Constance Demby

NEW AGE MUSIC

To pionerarbeider fra New Age Music-sjangeren, Steven Halperns Spektrum Suite og Iasos' Interdimensinal Music, begge fra 1975.

Internetthymne #8: The Isolatorum

Et av de siste årenes mest inspirerte og toneangivende plateselskap for synth-drevet, elektronisk musikk, amerikanske Digitalis, gir nå ut e-bok innen Sci-fi-sjangeren med tilhørende lydspor. Og fordi mye av musikken på Digitalis nettopp er potensielle lydspor til ikkeeksisterende sci-fi-filmer, er det et tilsynelatende naturlig skritt videre, ikke bare for selskapets produktutviklingsstrategi, men også med tanke på mulighetene som ligger i den digitale kulturen for kombinering av tekstbaserte, auditive og visuelle medier. At uavhengige plateselskap i dag også kan være forlag, synes ikke så fremmed.

Digitalis har i løpet av de seneste årene utgitt en rekke fine plater. Discoverers Tunnels fra 2011, er et album jeg stadig vender tilbake til. Med låttilter som "Circular Motherboard" og "Personal Clone" sammen med synth-drevne lydlandskaper, forsiktig vocoder-vokal og generelt melankolsk atmosfære, skisseres det effektivt opp et narrativt som fungerer fint for visualisering av storslåtte intergalaktiske scenarios på innsiden av øyelokkene.

Romanen The Isolatorum, er skrevet av musiker og plateselskapsgründer Brad Rose, (også kjent under aliaset Charlatan, hvis album Triangles fra 2010 er en personlig favoritt).

Handlingen i The Isolatorum, slik utgiveres synopsis framstiller det, er lagt 300 år fram i tid, til det 24. århundret. Hackeren Diadem Streng har sammen med kjæresten Celandine, gjennom sitt arbeidet for å gjenopplive jordens døde hav, kommet i konflikt med den korporative eliten, the Magnates. Streng blir satt i fengsel, en hvit, steril celle et sted langt ute i verdensrommet, der han har lite annet å gjøre enn å bearbeide hav som har skjedd. Således er det duket for en kontemplativ og dystopisk affære.

Phillip K. Dick ville ha elsket det.

Også omslaget, gjort av illustratør Keith Rankin, som med sin blanding av dayglo-kolaratur og geometriske former har en klassisk sci-fi-estetikk, retter tankene mot Philip K. Dick og således til omslaget på en Dick-utgivelse som kom i Gyldendals Lanterne-serie i 1977, Mannen i høyborgen, i seg selv en fin oversettelse (ved Arne Moen) og utgivelse av Dicks gjennombruddsroman fra 1962, The Man in the High Castle. (For øvrig fant jeg mitt eksemplar i en brukthandel i Tønsberg for 30 kroner.)

Lydsporet til The Isloatorum ligger til gratis nedlastning fra plateselskapets Bandcamp-side og inneholder en samling spor fra selskapets egen katalog og likesinnede artister innen av futuristisk ambient og techno, aldri langt unna Vangelis' lydspor til Blade Runner eller Edvard Artemievs lydspor til Solaris.

The Isloatorum er å få kjøpt gjennom Amazone til Kindle eller på PDF fra Digitalis.

SAINT CECILIA-SYNDROMET

Øyekirurger bekrefter: i løpet av de siste årene, har det vært en jevn pågang av forespørsler vedrørende mulighetene for enten å slukke helt eller å justere ned synssansen. Kirurger ved offentlige institusjoner oppgir at de til tross for at forespørslene har framstått som seriøse, i hvert tilfelle har avslått blankt. Ingen grunner rettferdiggjør et slikt inngrep. Etter opplysninger fra akuttsentralene ved hovedstadens sykehus og legevakter, er det på det rene at antallet personer som har hatt behov for behandling for skader på øynene, har økt diametralt med de overfor nevnte henvendelser. Antallet pasienter prosentvis, der skader i øyeregionen har vært selvpåført, har økt. I undersøkelsens kommentarfelt skriver en lege at hun har behandlet pasienter som har stukket hull på øyeeplene med gaffel. En annen opplyser at han har behandlet en pasient for syreskader i og rundt på øyeregionen.

En journalist som har undersøkt fenomenet, skriver i sin artikkel at flere av personene som hadde skadet seg selv i øyeregionen, er musikkstudenter, flere av dem ved musikkhøyskolen i Oslo. Portrettfotografiene som saken er illustrert med, viser en gruppe menn og kvinner i midten av tjueårene med bind over øynene eller mørke solbriller. Blant studentene finnes det en bunnløs frustrasjon over det manglende auditive fokuset som preger samfunnet i dag. Å blinde seg er således, på den ene siden en protest mot det visuelle hegemoniet som preger vår kultur i dag, og på den andre "å vise at man mener det, at man ofrer alt for musikken".

"For en musiker er hørselen alt", forteller en pianostudent som et år tidligere stakk ut øynene sine med kniv. "I en tid der all meningsproduksjon er udifferensiert organisert omkring visuell kommunikasjon, er det lite rom igjen for behandling av den informasjon som samles opp gjennom hørselen. Resultatet er at studentene umulig kan komme opp på det nivå som musikerne hadde for bare et tiår siden". En lærer ved musikkhøyskolen bekrefter at kvaliteten på elevene har sunket.  "De må lytte hardere", sier han, "I hvert fall om de vil opp på det nivået vi hadde på syttitallet". En nevroanalytiker utdyper: "Det er en form for sansens regresjon. Om en sans ikke stimuleres, vil kroppen avvikle den. I beste fall vil sansen gå i dvale, i verste fall avvikles helt".

Saint Cecilia-syndromet, kaller journalisten fenomenet, etter musikernes helgen, den blinde Saint Cecilia. I en sidesak presenteres utdrag fra den blinde musikerens kulturhistorie, fra blinde kinesiske hoffmusikere til den ukrainske Kobzarstvo-tradisjonen til amerikanske bluesartister som Blind Lemon Jefferson og Jeff Healy til norske pianostemmere.

Spilleliste: 

Guo Gan - "Moon Reflection On The Second Spring"

Ivan Kuchuhura Kucherenko - Oleksiy Popovych (from Khotkevych)

Turlough O'Carolan  - "Carolan's Concerto"

Ray Charles - "Am I blue?"

Andrea Bocelli - "E lucean le stelle" (A Night In Tuscany)

Manhattan Kafka

For noen år siden arbeidet jeg med en roman hvor jeg forestilte meg hva som hadde skjedd dersom Franz Kafka ikke hadde dødd av tuberkulose i 1924, overlevd Gestapo og slik mange av hans jødiske kolleger gjorde, emigrert til Amerika på slutten av 1930-tallet. To år med arbeid som havnet i skrivebordsskuffen. Helt til nå da jeg har lurt inn seksjoner fra dette arbeidet i et par nylig publiserte essays i henholdsvis musikkbladet Eno og på bloggen til litteraturtidsskriftet Vinduet.

Først til Vinduet:

Franz Kafka og The Beat Generation

Bildet til venstre viser den purunge Jack Kerouac som holder armene rundt Franz Kafka på venstre side og den like purunge Allen Ginsberg på høyre som igjen er flankert av en tilsynelatende noe mer moden William S. Borroughs.

Bildet er tatt i 1943 på Morningside Heights, ved Columbia University på Manhattan i New York, der de tre aspirerende beatpoetene studerte.

Så hva er feil? Kafka selvfølgelig. I 1943 ville han ha vært død i 19 år.

Og pga mine særdeles manglende evner med PS3, burde det ikke være vanskelig å se at bildet er fake.

Uansett synes bildet fint å illustrere "Internetthymne #7" på Vinduet.no der jeg forestiller meg et møte mellom Kafka de unge forfatterne på Morningside Heights som skulle bli The Beat Generation. Far fetched kanskje, eller ikke: Les saken!

Klippet ut av bildet og erstattet med Kafka, er den mindre kjente Hal Chase AKA Chad King i On the Road. Det var i følge usikre kilder Chase som introduserte Kerouac til Neil Cassidy.

Franz Kafka og John Cage
Siste Eno ligger ikke på nett men må kjøpes på papir, i f eks Narvesen. Det er verdt det. I et essay som egentlig handler om Stravinskij og Vårofferet gjør jeg mot slutten en billig Norge Rundt-verdig vending i teksten for å styre den over på Kafka.

Jeg skriver:

Igor Stravinskij emigrerte til USA på slutten av 1930-tallet. Om Kafka hadde overlevd tuberkulosen på 1920-tallet og Gestapo på 1930-tallet, fått ordnet med de rette papirer og visum og således kommet seg om bord på en Atlanterhavskrysser, senest i 1939 eller 1940, ville han ved ankomst i New Yorks havn se at han hadde tatt feil. Det var ikke et sverd Frihetsgudinnen hevet mot himmelen, slik han hadde skrevet i «Fyrbøteren», men en fakkel. Det er mulig å forestille seg Kafka stående på dekk, mildt forundret over synet av den kolossale, innsvøpte kvinnen der hun materialiserer seg ut av morgentåken.  

En ikke umulig tanke: Manhattan, Kafka. Snaut seksti år gammel. Og han ville vært i godt selskap. Helt fra tidlig på 1930-tallet hadde europeiske kunstnere og intellektuelle flyktet til Amerika og på Manhattan hadde det etablert seg et betydningsfullt eksilmiljø – et skyskraper-Weimar – med folk som Herman Broch, Theodor Adorno, Max Horkenheimer, Kurt Weill, Isaac Singer, Sigrid Undset, Hannah Arendt, Klauss Mann, Stefan Wolpe, Hans Eissler, Ernst Toller – mange av de samme som preget Berlin på tjuetallet. Der kunne han også møtt igjen sin gamle forlegger, Kurt Wolff. Det er mulig å forestille seg Kafka ved spisebordet hjemme hos Wolff, sammen med Wolffs kone Helen og deres musikalske sønn Christian. Kanskje samtalende om Europa som hadde gått opp i røyk, om forbindelser som finnes tilfeldigheter i mellom. Det er mulig å forestille seg Kafka, etter middagen, stående ved pianoet, lyttende til Christian, spillende under oppsyn av pianolærerinnen Grete Sultan som senere introduserte Christian for John Cage (som fikk I Ching av Christian) og Morton Feldman (som kalte Christian en «Orfeus i joggesko»). Og kanskje lente Kafka seg over klaveret og hvisket noe til Christian, noe om stillhet og utveier. 

Det er mulig å forestille seg Kafka i foajeen på MoMa før eller etter en konsert med John Cage. Wolff introduserer Kafka for Cage. Ja, det er mulig å forestille seg et møte mellom to så umulige karakterer, på samme sted til samme tid. Men hva Cage sa til Kafka, og hva Kafka sa til Cage, det forblir uklart. 

Jeg har forestilt meg dette møtet utallige ganger opp gjennom årene, møtet mellom Kafka og Cage. Teoretisk slik jeg beskriver det over, er det mulig. På samme tid så tilforlatelig og umulig. Jeg ser dem for meg, den aldrende Kafka og den unge Cage, representanter for hver sin  ende av modernismen, på samme tid så like og så diamentralt forskjellige. Mer om likhetene kan leses i et annet Vinduet-essay, om Kafka og musikken.

Og jeg har forsøkt å skrive ned samtalen, men totalt uten hell. Jeg klarer ikke å legge replikker i munnen på hverken Kafka eller Cage. Jeg kan bare forestille meg dem stående der, i hver sin tynne, smale skikkelse, ved siden av hverandre, ukomfortable, trette, oppspilte.

Kanskje blir det med høflighetsfrasene. Eller kanskje Cage har lest noe av Kafka og sier noe oppmuntrende. Eller kanskje Kafka har satt pris på musikken og gir et kompliment. Kanskje hvisker de noe til hver andre. Kanskje ikke.

Jeg skal lage dette bildet også, men det blir senere.