Juliusgaten hvor rettslokalene til domstolen som fører prosessen mot Josef K er en gate med ”helt ensformige hus, høye grå leiegårder som var bebodd av fattigfolk”:
Nå søndag morgen var de fleste vinduene opptatt, menn i skjorteermene lente seg ut og røkte eller holdt små barn forsiktig og ømt ved vinduskarmen. Andre vinduer var fylt opp av sengetøy, og over de høye stablene så man av og til et flyktig kvinnehod emed utslått hår. Man ropte til hverandre over gaten, et slikt tilrop førte akkurat til en voldsom latter rett over hodet på K. Regelmessig fordelt bortover gaten lå forskjellige matvarebutikker under gatenivå (...). Der gikk kvinner ut og inn eller stod på trappetrinnene og småpratet. En grønnsakshandler som anbefalte varene sine opp mot vinduene var like uoppmerksom som K. og hadde nesten kjørt ham overende med kjerren sin. I samme øyeblikk begynte en grammofon, som hadde uttjent sin tid i en bedre bydel, sitt morderiske spill.
Grammofonen til slutt i avsnittet, er et poeng. Før første verdenskrig – Prosessen ble skrevet i 1914 – var ikke grammofoner spesielt utbredt, og antageligvis sjeldne i de sentraleuroepiske byenes fattigstrøk. Informasjonen om at grammofonen har ”uttjent sin tid i en bedre bydel” er derfor nødvendig for å bevare troverdigheten i plasseringen av grammofonen. Så hvorfor er den så plassert der? Hva er et ”morderisk spill”?
Lyden fra grammofonen – mekanisk, diskant, spisst, gjennomtrengende (kanskje er det Brahms eller Wagner, kanskje en preussisk marsj, kanskje Dvorak – skjærer som en kviv gjennom gatestøyen av stemmesurr, rop og latter, ikke ulikt de knivskarpe fiolinhvinene i Hitchcocks Psycho. Den mekaniske lyden skjærer inn i de tette akustiske omgivelsene og skaper et klaustrofobisk og truende uforutsigbart miljø for Josef K å bevege seg inn i, et av Kafkas mange cinematiske lydbilder.
