Bernstein / Andkjær

«Poesi är aversion mot konformitet i ett sökande efter nya former, eller kan vara det.»
Charles Bernstein

Essayet «Artifice of Absorption» (1987) av den amerikanske poeten og kritikeren Charles Bernstein (f. 1957) står sentralt i den postmoderne poesikritikken og har satt sine spor i samtidspoesien, både den Bernstein representerer som redaktør og kritiker, men også deler av den som har utviklet seg i Skandinavia på 2000-tallet. I fjor ble essayet tilgjengelig på svensk med tittelen «Absorptionens artefaktion» da det svenske forlaget OEI editör oversatte og publiserte et utvalg av Bernsteins essays og dikt i antologien De svåra dikterna anfaller, eller Högt spel i tropikerna.

Samlingen gir innblikk i utgangspunktet for den språkbeviste poesien. I «Absorptionens artefaktion» skriver Bernstein om hvordan poesi beveger seg på en skala mellom absorpsjon og antiabsorpsjon. I den ene enden av skalaen er teksten en svampaktig substans som suger opp i seg vokabular, syntaks og referanse og fremstår som et oppsvulmet, meningsgivende og helhetlig dikt.

Med absorption mener jag att fängsla, att fullständigt uppsluka, lägga beslag på, fånga uppmerksamhet, drömmeri, en intensifisering av uppmärksamhet, rapsodisk, trollbindande, magnetiserande, hypnotisk, total, fastnaglande, betagande: tro, övertygelse, tystnad (Bernstein 2008: 84).

Bernstein tenker på en eskapatisk litteratur godt forankret i velfungerende og kjente former som ikke utfordrer leseren. Motsatt finnes antiabsorpsjon og det Bernstein beskriver som ugjennomtrengelighet og avvisning, forhold ved teksten som bryter med litterære konvensjoner og leserens forutsetninger og som gjør tekst vanskelig å lese.

Ogenomtränglighet antyder artefaktion, leda, splittrande av uppmärksamhet, distraktion, avvikande, avbrytande, överskridande, opassande, antikonventionell (...), ironisk (...) ofullständig, programmatisk, didaktisk, teatral, bakgrundsmuzak, roande: skepticism, tvivel, oljud, motständ (84).

Begrepsbruken vitner, på den ene siden, om et semiologisk forsøk på å vise hvor motstandsløst tekst kan absorbere hva forfatter, ord og leser har med inn i en tekstkonstruksjon, men også, på den andre siden, om å ta hensyn til tekstens sosiale forhold. Antiabsorpsjon handler om varierende strategier forfatteren kan anvende for å gjøre teksten ugjennomtrengelig for det forutinntatte i dens sosiale kontekst slik at teksten står i mot å bli vurdert ut fra for eksempel realismens eller surrealismens totalabsorberende premisser (som liksom gjør teksten levende og får boksidene til å forsvinne for øynene på oss). En metode er å motarbeide sammensmeltningen av teksten til en harmonisk helhet. Dette kan gjøres ved å la tekstkontruksjonens arkitektur være synlig og å fremheve artefaksjonen som forutsetning for absorpsjon, og avsløre absorpsjonen ved å vise hvordan teksten er et produkt av arbeid med teknikk og form, i stedet for å gjemme arkitekturen bort i tekstens narrativitet og referanse. Tekst og leser har lett for å ta opp i seg hvilke meningsuttrykk som følger med sammenstillinger av ord. På den måten blir tekst grobunn for det Roland Barthes ville omtalt som doxa – det alle er enige om, men som ingen kan bevise at er sant. Leseren lar narrativ retorikk representere sannheter og glemmer at det bare er ord som er satt ved siden av hverandre bortover på linjer. (Bernsteins essay er i seg selv et metaeksempel på hvordan en teksts materialitet kan holdes synlig. Teksten er satt opp med brutt linjedeling lik et lang prosaisk dikt.) Motstand mot absorpsjon er nødvendig for å hindre ideologiske føringer og falske sannheter å få definere det tekstlige uttrykket gjennom ordtilfang, syntaks og referanse.

Bernstein poengeterer at forbindelsen absorpsjon/antiabsorpsjon mer dreier seg om påtrengende eller unnvikende kvaliteter i teksten enn om en dikotomi og at det blir et åpent og uløselig spørsmål hva som kommer til å produsere et absorberende dikt og hva som produserer et ikkeabsorberende dikt:

En dikt kan absorbera motsägelsesfulla logiker, en mängfold av tonaliteter, polyrytmier. (...) vilka kan vinklas mot verandra för att skapa interlinjära eller interfrasala «glapp» som fungerar likt intervaller i musikalska kompositioner (79).

I «Absorptionens artefaktion» henter Bernstein sine eksempler fra poeter i kretsen rundt tidskriftet L-A-N-G-U-A-G-E som Bernstein redigerte og som har vært opphavet til det som senere har blitt kalt language-poesien, men begrepsapparatet og det kritiske fundamentet kan like gjerne anvendes i lesningen av skandinaviske poeter i dag. I arbeidene til danske Ursula Andkjær Olsen er distinksjonene mellom påtrengende og unnvikende kvaliteter bærende for det poetiske og meningsproduserende.

Andkjær Olsen (f. 1970) debuterte i 2000 med diktsamlingen Lulus sange og taler og har siden gitt ut fem diktsamlinger. Hennes poesi er politisk orientert, men også vittig med begge deler bakt inn i et vekslende banalt og subtilt språk. Med musikalsk presisjon for språklig polyfoni skyver hun lyrikken ut i hverdagen og drar politikken inn i lyrikken. Hennes siste samling, Havet er en scene (2008), blander således sitater fra amerikanske soldaters blogger med visuelle formeksperimenter og absurd drama. Andkjær Olsens arbeider er fulle av Bernsteins antiabsorpative strategier: Ordlek, hverdagsspråklig idiomatikk, typografiske formeksperimenter og utbredt sitatbruk gjør språket motsetningsfullt med stadige brudd både i tematikk og typografi, men også slapstick og ironi – virkemidler som har gjort seg gjeldende som definerende poetiske elementer i samtidspoesien på bekostning av tradisjonelle retoriske figurer.

Det er vanskelig å gjøre uttak fra Andkjær Olsens verk nettopp på grunn av det forsøksvise og komplekse ved hennes arbeider, men slik åpner Ægteskabet mellem vejen og udvejen fra 2005:

Hør verdens folk jeg poetiserer for jer: Se aldrig tilbage!
Hør verdens folk jeg moraliserer for jer: Gå hjem og vug!

*

Jeg er ked
af det.

Tør dine øjne og
Spis din kiks!

Eller

jeg er
ikke ked af det.

Jeg er verdens
navle.

Her lå kulturens
vugge.

Andre kunde være
kede af det.

I ville måske heller have Saddam tilbage?
(Anders Fogh Rasmussen)

Hen ad landevej’n
Saddamdadadajm

Jeg vil hellere have
en jordbæris (Olsen 2005: 7)

Det finnes et språklig overskudd i teksten og samtidig en overbærende bevisthet om språkets utilstrekkelighet. Den 232 siders lange teksten tar for seg det å finne en stemme, både poetisk og politisk, i et forsøk på å manøvrere seg i en påtrengende komersiell og politisk språkverden, noe som holder i seg en rekke motstridende problematikker: Hvordan være tydelig? Hvordan tåle utilstrekkelighet? Hvordan være lydhør? Hvordan godta inkonsekvenser? Og det kan synes umulig å finne en stemme som kan omfatte alt det er ønskelig å si noe om og det kan synes umulig å finne en stemme som klarer å si noe om det det er ønskelig å si noe om uten å samtidig si noe annet. «Tungens problem er, at den sidder for løst. Eller tungens problem er, at den sidder for fast» skriver Andkjær Olsen, og dette paradokset er det lite fordelaktige utgangspunktet for den som vil finne en stemme. Det er en kjent følelse, er det ikke, å se sammenhengene, som i en serie flash, men ikke klare å formidle det? Alt kommer ut i brokker og biter, om hverandre, men:

Jo mindre entydigt / noget er des mere / har det brug for / at blive besunget. / Jo mere tvetydigt / noget er des mere / har det brug for / en stemme. (157)

Og kanskje derfor, som med en ironisk gest, henvender diktet seg til Orfeus, denne antikkens og romatikkens absorberende helt, kjent for å mestre stemmen, som en poetensiell utvei fra kaoset:

– Kjære Orfeus, grib din tunge og slå an! Fat om elastikken og klimpr! Giv din koncert! Spil dit dobbeltspil! (51)

Bildet av Orfeus med tungen dratt ut av munnen som en tykk, lang streng skaper en loonytoon-aktig slapstick, og Orfeus fortjener det. Opp gjennom kunsthistorien har Orfeus-myten blitt anvendt og formatert i uttallige variasjoner, det være seg som etisk dreiepunkt (i Herman Brochs Vergils død), som estetisk konsekvens (i Orfeus-sonettene til R. M. Rilke) eller som strukturerende prinsipp (i The Ground Beneath Her Feet til Salman Rushdie), og fortsatt dukker referansen opp i de mest varierende kontekster, alltid tilsynelatende motstandsløst absorbert av teksten og alltid like absorberende på lesereren. Referansen legger seg lekende lett som et ideologisk og metaforisk grunnlag for en teksts identitet. Ta Ingeborg Bachmanns høystemte dikt «Å si det mørke» som på eksemplarisk vis åpner med similens absorberende «som»:

Som Orfeus spiller jeg / døden på livets strenger / og overfor jordens skjønnhet / og dine øyne, som forvalter himmelen / kan jeg bare si det mørke (Bachmann 1997: 18).

Det innledende «som» har vært gjennomgående i bruken av Orfeus-referansen. Å anvende Orfeus som en å sammenligne seg med i de mørkeste stunder er vanlig praksis. Det finnes ingen distanse til referansen – ingen komikk, ingen antiabsorbsjon, som kan demme opp for hva metaforen tar med seg inn i teksten – metaforens konsekvens. Orfeus sprer seg ut i teksten og overstyrer diktets materialitet. Leseren glemmer diktets arkitektur, dets blekk på papir og fortaper seg i Orfeus’ og jeg’ets tragiske skjebne. Hos Andkjær Olsen opptrer derimot Orfeus i en postmetaforisk tilstand, som en hul og overfladisk referanse, som et eksempel på hvor galt det kan gå med antikkens komplekse metaforer, og fremstår unektelig med en viss komisk valør. Mytens underkommuniserte poeng om kunstens utilstrekkelighet blir fremtredende i det den romantiske heftelsen som har vært så omsettbar siden Ovids Metamorfoser blir skøvet til side. Stemmens paradoks er tema, og Orfeus som representant for den harmoniske stemmen blir dratt ned i sølen. Problemet med Orfeus er at hans stemme ikke er ment for mennesker. Derfor er han en dårlig utvei. Den slovenske psykoanalytikeren og filosofen Mladen Dolar poengterer i A Voice and nothing more at Orfeus’ stemme er ment for å temme ville dyr og til å overtale guder med: «His true audience consists not of men, but of creatures beneath and above culture. (…) The voice as a bearer of a deeper sense, of some profound message, is a structural illusion» (Dolar 2006: 31). Dolar poengeterer at i vår kultur har vi skapt en fantasi om at noe kan være entydig meningsfullt og at vi stadig søker etter dette entydige i stemmen. Vi verdsetter den som klarer å uttrykke seg klart og presist, noe som for eksempel kjennetegner den politiske stemmen, men slik er ikke noen stemme, den vil alltid være tvetydig. Vi glemmer at det som fremstår for oss som klart og presist er totalitært i sin forsøksvise utslettelse av alt det som ikke underbygger det entydig meningsfulle, altså «sannheten». Under det entydig meningsfulle finnes det derimot et grunnløst dyp fullt av alternative diskurser og motsetningsfulle konflikter. Den politiske stemmen fremstår som en anorektisk og hardt presset stemme mens den poetiske stemmen er en poetensiell åpning for den fulle og hele verden. Selv om også den poetiske stemmen har det materielle språket som grunnlag har ikke stemmen opprinnelse i de enkelte ord eller bestemte lyder, men oppstår i og med en strukturell signifikans mellom ordene og mellom lydene, hvor rytmiske og dynamiske kvaliteter skaper et kombinatorisk mangfold som setter stemmen i spill og blir derfor lett for mye for et enkelt dikt å bære.

Vi kan følge Orfeus videre fra Ægteskabet til Havet er en scene, hvor han tråpper opp til en audition til forestillingen om det konfliktfrie liv med en lilla bleie i hånden.

Pludselig blir der taget beslutsomt i døren, og Orfeus træder ind, iført læderjakke og tunge støvler og med en lilla ble i hånden.

Åh!
udbryder Sang.

Træd nærmere, træd nærmere! Hvem har vi så dér?
siger Klog oprømt.

Orfeus, Ladies and Gentlemen!
siger Orfeus. Øhm, Orfeus og Sirener. Jeg fandt dem her udenfor.

Orfeus svinger prøvende med den lilla ble. (...)

Sirener?
mumler Sang hen for sig.

Javel.
siger Klog. Men goddag, lille Orfeus. Hvad har du så på hjerte? (Olsen 2008: 77)

Når Orfeus introduserer seg for dommerne med sitt bombastiske «Orfeus, Ladies and gentlemen!» men følger opp så dårlig som han gjør, blir han gjenstand for narraktighet. Kanskje blir han vippet av pinnen av Klogs nedlatende tiltale (lille Orfeus). Han får i hvert fall aldri sunget (som jo er hans styrke) og forsvinner snart ut igjen til dommernes skuffelse, og det er noe unektelig komitragisk ved en sanger som ikke synger.

Utdraget er hentet fra den dramatiske føljetongen «Audition til det konfliktfrie liv» som sammen med «Audition til det omkostningsfrie liv» utgjør seks akter fordelt utover i Havet er en scene. Boken inneholder, som jeg var inne på i innlededningen, alle «tänkbara antiabsorptiva grepp» (Bernstein 2008: 110) og minner stadig leseren på sin materialitet. De mest fremtrende trekkene er: 1) Flere deler sammenfatter et verk i verket; 2) en separat tekst starter på forsiden og løper gjennom boken nederst på hver side; 3) blyantillustrasjoner av fordratte ansikter er plassert mellom diverse seksjoner; 4) håndskrevne formdikt på turkisblå sider skaper en scrapbook-aktig estetikk; 5) bloggsitater fra amerikanske soldater i Irak skaper dialog mellom forfatterjeg’et og verdenspolitikken og; 6) et avsluttende, men på ingen måte oppsummerende, appendix. Alt blandet sammen med «tradisjonelle» diktsekvenser;

detta antyder att värdet hos [Havet er en scene] ligger i dess dissektion av boken & att titelns bild representerar de multiple avläsningar som gör detta möjligt & markerar dess avsteg från det enkelt-fokuserande optikon man finner i konventionella berättelser (Bernstein 2008:110).

Fraværet av sang er påfallende. Her er det konstruksjonen som står i sentrum og som overstyrer bokens potensielt ledende tema: De sovende og de våkne, de levende og de døde, himmel og helvete, det private og det kollektive, det konflikfrie liv, det omkostningsfrie liv, sivilisasjon og pasifisering fungerer som påtrengende og unnfallende kvaliteter i en tekst hvis eneste overordnede uttrykk er den poetiske stemmens nesten aggressive frustrasjon over en verden og en altomfattende politikk som er for mye å favne over i all sin kompleksitet og voldsomhet. I hvert fall for et enkelt diktverk.

Verken Bernstein eller Andkjær Olsen etterstreber tekst som er logisk konsistent og entydig, og det kan synes som en takknemmelig oppgave å lese Andkjær Olsens arbeider opp mot Bernsteins begrepsapparat. På mange måter er det også det, men det er ikke til å komme unna at det velkjente avantgardens paradoks også gjelder her, nemlig at «dagens icke-absorptiva arbeten är morgondagens mest absorberande & vice versa» og truer lesningens tilgrunnliggende prinsipp. Spørsmålene som likevel må bli stilt, muligens ved en hver tekstproduskjon, både den forfatteren og den leseren står for, er hvordan skrive og lese poesi i dag for ikke bare å reprodusere gårsdagens vellykkede strategier? Og helt åpent: Hva er utfordrende litteratur i dag?

Litteratur:
Andkjær Olsen, Ursula Havet er en scene Gyldendal Dansk Forlag, Danmark 2008
Andkjær Olsen, Ursula Ægteskabet mellem vejen og utvejen Gyldendal Dansk Forlag, Danmark 2005
Bachmann, Ingeborg Böhmen ligger ved havet Bokvennen forlag 1997
Bernstein, Charles De svåra dikterna anfaller, eller Högt spel i tropikerna OEI editor 2008
Dolar, Mladen A voice and nothing more The Mit Press, Cambridge, Massachussets 2006