Lite om ingenting ved Kafkas biografi eller verk vitner om at han kjente til Luigi Rossolos manifest fra 1913 «The Art of Noises: Futurist Manifesto». Likevel kan det spekuleres i om han kjente til de ideer som kom til uttrykk i manifestet. Kafkas akustiske følsomhet tenderer mot å sette begrep på den samme estetikk som Rossolo etterlyste. «Today, Noise is triumphant and reigns sovereign over the sensibility of men» skrev Rossolo og påpekte hvordan den industrielle revolusjon hadde tilført det urbane miljøet nye lyder. Dette er Rossolos poeng: Han kritiserte musikken for å være snever og ettersøkte en estetikk som åpnet opp for nye akustiske inntrykk: «We must break out of this limited circle of sounds and conquer the infinite variety of noise-sounds» (11) – ikke ulikt hvordan Kafka åpnet teksten for lyd, som for eksempel i Prosessen hvor Josef K i det han går inn i Juliusgaten hvor rettslokalene til domstolen som fører prosessen mot han, en gate med «helt ensformige hus, høye grå leiegårder som var bebodd av fattigfolk», opplever en kakfoni av akustisk og elektrisk støy:
Nå søndag morgen var de fleste vinduene opptatt, menn i skjorteermene lente seg ut og røkte eller holdt små barn forsiktig og ømt ved vinduskarmen. Andre vinduer var fylt opp av sengetøy, og over de høye stablene så man av og til et flyktig kvinnehod emed utslått hår. Man ropte til hverandre over gaten, et slikt tilrop førte akkurat til en voldsom latter rett over hodet på K. Regelmessig fordelt bortover gaten lå forskjellige matvarebutikker under gatenivå (...). Der gikk kvinner ut og inn eller stod på trappetrinnene og småpratet. En grønnsakshandler som anbefalte varene sine opp mot vinduene var like uoppmerksom som K. og hadde nesten kjørt ham overende med kjerren sin. I samme øyeblikk begynte en grammofon, som hadde uttjent sin tid i en bedre bydel, sitt morderiske spill.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar