Høst. Det er stille. Jeg sitter på stranda nedenfor hytta og følger med på hvordan det skarpe ettermiddagssollyset glitrer i krusningene på vannoverflaten. Ikke annen lyd enn bruset fra en bekk på andre siden av vika og lett rasling i tretoppene. Noen kyr på kujordet som rauter. Og tinnitus. Alltid er det der, denne svake pipetonen som gjør seg gjeldende straks noe tilnærmet stillhet inntreffer.
I går badet jeg i det kalde vannet. Dukket under, fikk et siste glimt av steinene på bunnen av innsjøen. Om kvelden satt jeg foran peisen, drakk vin og jobbet med de fuktige kubbene så det ikke skulle ryke for mye fra dem. Jeg tenkte på essayet som sjanger, og hvordan det, til tross for at jeg aldri har villet essayet, har blitt min ting. Kanskje som en utvei hver gang jeg har mislyktes innen andre sjangre og former, som romanen og, ikke minst, den ontologisk funderte poesien. Det har vært som om essayet har gitt meg et rom hvor jeg kan strekke meg utover min egen middelmådighet uten å egentlig gjøre, tilsynelatende, illusorisk; som med en livsløgn: ideen om å skrive noe lesbart, noe bærende.
Men det er ikke slik. Essayet er en flukt. Et forsøk på å komme seg unna. En unndragelse. Jeg har innsett det nå. Å skrive betød å slippe å spille musikk. Å skrive om litteratur betød å slippe å skrive litteratur selv. Å skrive om musikk betød å slippe å skrive om litteratur. Å skrive subjektivt funderte essays om musikk betød å slippe å skrive noe objektivt om musikk. Å skrive personlige essays om musikk ga mulighet for å eksperimentere med form. Å eksperimentere med form betød å slippe å være presis. Osv.
Mitt første essay ble publisert i Blindern-tidsskriftet Filologen i 2006, og var en fabulering over mp3-fila som format blandet sammen med noen refleksjoner over Thomas Pynchon sin bok Mason & Dixon. Samme år kom også essayet "Hele" og kan leses her, en tekst med en form jeg regner som et slags utgangspunkt for hvordan jeg i dag skriver. Jeg var da 29 år gammel.
Straks 30. Så kom noen dikt på Jung.no, presenter som debutantdikt, og som var utledninger fra arbeidet mitt med hovedfagsoppgaven om Salman Rushdies Ground beneath her feet og hvordan Orfeus-mylotologien lå til grunn for den som en mytologisk struktur. Siden har det blitt essay på essay. I Utflukt, i Vinduet, i Eno, i Jazznytt, i Klassekampen, i diverse antologier. Osv.
Det er mye rart i tekstene. Sammenhenger er ikke tydeliggjort. Sammenligninger i form av digresjoner og løse konseptuelle koblinger. Umotiverte motiver. Påbegynte, men ikke oppfulgte tema. Usammenhengende setninger. Flyktige bemerkninger.
Der jeg sitter foran peisen og fortviler over dette, over den stadige forskyvningen, over det evige fraværet av forpliktelse til et subjekt eller et objekt, eller hva det skulle være, forstår jeg at dette, denne uforpliktende tendensen i arbeidet, er med på å skape den eksistensielle fortvilelsen jeg alltid bærer med meg i alt jeg gjør i all den grad jeg surfer avgårde på en bølge av middelmådighet, en bølge jeg stadig prøver å flate ut fra bare for å ta meg ut på en ny bølge av den samme middelmådigheten. Slik er havet. En evig struktur.
Bildet viser farfar på den samme stranda, stående kledd i hatt, støvler og badedrakt, mildt stemt innadvent, funderende på sin egen skjebne. Eller noe annet.
