Karin Boye Kallocain

Hver sommer leser jeg en noe fra «biblioteket» på hytta. Det er fint, tenker jeg, å lese noe som ligger utenfor det vante leseskjemaet mitt, og fordi «biblioteket»  har utviklet seg på et slags organisk vis over flere generasjoner, gjennom snaut åtti år – mine besteforeldres og mine foreldres bøker står blandet med mine – inneholder «biblioteket» en eklektisk variasjon av titler, sjangre og formater, som kan gi noen overraskende leseopplevelser. Noen av de mest beskattede bøkene er den innbundne utgaven av samlede National Geographics fra 1935, Den tyske Bondekrig av Friedrich Engels utgitt på Fram Forlag i 1934 og et utvalg titler fra Sigurd Holes Den gule serie og Lanterne-serien. I sommer leste jeg Karin Boyes Kallocain fra Gyldendals Den gule serie, 1947, en bok farfar fikk i julegave samme år. På forsatsen er det skrevet inn en dedikasjon: «Til min gamle venn Ragnar Stavlund, julen 1947. Ing. Sørheim». 

I omslagets høyre hjørne, har en mus tygget seg gjennom pappen, og inn til side tretten.

Kallocain er dystopisk Science Fiction. Illustrasjonen på omslaget understreker dette ved å vise en robot som på brutalt vis tråkker over maktesløse mennesker. Det er et fint omslag om enn litt misvisende: Det finnes ingen mekaniske roboter i Boyes tekst. I beste fall er det et litt famlende forsøk på å formidle et av romanens motiver: «Slavemenneskets» usolidariske hensynsløshet. Illustratør er ikke oppgitt. På tittelbladet er undertittelen «Roman fra år 2000» ført til, samt en epigraf: «The awful daring and a moment’s surrender / By this and this only we existed. / (T. S. Eliot: The Waste Land)». Oversetter er Veslemøy Thurmann-Moe. Sigur Hoel har skrevet forord.

Hoel skriver: «Karin Boye, en av de edleste dikterskikkelsene som er oppstått i Norden i vår tid, var et dypt ulykkelig menneske». Det var klart at Boye, som hadde begått selvmord i 1941, slet med samfunnets manglende aksept for hennes homoseksualitet. Hoel er således nådeløs mot den unnfallenhet hennes venner og kollegaer viste henne i denne saken, både før og etter hennes død. I minneboken – Karin Boye. Minnen och studier (Bonniers 1942) – går «alle i ring utenom denne ene vanskelige ting» skriver han, og videre at «gamle tiders pietisme og puritanisme har inngått en allianse med kulde og vintermørke og slipper nødig tak i oss,» før han avslutter med å utrope Boye til åndelig, erotisk og kulturell frigjøringskjemper. Det er Hoel i storform.

Angiversamfunnet

Handlingen i Kallocain er lagt til en fjern fremtid – år to tusen. Jordoverflaten er preget av resultatet etter en stor krig, byene er lagt under grunn. «Verdensstaten» er organisert etter totalitære prinsipper. Den enkelte innbygger er av verdi kun som en del av den masse som jobber for Statens beste. Mellommenneskelig relasjoner er begrenset til det ytterste nødvendige. Asosiale tendenser blir holdt nede gjennom et omfattende propagandamaskineri og overvåkning. «Politiøye» og «Politiøre» er montert i alle rom. Selv seksualakten er et statlig anliggende. Om Staten skal vokse er den avhengig av konstant tilførsel av nye «Medsoldater». Eksistensielle behov som bolig, mat, utdannelse, klær, fritid og arbeid er standardisert og organisert av Staten. Dette siste uttrykkes derimot ikke kun som noe negativt. Å slippe å etterstrebe alt, slik som i «sivilkapitalismen», da «menneskene måtte lokkes til arbeid og slit av håpet om en enda bedre bolig, lekrere mat, og penere klær», er også av det gode. 

Den ambisiøse og karrieredrevne vitenskapsmannen Leo Kall, ansatt ved 4. Kjemibys store laboratorium for organiske gifter og narkotika, eksperimentell avdeling, har funnet opp et sannhetsserum, «Kallocain», som han håper at skal komme til nytte for Staten og til styrke for Kollektivet ved å bidra til motarbeidelse av asosiale tendenser. Kall påpeker:

Heretter kan ingen forbryter underslå sannheten. Ikke en gang våre innerste tanker er våre egne lenger – som vi med rette har trodd (...) Av tanker og følelser fødes ord og handlinger. Hvorfor skulle da tanker og følelser være en privatsak? (...) Midlet skal brukes for vår trygghet, vår alles trygghet. Statens trygghet.

Gjennom en serie tester på frivillige forsøkspersoner, erfarer Leo Kall, at ingen av forsøkspersonene har ren samvittighet. Alle forsøkspersonene har følelser og holdninger de holder skjult.

Men om Leo Kall er overbevist sin oppfinnelses nytteverdi, utviser hans kontrollsjef, Edo Rissen sunn tvil: «Jeg [har] den erfaring, at ingen medsoldat over førr har helt god samvittighet. Som unge har vi det kanskje, noen få av oss, men senere ... » (51).

Ingen er uten skyld i et samfunn hvor alt er mistenkelig, et forhold som også er et eksistensielt problem for angiversamfunnet. Fordi alle, før eller siden, vil bli angitt for urene tanker, er det for politiet nødvendig å konsentrere seg om tilfellene som er prekære med hensyn til Statens sikkerhet. Saker av underordnet betydning får de ta seg av i fremtiden.

Hoel peker i forordet selv på Boyes inspirasjon fra Franz Kafka, og det totalitære samfunnet skissert opp i Kallocain kan leses i sammenheng med det altomfattende byråkratiet Josef K vikler seg inn i Prosessen, og den ensomhet og hjelpeløshet som følger med.

Matriarkatet

Men dypt nede i slavesinnet lever drømmen om frihet også hos Leo Kall. Edo Rissens ord vokser i han, og snart er også Kall skyldig i urene tanker. Han drømmer, som så mange andre, om tillitsfulle relasjoner, stille kontemplasjon og genuin fysisk kontakt. Den som vender ham er hans kone, Linda. I ung alder, betror hun ham, var hun overbevist om at mennesket tilhørte Staten, men etter å ha født barn erfarte hun at det i barnet ikke bare finnes noe av foreldrene, men også noe som er helt og holdent barnets eget, men som det lærer seg å undertrykke etter hvert som det innordnet seg. Like fullt finnes det i dette en spire, hvor en siste rest av sunnhet kan ha gjemt seg. I morens anerkjennelse av barnets egenart, finnes friheten. 

«Uformell medarbeider»

Karin Boyes fremstilling av mennesket hand i hand med politistaten, har ikke bare resonans i de totalitære samfunn hun kjente - Stalins Sovjetunionen på trettitallet og Hitlers Tyskland. For leseren i dag, er det også et frempek mot DDR med sitt Stasi. Tilfeldighetene skulle ha det til at jeg samtidig med Kallocain også leste tyske Christa Wolfs Englenes by eller the overcoat of Dr. Freud.

Christa Wolfs selvbiografiske roman tar for seg tiden etter DDRs sammenbrudd og den påfølgende offentliggjøringen av Stasis «mapper» på DDRs innbyggere, en offentliggjøring som for mange var svært ubehagelig. Et sentralt tema i Wolfs roman er således hvordan hennes egen mappe blir offentliggjort og de konfrontasjoner dette fører til. Hun blir ikke bare overrasket over hvilke av hennes venner som har rapportert på henne, men også at hun selv er registrert som IM – «Informeller Mitarbeider» – altså informant.

Spørsmålet om skyld og uskyld står sentralt både hos Boye og Wolf. Hardnakket påstår Wolf først å ha glemt alt sammen, men endrer snart strategi til å forsøke å forstå hva som skjedde. I Wolfs egen versjon, dreide hennes «uformelle samarbeid» seg om «en åpenbar harmløs rapport om en kollega, rapporter fra to kontaktpersoner om tre eller fire treff med deg og det faktum at de hadde ført deg opp under et dekknavn som gjorde denne bunken av dokumenter til «gjerningsdokumenter» og slynget deg uforberedt inn i en annen kategori mennesker». Uansett forklaring blir alle offentlige personer registrert med IM gjenstand for avisskriverier og fordømmelse – en udifferensiert og brutal prosess. Og Wolf lar det bli påpekt at Kafka kunne ha funnet på noe slikt For som hos Kafka som i det virkelige liv, forekommer ingen å være uskyldig.

Som Leo Kalls kone, Linda, hadde Wolf som ung sterk tilhørighet til Staten. De trodde på den og ga seg hen til den. De stod ikke i opposisjonelle motsetninger. Hvorfor ble det da som det ble? spør Wolf. Følgende utdrag kunne vært sagt av dem begge: «Selvfølgelig måtte det gamle samfunnet, der de herskende klasser hadde vært årsaken til ulykken, fullstendig omstyrtes. Selvfølgelig skulle de som hittil hadde vært undertrykket, nå få sin sjanse. Og de fikk den. Staten understøttet fattigfolk, familier som hittil hadde frembrakt fabrikkarbeidere og vaskekoner, lot sønner og døtre studere, det kom ny fart i universitetene, dette var da ikke så verst?».  

Så, når ble de «dem»? En politistat kommer ikke av seg selv, den vokser frem midt i den befolkningen den er satt til å passe på. Et spørsmål som heller ikke i dag er uaktuelt.

Et lite Ps

Forholdet mellom min farfar, Ragnar Stavlund og Ing. Sørheim som ga ham Kallocain, kjenner jeg ikke, men kanskje var det med gavens subtile symbolikk Sørheim ga farfar boken: Som meieribestyrer ved Gjøvik Meieri, ble Stavlund satt i forvaring under tyskernes besettelse av Gjøvik, på grunn av manglende samarbeid. Eller kanskje var det bare den boka som lå under alles juletrær det året