Rothko Chapel: 10 punkter

1
I 1971 skrev Morton Feldman Rothko Chapel. Et stykke som til tross for sine predisposisjoner, ikke levnet tvil om hvilken sorg han følte over Mark Rothkos død. Og hvilke predisposisjoner sorgen sto til tross? Motvilje mot å la papirmusikk bære i seg et programert meningsinnhold. Antiideologi. Kanskje. Forståelsen av lyd som plastisk materiale. Kanskje. Utøvers intuisjon. Lytteren som medkomponist. Kanskje. Men hvis lyd kun har materielle kvaliteter, hvilken sorg er det jeg føler i musikken da – min egen? Er fornemmelse av sorg et resultat av en narrativ – av estetikk? Stillhet?


2
Feldman dedikerte flere stykker til kunstnere han følte slektskap med, men Rothko Chapel var det første som sto i direkte dialog med et kunstnerskap på en slik måte at det fikk direkte innvirkning på musikken og han hevdet, som for å forsikre seg mot spekulasjon, at dette var den eneste gangen utenommusikalske faktorer skulle få ha slik innvirkning. Ironisk nok snakket Feldmans mentor, den sosialistisk orienterte Stefan Wolpe, mye om musikkens rolle i samfunnet. Under en samtale i Wolpes studio i Greenwich Village pekte Wolpe ut av vinduet og proklamerte hvor viktig det var å skrive for mannen i gata. Feldman lente seg ut av vinduet og så ned på gata. Der, til sin glede, så han Jackson Pollock. Kunstnere som nettopp Jackson Pollock, Philip Guston og Mark Rothko var viktige for Feldmans arbeid. «Music is not painting», forsikret Feldman, «but it can learn from this more perspective temperament that waits and observes the inherent mystery of its materials (...)». Fokus på materialitet, pigment og tekstur inspirerte til å ville fremheve den faktiske fysikaliteten i tonenes resonans. Han visste at han ville finne, eller at lytteren kunne finne, i den rendyrkede materialismen, en naturlig, uhøvlet mystikk. I inntrykket finnes sorgen. Eller.


3
I Don Delillos Cosmopolis blir mystikk tema når romanens ubeskjedent megalomane men også fremmedgjorte protagonist Eric Packer ønsker å kjøpe hele kapellet og installere det i den overdimensjonerte leiligheten sin, intakt, en leilighet hvis øvrige kunstutsmykning hovedsaklig er «color-field and geometric, large canvases (...)». Elskerinnen hans, Didi, prøver å overtale han til å heller by på et Rothko-bilde som faktisk ligger ute for salg. ”It will tell you that you’re alive», argumenterer hun. «You have something in you that’s receptive to the mysteries (...) You feel a radiance wash through you. It’s something you can’t analyze or speak about clearly(…)».


4
Mark Rothko hadde stor suksess på sekstitallet. Maleriene hans gikk for enorme summer (gjamfør tv-serien Mad Men hvor Cooper uttaler om Rothko-bildet han har på kontoret at det ikker er en erklæring, men en invistering). Det abstrakt ekspresjonistiske uttrykket var nå det ledende uttrykket innen malerkunsten. Likevel, eller på grunn av den kommersielle suksessen, følte Rothko seg misforstått. Fornemmelsen av åndelighet i fargeflatene berørte ikke, bare betalt for. Ord ga ikke lenger mening, og stillhet, følte han, var den siste mulige nøyaktighet. Han ble stadig mer deprimert og alkoholisert og i 1970 tok han livet sitt i studio på Manhatten. Året etter sto The Rothko Chapel ferdigbygd i Houston, Texas, et galleri Rothko hadde vært med på å planlegge sammen med kunstsamler Dominique de Ménil. På økumenisk vis tok kapellet opp i seg denne siste nøyaktighet, stillheten, og tilbød rom for kontemplasjon i samspill med kunstnerens massive og dystre monokromer. Så, i narrativen finnes sorgen.


5
Den radikale estetiseringen av stillhet som kom med Feldman og den alltid tilstedeværende John Cage, er viktig i Rothko Chapel. Stillhet brer seg ut, hyller inn lydflatene hvorfra en ordløs sang vokser frem og lokker lytteren til seg likesom en Eurydike som kaller på sin Orfeus der han strekker ut hånden ved grensen til det umulige. Kanskje er Feldman en Orfeus der han sitter i sin New York-leilighet hjemsøkt av et tapt Europa. Han griper ut etter det, etter liturgi og tradisjon, bare for å skyve det unna. Det europeiske er et fantasma, noe han kan ane, men ikke omfavne, en ikketilstedeværende tilstedeværelse. Feldman tilhører det nye, det uavhengige. Han er New York City man. Og Europa, som Eurydike, er langt borte. Hvis Rothko Chapel må bli forstått som en elegi er det over mer enn bare én mann. Men stille, viskende, i et svakt mønster.


6
Etterkrigstiden var tid for det nye. Etter Edgar Varése’ opprop for en ny musikalsk orden frigjort fra den europeiske musikkens logos, letet eksperimentalistene etter alternative måter å overføre sine ideer til lyd på enn ved bruk av det tradisjonelle notesystemet. Og Feldman kom opp med et prinsipp for å få satt tilfeldighet i system. Historien forteller at han i 1950 presenterte for Cage et utkast til Projection 1. Et arrangement som ikke var basert på notelinjer, men på et rutenett av bokser. Hver boks hadde tidsmarkeringer og indikasjoner på tonenes kvalitet. Både Cage og Feldman utviklet systemer for improvisasjon, en praksis som ble kjent som grafisk notasjon og som revolusjonerte forholdet mellom komponist og utøver: Komponisten skulle ikke lenger diktere utøveren hvilke toner som skulle bli spilt når og hvordan, men skape en konseptuell overbygning som ga frihet til improvisasjon. I årene opp mot søttitallet tok Feldman igjen i bruk det tradisjonelle notesystemet men til grunn lå fortsatt prinsippet om å utforske lydenes materielle kvaliteter og han lot indikatorer som tempo og varighet forbli åpne. Det har blitt hevdet at åpenheten var en effekt av slurvete notasjon men like fullt etablerte denne utviklingen en ny sensibilitet i musikken som om det endelig kom til en løsrivelse hva Cage forløste i ham.


7
Feldmans musikk har fått lite oppmerksomhet i Norge. Om Cage har det blitt skrevet mye. Selv om Cages konseptualisme kan tenkes å være vanskeligere tilgjengelig enn Feldmans poetiske minimalisme, er Cage morsommere. Interessen for sopp, I Ching og poesi gjorde, og gjør, Cage til et ettertraktet journalistisk objekt og ofte må hans musikk vike til fordel for hans personae. Referansen til stykket 4’33 er i dag så forslitt at den ikke er langt fra å være tømt for mening. For Feldman handlet det utelukkende om musikk. Hans teoretiske og konseptuelle plattform var, og er, mindre påtrengende enn hos Cage, noe som skaper en avgrenset og intim lytteropplevelse. «I don’t push sounds around», forklarte Feldman da Karlheinz Stockhausen spurte om hva som var hemmeligheten. Han tok Weberns serialisme og Schöenbergs 12-toneteknikk og sakket tempo, lot hver akkord puste før han beveget seg videre til neste.


8
Rothko Chapel ble skrevet for for bratsj, solo sopran, kor, perkusjon og celesta. Stykket ble urfremført under åpningen av The Rothko Chapel 9. april, 1972. I kapellets oktagonale hovedrom henger tre store tredelte monokromer, et i myk brunt og to i ugjennomskinnelig svart. Mellom triptykene henger fem individuelle mindre bilder også i mørke farger. Samspillet mellom de mørke flatene skaper en dyster atmosfære hvor bildene fungerer som ikoniske reminisenter for tilbedelse og de overlappende intervallene i musikken skyver sakte frem, som noe fra glemselen, et ekko etter fortidig pastoral musikk, et vitne om en åndelig annenhet som dekker over den sekulære formalismen musikken er bygget på.


9
Flytende, overlappende klangflater utgjør stykkets fire første deler. Forsiktige melodifigurer fra bratsjen, rullende perkusjon og løse xylofonakkorder veksler med svakt dissonante harmonier fra koret. Så, den ordløse sangen fra en enslig stemme. Alt hyllet inn i en hauntologisk romklang, og slik, på fenomenologisk vis, avdekker lyden stillheten rundt seg. Liksom sannheten som trenger frem, og jeg rekker ut hånden og føler frem for meg, men det er ingenting der. Alt ligger i inntrykket. Hva lyden avdekker i meg. Så, i femte del kommer det merkverdige skiftet som gjør stykket enestående. Kanskje var det Feldman og Rothkos fellesjødiske opphav som inspirerte denne delen, for som om den er dyrket frem i de øvrige delene, kommer en kort, likesom klagende jiddisklydende melodi fra bratsjen stigende opp fra klangflaten. Som om endelig det jeg grep ut etter til slutt skal la seg sanse. En forsikring om at det finnes mer enn meg. Forsiktig repeteres melodien. Demmet opp av koret. I to–tre minutter varer dette før stykket er ferdig. Så er det ingen tone, ingen bevegelse, bare minnet om et første og siste pust.


10
Rothko Chapel stiller ingen krav. Det bare er der for oss å høre. I all sin moderne smartness står det fristilt fra liturgien. Det skaper rom, fordringsløst og åpent, hvor i det er mulig å se glimt av en tapt erfaringsverden knyttet til offer og forsoning. Slik gir musikken trøst i en verden som stadig omformer seg selv. Slik kan musikken være verden. Og kanskje, tenker jeg, kommer fascinasjonen for Rothko Chapel ut fra et behov for religiøs erfaring, men som fordi det er et behov som vanskelig lar seg tilfredsstille i en sekulær tilværelse, finner seg best til rette i en løsrevet kontekst hvor det ikke blir stilt krav om offer. Rothko Chapel er et rom for projeksjon og vi kan fylle det med hva vi måtte ha å fylle det med. Også sorg.