En kveld da jeg satt halvsovende på en benk i en bar, forsøkte jeg for moro skyld å telle opp alle de språk som var innenfor hørevidde: musikk, samtaler, lyden av stoler, glass, en hel stereofoni, slik man for eksempel kan oppfange den på et torv i Tanger (beskrevet av Severo Sarduy). Det snakket også inni meg, og denne såkalte ”indre” tale lignet mye på lydene fra torget, dette trinnvise mønsteret av svake stemmer som kom til meg utenfra: jeg var på en offentlig plass, en souk, gjennom meg passerte små ord, små syntagmer, brokker av en formulering og det ble ikke til noen setning, som om dét skulle ha vært det grunnleggende prinsipp for et slikt språk. Denne tale, som både var svært kulturell og svært vill, var først og fremst leksikalsk, sporadisk; den etablerte seg hos meg – gjennom sin tilsyenlatende strøm – en definitiv diskontinuitet: Denne ikke-setningen var slett ikke et eller annet som bare ikke hadde hatt kraft nok til å bli en setning, den var slett ikke noe forut for setningen: den var: det som evig, suverent er utenfor setningen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar