En kveld da jeg satt halvsovende på en benk i en bar, forsøkte jeg for moro skyld å telle opp alle de språk som var innenfor hørevidde: musikk, samtaler, lyden av stoler, glass, en hel stereofoni, slik man for eksempel kan oppfange den på et torv i Tanger (beskrevet av Severo Sarduy). Det snakket også inni meg, og denne såkalte ”indre” tale lignet mye på lydene fra torget, dette trinnvise mønsteret av svake stemmer som kom til meg utenfra: jeg var på en offentlig plass, en souk, gjennom meg passerte små ord, små syntagmer, brokker av en formulering og det ble ikke til noen setning, som om dét skulle ha vært det grunnleggende prinsipp for et slikt språk. Denne tale, som både var svært kulturell og svært vill, var først og fremst leksikalsk, sporadisk; den etablerte seg hos meg – gjennom sin tilsyenlatende strøm – en definitiv diskontinuitet: Denne ikke-setningen var slett ikke et eller annet som bare ikke hadde hatt kraft nok til å bli en setning, den var slett ikke noe forut for setningen: den var: det som evig, suverent er utenfor setningen.
fredag 17. desember 2010
lørdag 4. desember 2010
Om "Fra Soundscapes" (Gruppe 10)
Jeg vet ikke helt hva jeg får ut av dette, men her er i hvert fall et par korte omtaler av "Fra Soundscapes" som stod i antologien "Gruppe 10" fra Kolon.
I den nyutkomne boken «Gruppe 10» har Tore Stavlund skrevet noen små tekster om en mann som er på besøk hos en kvinne kalt S, hvis kjæreste kalt M nettopp har flyttet ut. «Jeg så ingen tegn på at M hadde bodd der, men fordi jeg ikke kjente M, ville jeg ikke spekulere i hvorfor. For meg var han bare et løst konsept.» Skriver Stavlund.
Tore Stavlund minner meg om at det er den litterære stemmen det kommer an på, om den har festet seg i den som skriver, og om den fester seg i den som leser. Det er der det eventuelle talentet ligger.
Knut Hoem, NRK
(...) Tore Stavlunds Soundscapes, der lyd og stillhet krysses med lyd og mørke.
Ingmar Lemhagen, Klassekampen