MASKINDRØMMER

Mozart og Munch i Do Androids Dream of Electric Sheep
(En versjon ble også publisert i Klassekampen som bokessay 5. juni 2013)

Maskinbegrepets historisitet peker tilbake på den industrielle og elektriske revolusjon, da mennesket på samme tid opplevde å føle seg fremmedgjort i det industrialiserte samfunnet og som en enestående intelligens. At maskinen som gjorde livet lettere, også truet vår eksistens, var en modernismens erfaring som satte dype avtrykk i kunst og filosofi, som hos Kafka, der henrettelsesmaskinen i «I Straffekolonien» framstår som urovekkende poetisk i sin brutalitet. 

Så, er det mulig for en maskin å føle empati med mennesker eller med en annen maskin? Kan mennesker føle empati med en maskin? Ja, på mange måter får vi affekterte forhold til maskinene våre, men om affeksjonen er gjensidig, er mer uklart. Uansett, det er mulig å forestille seg det. Og det gjør Philip K. Dick i sin romanklassiker av en framtidsdystopi, Do Androids Dream of Electric Sheep?, en roman som vel står i skyggen av Ridley Scotts film Blade Runner, som bygger på Dicks fortelling. 

Men der Blade Runner var en visuelt spektakulær space opera med svevebiler som glitret i sort regn og vakkert koreograferte actionscener, er romanen en nedtonet, støvstenket studie av menneskets ensomhet og androidens drømmer, som i sin kjerne handler om empati. 

«Emigrer eller degenerer»

Handlingen i Do Androids ... er lagt til begynnelsen av 1990-tallets San Francisco, noen tiår etter at tredje verdenskrig har ødelagt livsvilkårene på jorda. Fordi radioaktivt støv dekker himmelen har store deler av befolkningen emigrert til Mars. «Emigrer eller degenerer» (alle sitater fra Bings Livstyvene), er imperativet man lever under. På Mars får alle utdelt hver sin arbeidsrobot, en androide så lik mennesket at det ikke er mulig å merke forskjell på annet enn dens manglende empati.

Tilbake på jorden ligger byene øde og boligblokkene mer eller mindre tomme, et scenario beskrevet med en Proust-aktig sensibilitet:

Stillhet. Det lynte fra treverket og veggene, den slo mot ham med en voldsom, overveldende kraft, som om stillheten var skapt av en stor mølle. Den steg fra gulvet, opp gjennom det fillete, grå vegg-til-veggteppet. Det slet seg løs fra de ødelagte og halvveis ødelagte hjelpemidlene på kjøkkenet, døde maskiner (...) Den tøt ut av den ubrukelige taklampen i stuen, blandet seg med seg selv der den tomt og ordløst seg ned fra taket flekket av fluer. Stillheten klarte faktisk å stråle ut fra alle gjenstander han kunne se, som om den - stillheten - ville erstatte alt som var materielt.

Fraværet av liv fører til ensomhet, depresjon og desperasjon, og får menneskene til å søke selskap i maskiner, religiøs eskapisme, kunstig stimuli og et tvangsmessig forhold til husdyrhold. Til tross for at levende dyr er en sjeldenhet, oppfordres befolkningen til å holde seg med dyr, og får de ikke tak på levende eksemplarer, kan de skaffe seg elektroniske kopier. I en verden der samholdet mellom mennesker er dekonstruert, er dyrehold ikke bare viktig av praktiske årsaker, men også av moralske: Samvær med dyr, oppfattes som eksistensielt oppbyggende.

Drømmer androider?

Med denne ustabile virkeligheten som bakgrunn, følger vi Rick Deckard, dusørjeger ved San Francisco-politiet, i jakten på seks androider av modellen Nexus-6 som har rømt fra Mars. Oppdraget er å «pensjonere», det vil si avlive dem. 

Siden androider ikke «lever», skal det i teorien være en uproblematisk oppgave, men når turen har kommet til androiden Luba Luft  ̶  sopran ved San Francisco Opera Company, får Deckard en utfordring. Rick Deckard som er en entusiastisk operaelsker med opptak av sangere som Elizabeth Schwarzkopf, Lotte Lehmann og Lisa Della Casa i sin private samling, finner Luba Luft på scenen under en prøvegjennomgang av Mozarts Tryllefløyten. Fra orkesterplass lytter han til den bevegende duetten mellom Pamina og Papageno i siste scene i første akt, en scene «som alltid fikk tårene til å renne fra Ricks øyne»

"Nå hadde Papageno i sin fantastiske ham av fuglefjær sluttet seg til Pamina for å synge de ordene som alltid fikk tårene til å renne fra Ricks øyne når og hvis han tenkte over dem. 

Könnte jeder brave Mann
solche Glöckchen finden
seine Feinden würden dann
ohne Mühe schwinden

Her er et opptak av scenen Deckard overværer, fra siste scene i første akt:

Og han spør seg selv:

Drømmer andrioder? spurte Rick seg selv. Åpenbart. Det må være derfor de dreper sine arbeidsgivere og flykter hit. Et bedre liv, uten trelldom. Som Luba Luft, syngende Don Giovanni og La Nozze i stedet for å bryte ufruktbar og steinete mark. På en koloniverden som egentlig var ubeboelig.

Hvis androidene har håp og drømmer, er det da mulig å gjøre jobben like kaldt som han er trent til? Nei, er empatien først vekket, er den vanskelig å trumfe. Og blandet med musikk  ̶  umulig. Opplevelsen av å høre en androide i rollen som Pamina, får ham til å nøle. En vakker stemme: så umenneskelig menneskelig i sin umulighet. Kan han pensjonere en androide som bidrar til verden med en slik skjønnhet? Etter prøven oppsøker han Luba Luft i garderoben. «En sammenligning med Schwarzkopf faller ut til din fordel», innrømmer han før hun overrumpler ham med et laserrør.

Androidens fortvilelse

At Deckard nøler når han skal «pensjonere» Luba Luft, gir henne en sjanse til å unnslippe. Når han får tatt opp jakten igjen, leder den han inn på en Edvard Munch-utstilling. En stund betrakter han et velkjent oljemaleri:

Maleriet viste et hårløst, undertrykt vesen med et hode lik en omvendt pære, hendene trykket i angst mot ørene, munnen åpen i et veldig, lydløst skrik. Forvridde bølger av vesenets smerte - gjenlyd av skriket - flommet ut i luften rundt det, mann eller kvinne, hva det kunne være. Det hadde dekket for ørene for ikke å høre sin egen lyd. Vesenet sto på en bro og det var ingen andre der, vesenet skrek alene. Ensom på grunn av  ̶  eller på tross av  ̶  skriket.

Om det finnes et skrik i «Skrik», er det et kvalt et. Vi leser bildets tittel. Vi ser vesenets 0-formede munn. Vi ser det intense blikket og hvordan håndflatene er presset mot sidene av hodet. Vi ser hvordan skriket presser seg ut av vesenets kropp, hvordan det løser seg opp i det bugnende landskapet, i den røde himmelen. Men vi hører det ikke. 

I «Skrik» finnes en korrespondanse med Luba Luft på operascenen. Maleriets kvalte uttrykk finner forløsning i Mozarts arie. Luba Lufts vilje til å synge kan således bli forstått som en transformasjon av fortvilelsen over å befinne seg i en umulig verden. 

Når Deckard finner Luft, er det stående foran et annet av Munchs ikoniske motiver, «Pubertet», som hun har blitt tiltrukket av på grunn av dets realisme. «Jeg liker egentlig ikke androider», innrømmer hun. Derfor imiterer hun menneskene. «Pubertet» gir henne mulighet til å drømme seg inn i det menneskelige, samtidig som det konfronterer henne med umuligheten. Androiden blir ikke født, den vokser ikke opp, den gjennomgår ingen fysisk metamorfose, og den eldes ikke før den dør. Androiden slites bare ut, usentimentalt, i løpet av noen få tilmålte år.  

Men i det Deckard griper om armen hennes, og hun forstår at hun har tapt, får hun et uttrykk som i beskrivelsen kobler henne sammen med vesenet i «Skrik» igjen: «øynene falmet og ansiktet bleknet, hodet ble til et kranium, som om det allerede var begynt å råtne. Som om alt liv på et øyeblikk hadde trukket seg tilbake til ett eneste punkt inni henne».  I dette samme øyeblikket, overgår Luba Lufts eksistensielle angst den tvilen Deckard kjenner på og får henne til å fremstå som et rikere følelsesmessig vesen enn ham selv.

Deckards favoritter

Der jeg sitter i lenestolen i stuen, lyttende til Tryllefløyten, i et forsøk på å få en fornemmelse av Deckards opplevelse av det samme stykket, opplever jeg skjønnheten i sangen som overmenneskelig, liksom noe i berøring med det kosmiske mysteriet. Jeg forestiller meg ham sittende i en lenestol i et mørkt rom, likt meg, foran en gammel, knirkete, ustabil platespiller. Med blikket mildt stemt innover fortaper han seg i lyden av Paminas glassklare sopran slik den trenger seg gjennom vinylens overflatestøy, som noe fjernt og nært på samme tid, som et halvt glemt minne, og for en stund, som et resultat av hans sublime møte med kunstig intelligens, stenges den truende stillheten ute. Musikken, tenker jeg, er det eksistensial han trenger, ikke en elektrisk sau, ikke religiøs eskapisme. Bare kunsterfaringen. Den han deler med Luba Luft. 

*

Lisa Della Casa og Elizabeth Schwarzkopf i duett:

*

Livstyvene

Philip K. Dick (1928 ̶ 1982) var en amerikansk forfatter som mellom 1952 og 1982 skrev mer enn femti bøker innen flere sjangre. Best kjent er han for sine romaner innen science fiction og som inspirator for det dystopiske cyberpunk-uttrykket. Do Androids Dream of Elecrtric Sheep ble utgitt i 1968, men kom først i norsk oversettelse i 1995, da oversatt av Jon Bing med tittelen Livstyvene (som er den utgaven jeg anvender her), som del av Scorpius-serien til Tiden Norsk Forlag sammen med titler som På kjøret, I horenes gate og Naken lunsj, noe som vitner om hvilket litteraturhistorisk selskap romanen blir satt i. Flere filmer har blitt laget på grunnlag av Dicks fortellinger, som Blade Runner, Total Recall, Minority Report og A Scanner Darkly.

 Livstyvene kan leses på Bokhylla.no.

Sister

Mange musikere har latt seg inspirere av Philip K. Dick. Parallelle virkeligheter og dualitet er gjennomgående tema på Sonic Youths 1987-album, det futuristiske Sister, hvis tittel refererer til Dicks tvillingsøster, Jane Charlotte, som døde bare noen uker gammel.  Åpningssporet, "Schizofrenia", henter narrative motiver fra Dicks selvbiografiske verk Radio Free Albermuth og Valis mens linjer som «Two speakers dream the same and skies turn red» og «I can't get laid cuz everyone is dead» på «Stereo Sancity», synes tydelig inspirert av Dick.