Tre norske

Etter at min Motorpsycho-fascinasjon tok slutt omkring 1997 eller deromkring, har lite ved min musikkinteresse pekt mot at jeg igjen skulle få fot for dette bandet igjen, i hvert fall ikke utover den høflig registrerende anerkjennelsen ved et nikk med hodet til utspillene deres. Det siste Motorpsycho-albumet jeg kjøpte og lyttet til med genuin hengivelse, må ha vært "Angels and Daemons at Play".

Men nå har det altså skjedd. Igjen har jeg kjøpt et Motorpsycho-album og jeg lytter til det med entusiasme og intensitet. "Still Life With Eggplant" er lekent og musikalsk spilt med et dynamisk analogt lydbilde. Lange instrumentaltrekk gir et improvisert tekstur som aldri låter stivt eller framprovosert. De sammentvinnede gitarene til Hans Ryan og Reine Fiske er en fryd å følge med på. Særlig på "Ratcatcher": Hvilken låt. Med det nesten Shadows-aktige gitartemaet.

En annen norsk utgivelse jeg har hørt mye på i vinter/vår er "Vidde" med Atlanter. Også det et album med et elektroanalogt uttrykk hvor et improvisert samspill danner teksturelle grunnlag for komposisjonene som i forskjellig grad kan assosieres til tradisjonell blues og Talking Heads. Spor 7, "Waking",  er drivende, kompleks og mystisk, en låt jeg kan høre på om igjen og om igjen. Gjerne b2b med "Ratcathcer".

Også Atomic er ute med nytt album, "There's a Hole in the Mountain". Jeg har fulgt bandet siden før "Feet Music" kom ut, et album som sammen med "Boom Boom", skapte en helt ny energi i norsk jazz. Maskineriet har kanskje gått litt på tomgang de siste årene, eller kanskje er det jeg som har hatt fokus annet sted. Uansett er "There's a Hole in the Mountain" tilbake til form, både for meg og Atomic.

Det er en kraftfull dynamikk bandet utviser, melodisk og teksturelt, med referanser som går i alle retninger i jazzhistorien uten at musikken oppleves som retro (noe som kunne blitt skrevet om et hvilket som helst Atomic-album), men heller som sedvanlig, en slags dekonstruert tradisjonalisme.

Fire av seks spor er krediert pianist Håvard Wiik, hvor av flere er, som sedvanlig, titulert med modernistiske puns, som "Wolf-Cage" (hvor jeg lurer på om det har kommet inn feil: Hvis det refereres til Christian Wolff, så skulle det altså vært med to f'er). Og sistesporet,"Labyrinths", skal få spillelisteplass både før og etter "Ratcatcher" og "Waking".

Third Stream #1

Autechre - Nil

Internetthymner #6: Vanges lyriske bundles

«å / tenke / er like ubehagelig / som å gå i regnet pisker», skriver Arild Vange i sin siste utgivelse Improvisasjon Person. Jeg er enig.  Min omtale står og lese på Vinduet.no nå.

In a mist

Bix Beiderbeckes pianokomposisjon "In a mist", er et av de tidligste eksemplene på hvordan den klassiske musikkens modernisme, som Stravinskij og Debussy, inspirerte den amerikanske jazzmusikken. Beiderbecker hvis instrument egentlig var kornetten, gjorde selv en pianoinnspilling i 1927.

"In a mist" har blitt en standard og det finnes sikkert flere hundre innspillinger av den, blant annet av Miles Davis, Clark Terry og Freddie Hubbard.

Donald Alexander Strachan

Arne Dørumsgaard

Innspilling av den peruvanske visa "De aquel cerro verde" fra 1955.