vår tradisjon er visuelt basert

vår tradisjon er visuelt basert
våre sanser er trent opp til å respondere på visuell informasjon
vår konseptuelle forståelse er visuell
ordene vi beskriver tingene med er visuelle
folk snakker om lyd som noe som går opp og ned
de snakker om en stor lyd
beskriver tonene som klare eller mørke
lyd representerer ikke konvensjonene for virkelighet på samme måte som bilder
når vi vurderer et bilde sammenligner vi det uforbeholdent med virkeligheten
slik vi er vant til å se den

spesielt organisert lyd blir gjort til gjenstand for vurderingskriterier
vi er vant til å forstå verden som harmonisk balansert
ut fra en rekke dikotomier som
godt/ondt
liv/død
himmel/helvete
høyt/lavt
osv

et system av dikotomier vi tar med oss over i vurderingen av organisert lyd
vi vurderer lyd utfra dens harmoni og tidlighet
vi liker ikke lyd som aldri organiserer seg i en form for harmoni
vi liker ikke lyd som ikke er organisert med enkel rytmikk
vi liker ikke et verk hvis det drar seg altfor langt ut i tid
da er det for langt
vi synes at det er noe komisk ved et verk som er for kort
det må ikke ha et for høyt volum
heller ikke være for lavt

vi er ikke lenger i et auralt samfunn
et som hovedsaklig kommuniserer gjennom lytting
og kanskje har vi aldri hatt et slikt samfunn
hele vårt verdisystem
alt hva vi aksepterer som sant
er basert på vår visuelle sans
du må signere et papir fordi din muntlige lovnad
ditt ord
ikke holder
som et resultat har menneskets akkustiske annlegg forfalt
slik at alle snakker om formen på omgivelsene
formen på møblementet
klesdesign
folk er kapable til å respondere på den visuelle verden på en kunstnerisk måte
mens de akkustiske omgivelsene
som lyd fra gata
blir tatt for gitt

hvis den visuelle verden var like full av søppel
som den akkustiske verden ville folk protestert
men siden folk lar det uforbeholdent være
er det tydelig at de fleste er døve for den akkustiske forurensingen
noe som på mange måter er mye verre enn den visuelle forurensingen

En motforestilling

Selvfølgelig er det motforestillinger til en slik påstand. Og i møte med de riktige argumentene ville jeg sikkert måtte innrømme at mennesket har foredlet musikken, men jeg vil likevel hevde at selv uten en Schopenhauer, at selv uten en Varese, at selv uten en Stockhausen, så hadde musikken vært hva den er, den hadde blitt hva den ble, den hadde fått vært hva den var og den ville blitt hva den ville bli. Mennesket er her, også på dette feltet, som på så mange andre felt, betydningsløst overskridende. Mennesket overskrider ikke grenser på samme måte som en plante ikke overskrider en grense, for selv når planten bryter opp gjennom jorden og ut i lyset og det synes for oss at det er metamorfose, så tøyer den en grense men overskrider den ikke. For å være både i mørket og i lyset er en del av plantens eksistens. Derimot finnes det absolutter verken planter eller mennesket ikke kan gjøre noe med og døden er et slikt absolutt, ugjenkallelig og endelig slik musikken er ugjenkallelig og endelig og også et absolutt uavhengig av mennsket for å være musikk.

Musikk uttrykker verden

Og plutselig skal musikk være noe – noe tydelig definert og klart som vi kan sette begreper til og gjøre anvendelig gjennom metaforer og matematikk. Når skal vi forstå at verden klarer seg uten vår forståelse av den, og at vår forståelse av verden vel mest er til skade for verden, og at vår, menneskenes-, det vil si subjektets- og ansamlinger av subjekters forståelse av musikk, er til skade for musikken og at musikken ville klart seg godt uten mennesket. Musikk uttrykker verden.