For mange som beskjeftiger seg med studier av lydlandskaper – såkalt akustisk økologi – field recordings, musique concrète eller andre estetiske praksiser knyttet til akustiske omgivelser er boken Our sonic environment and the soundscape. The tuning of the world (1977) av R. Murray Schafer et teoretisk orienteringspunkt og ikke minst en kilde til inspirasjon. Boken tar for seg og setter i system hvordan lyden av samfunnet og naturen – altså våre hverdagslige akustiske omgivelser – har utviklet seg samt hvordan mennesket responderer på de lydlige omgivelsene og deres utvikling. Nødvendigheten av å lytte, analysere og skille mellom lydene blir understreket fordi lyden rundt oss har sosiale så vel som psykologiske implikasjoner.
Earwitness
I boken blir det benyttet et skjønnlitterært forelegg. Forfattere kan være hva Schafer kaller «earwitness» og han bruker i så måte enkelte skjønnlitterære beskrivelser som forelegg for studier av tidligere tiders lydlandskaper. I den sammenheng gjør han en rask bemerkning til hva som kan kalles en autentisk beskrivelse og hva som ikke er det. Det dreier seg forholdsvis om tilstedeværelse, altså om forfatteren faktisk var der eller ikke – noe som ellers aldri er et kriterium for en skjønnlitterær forfatters troverdighet – og om å bruke sunn kritisk fornuft. Schafer kan bli beskyldt for å gjøre noen lettvinte bemerkninger angående enkelte forfatteres troverdighet og at han litt for lett går god for andre forfatteres troverdighet, gjerne da anerkjente storheter som Thomas Mann og Lev Tolstoj, som han mener beskriver tiden og samfunnet de levde i på en etterrettelig og autentisk måte. Mye kan bli innvendt i den sammenheng. Uansett. Schafer er ingen litteraturviter og har rett til å velge sine kilder som det passer han. For øvrig påvirker det ikke lesningen, men gir heller interessante innfallsvinkler til allerede lest tekstmateriale.
Lyden av havet
Lyd har alltid vært et tilgjengelig råmateriale for poeter og litterater og beskrivelser av lyd er nær sagt en uunngåelig del av enhver litterær fremstilling av en hendelse. Men også selve lytteakten har vært en viktig signifikant. Hvordan Odyssevs lytter til havet i Iliaden eller de nærmest absorberende beskrivelsene av havet i Edda og hvordan det sørgmodige vannet i kanalene i Thomas Manns Døden i Venezia utgjør et tragisk ledemotiv får stå som eksempler på dette.
A soundscape consists of events heard not objects seen
Men det er lyden av byen jeg vil frem til og dertil to tekstpassasjer jeg finner særs fascinerende. Den første er fra Hermann Brochs dypt fascinerende verk Vergils død (1945) hvor den romerske dikteren Vergil ligger for døden i et rom i den italienske byen Brundisium i år 19 f. Kr og dagen er i ferd med å gå over i natt:
Lysene på kandelaberen sluknet det ene etter det andre, bare oljelampens lille tålmodige lys holdt ut ved sengen, i trekken ofte dinglende godmodig frem og tilbake i den svakt klingende sølvlenken, gjenspeilet i en sommerfuglmyk, spindelvevaktig skyggependling på veggen, og villskapen i gatene utenfor døde etter hvert ut, og mens den forvirrende støyen der lydene ikke var til å skille fra hverandre, løste seg opp til all slags latter, hyl og vræl, festens surr skilte seg ut med lysere og dypere summing i et støybilde som var blitt kaleidoskopisk, ble den grunnbasslignende takten til troppene som trakk seg bort hørbar og tilkjennegav at en del av vaktstyrken rykket inn i bydelene; så ble det stille, riktignok i en stillhet som snart, merkelig summende, ja, selv denne summingen, begynte å bli livlig, da plutselig langt borte fra, overalt fra - kom det fra markene utenfor byen, fra markene i Andes? - gresshoppesummingen kunne atter høres, myriadetonen fra myriadeskapningene, endeløs i stillheten som la seg over det endeløse.
At ikke Broch var der er selvsagt, så her faller Schafers premiss om tilstedeværelse bort, men at det oppskisserte lydbildet er noe mindre autentisk av den grunn er ikke tilfelle.
Den andre beskrivelsen er fra Kafkas prosatekst «Avsløring av en bondefanger» (1913) hvor fortelleren står taust sammen med en mann han bare kjenner flyktig fra før utenfor et herskaplig hus hvor til han er invitert i et selskap. Han venter utålmodig på at den andre skal forsvinne:
Og nå også å bli taus sammen med ham, som om vi hadde bestemt oss for et lengre opphold på denne flekken. Dertil tok husene rundt om straks del i denne tausheten, og mørket over dem helt opp til stjernene. Og skrittene fra usette mennesker som var ute og spaserte, hvis veier man ikke hadde noe lyst til å gjette seg til, vinden, som stadig trykker seg mot den andre siden av gaten, en grammofon som sang mot et lukket vindu i et eller annet værelse, – de lot seg høre ut av denne tausheten, som om den var deres eiendom fra evighet og for alltid.Se også kommentar til denne passajsen i innlegget Betraktning under.
