måte som mulig. Marstein skriver: ”Forfatteren må ut av vanen, det velkjente. Teksten skal hele tiden vise noe uttrykk for opplevelsen av virkeligheten, og må stadig vris et hakk unna det ferdigformulerte og opplagte, det forventede, det som er lettest å skrive.» Å gi tekst et autivt nivå og på den måten skape nærhet til leserens væren i verden, i støyen, i musikken, i de akustiske omgivelsene – ikke bare følge blikket – er å vri teksten bort fra det ferdigformulerte, noe Bakke har gjort med Maud og Aud. Ein roman om trafikk.

Fraktal lyd

Sløyfer

Noe rykker i meg når jeg leser namedropping av artister eller referanser til musikk jeg liker i poesi. Jeg må straks lese nøyere, finne ut noe om hva det betyr at nettopp denne musikkreferansen blir tatt med inn i språket.

1

I diktet ”Den tiden vi hadde i verden” fra Noe svart av Jacques Roubaud står disse strofene:

Sløyfer av lys og musikk / Glenn Gould Brian Eno Anthony Braxton / Flakkende minne om stavelser som falt i et annet språk (114)

Avantegarde-jazz-saxofonisten Anthony Braxton, hva gjør han i et dikt skrevet av en franskmann på åttitallet? Atpå til i en bok om sorgen etter en død ektefelle? Og

Og Brian Eno? 

Glenn Gould er mindre fremmed i sammenhengen. Referanser til klassisk musikk er en av poesiens standardøvelser. Mang en poet har latt seg berøre av Gould, ikke kun av hans glassklare toner og krystallklare klanger men også hans tragiske historiet. For et innblikk i Goulds betydning les Thomas Bernards Havaristen.

Jeg er fan av Anthony Braxton. Jeg er også fan av Brian Eno. Dette er to kunstnere som har hatt stor betydning for meg som lytter og som praktiserende musiker.

Å lese disse navnene gjør at jeg må begynne på nytt, gå til bake til den første siden og lese boken om igjen for å finne ut hvordan navnene og navnenes konnotasjoner korresponderer med resten av teksten.

2

I danske Lars Skinnebachs bok Enhver betydning er også en mislyd, står disse strofene i ”KBH. DYBBØLSGADE”:

30. juni  / Hører Glenn Branca / Symphony NO. 1, Movement 3 / når hele tiden et punkt / hvor jeg må afslutte / diktet eller gå (44)

Og videre:

Senere / hører The Ascension – EP / og mislydene / spiller med / i en slags gitterstruktur / der strukturerer / et rum / bagved (45)

Og videre:

3. juli / Hører Lesson NO. 1 / Bad Smells, ca / et kvarters tid inde / Glenn Branca / Signaturen / er sikkert en stærkere kraft / end et ansigt, at ville gøre / sit manglende ansigt / til signatur (46)

Og videre:

Hører G.B. / Symphony NO.1, Movement 4 / Trærne er beskidte / og klare

Jeg holdt på å dette av stolen. Glenn Branca? WTF? 

Lydboble

Vinduet #2 2012

Øret skal også få sitt, står det på lederplass i siste Vinduet. Og sant nok: Nye dikt av Lee Ranaldo, om notasjon av Eivind Buene, en gjennomlytting av siste til Sundfør samt mitt essay om nærlytting til omgivelsene, burde være god strandlektyre for den musikkinteresserte.

I essayet "Den underligste musikk" – tittelen er en variasjon over Ingeborg Bachmanns tittel "Den underlige musikken" – skriver jeg om hvilket musikalsk potensial som finnes i de umiddelbare akustiske omgivelsene våre. Med utgangspunkt i en brokete samling litterære og musikalske eksempler – Hermann Broch, Gunnstein Bakke, Steve Sem-Sandberg, Jana Winderen og Thomas Köner – skisseres det opp et utvidet rammeverk for hva musikk kan være.

Essayet korresponderer for øvrig fint med "Akustiske speil" som står i siste nummer av ENO.  Mer om øret og musikalske forestillinger, følger i neste nummer av ENO i august.

Her er noen YouTube-klipp med musikk referert i Vinduet-essayet:

Édouard Léon Scott de Martinvilles: "Au Claire de la Lune": 


Fra 24 Hour Party People: Martin Hannett gjør opptak av stillhet:


Fra Thomas Köners La Barca:


Fra Jana Winderens Energy Field:


Fra Chris Watsons Weather Report: