I juni 1992 fikk Polen sin første McDonalds-restaurant. Etter
13 år i forhandlinger med den statlige polske restauratøren Spolem, kunne et av
USAs kapitalistiske flaggskip, endelig etablere seg i enda en hovedstad i den nylig
oppbrutte Østblokken. At folket ville ha det var klart. To år tidligere hadde Moskva,
fått sin første McDonalds. Da hadde tretti tusen mennesker stått i kø på åpningsdagen
for å få satt tennene i sin første BigMac. For mange polakker var etableringen
av McDonalds det håndfaste beviset på at grensene mellom øst og vest virkelig
var åpne.
Migrasjon
Men med
"sjokkapitaliseringen" som gjorde Polen til modell for den økonomiske
liberaliseringen av andre Østblokk-land, forsvant ikke bare det sosiale velferdssystemet,
men også forutsigbarheten i arbeidsmarkedet. 25 år etter murens fall bor 1,5 -
2 millioner polakker utenlands for å arbeide. Bare i 2013 reiste 100 000.
Dette
i følge den polske London-bosatte forfatteren Agata Pyziks sin bok Poor but Sexy: Culture clashes in Europe East
and West (Zero
Books 2014).
(Mer om Zero Books i dette tidligere innlegget.)
"The
magic of the Western commodity and its nearly metaphysical influence on the
post-communist psyche is one of the big topics of this book", skriver
Pyzik.
Skatt og verlferd
I dette perspektivet er det
interessant å se hvordan Norge har klart å kombinere ubegrenset tilgang
på forbruksvarer med et statlig organisert velferdssystem fundert på skatt. Den
polske arbeidsinnvandreren Serafin i den satiriske NRK-serien Kampen for tilværelsen, uttrykker det
treffende: "Skatt er den største oppfinnelsen siden hjulet. I Skandinavia
funker det. Vet du at skatteprosenten i Russland er på 13 %? Det er flat skatt.
Et hån, en tragedie. Det samme gjelder i USA. I Norge er det 40-45 %".
Skattesystemet,
mener han, bidrar til å gjøre alle rike. I Polen derimot, er det meningsløst å
gi noe tilbake, for samfunnet er som et svart hull.
Jeg
drømmer om å betale skatt, utbryter Serafin lengselsfullt.
Men det er ikke noen vei tilbake. Etter år med at markedsliberalisme
og "demokratisering" har fått frie tøyler i de tidligere
Østblokk-landene, sitter den økonomiske krisen som har rammet Europa tungt i
Østeuropa: "There's no more money, politicians convince us - the resources
are taking their toll. But to
demand more, to demand the return of the walfare state, would be more than just
childish - it'de be calling for ... communism!" skriver hun. Ikke
uten ironi.
På
randen av den største kapitalistiske krisen i historien, finnes det ikke noe
verre skjellsord enn kommunisme. I USA blir et hvert hint om sosiale reformer
fra Obama-administrasjonen, fortsetter Pyzik - Obama som er mer konservativ enn
mange av sine republikanske forgjengere - omtalt som sosialisme. Gratis
helsetjenester og utdanning, beskatning og feminisme, blir gjennomgående omtalt
som tilhørende den kommunistiske trusselen.
Pyzik
peker på en verdensomspennende tendens, der all offentlig markedskontroll blir
tilskrevet de mest totalitære hensikter. Og spørsmålet hun følgelig stiller er
aktuelt, ikke bare i det gamle Øst-Europa, men også her hjemme: Hva skal til
for å gjenoppreise de sosiale verdiene? og å Ikke bare for å styrke
venstresiden, men også for å sikre livsgrunnlaget til folk flest?
Ostologi
Pyzik kommer ikke med noen spesifikke
løsningsforslag. I stedet fremstiller hun en undersøkelse av kulturelle tildragninger
mellom Øst og Vest under den kalde krigen og hvordan dette utartet seg til å
bli stereotyper som enda i dag,
25 år etter murens fall, stereotyper og
fordommer som fortsatt bærer seg og bidrar til å holde Øst-Europa underlegen Vest-Europa.
Den post-kommunistiske psyken, er ikke ulik den post-imperialistiske, hevder
hun. Lysten til å delta på festen i Vesten, slik denne ikke lar seg kombinere
med savnet tilbake til hvordan ting var, ordnede og forutsigbare, skaper en
schizofren tilværelse. Fremtiden slik den utartet seg ble, selv om den funkler
og skinner, ble like håpløs som fortiden.
Fattig ok, men hvor kommer
sexy inn? Polakker har aldri vært
sexy, skriver Pyzik.
Det er derimot Berlin, den ødelagte, jevnede og nå
gjenreiste tyske hovedstaden. I dag en Østeuropeisk by med et vestlig ansikt. "Poor
but sexy", eller som på tysk "Arm, aber sexy", er et slagord
popularisert av Berlins ordfører Klaus Wowereit for mer enn et tiår siden, som henspiller på hvordan Berlin mer
eller mindre gikk konkurs på begynnelsen av 2000-tallet, men av den grunn, ikke
ble mindre attraktivt.
David Bowie
Og en ting er
øst-europeernes egen ostologi, en annen er den som blir dyrket i vesten og som
på et popkulturelt plan startet med David Bowies romantisering av Berlin-muren
på begynnelsen av 1970-tallet, og som har ført til at den vesteuropeiske
kreative middelklassens migrerer i motsatt retning av de polske arbeiderne og
romenske tiggerne, til den radbrukne og gjenopprettede østeuropeiske
hovedstaden, Berlin.
