Drang nach Osten

I juni 1992 fikk Polen sin første McDonalds-restaurant. Etter 13 år i forhandlinger med den statlige polske restauratøren Spolem, kunne et av USAs kapitalistiske flaggskip, endelig etablere seg i enda en hovedstad i den nylig oppbrutte Østblokken. At folket ville ha det var klart. To år tidligere hadde Moskva, fått sin første McDonalds. Da hadde tretti tusen mennesker stått i kø på åpningsdagen for å få satt tennene i sin første BigMac. For mange polakker var etableringen av McDonalds det håndfaste beviset på at grensene mellom øst og vest virkelig var åpne.

Migrasjon

Men med "sjokkapitaliseringen" som gjorde Polen til modell for den økonomiske liberaliseringen av andre Østblokk-land, forsvant ikke bare det sosiale velferdssystemet, men også forutsigbarheten i arbeidsmarkedet. 25 år etter murens fall bor 1,5 - 2 millioner polakker utenlands for å arbeide. Bare i 2013 reiste 100 000.

Dette i følge den polske London-bosatte forfatteren Agata Pyziks sin bok Poor but Sexy: Culture clashes in Europe East and West (Zero Books 2014). 

(Mer om Zero Books i dette tidligere innlegget.)

"The magic of the Western commodity and its nearly metaphysical influence on the post-communist psyche is one of the big topics of this book", skriver Pyzik.

Skatt og verlferd

I dette perspektivet er det interessant å se hvordan Norge har klart å kombinere ubegrenset tilgang på forbruksvarer med et statlig organisert velferdssystem fundert på skatt. Den polske arbeidsinnvandreren Serafin i den satiriske NRK-serien Kampen for tilværelsen, uttrykker det treffende: "Skatt er den største oppfinnelsen siden hjulet. I Skandinavia funker det. Vet du at skatteprosenten i Russland er på 13 %? Det er flat skatt. Et hån, en tragedie. Det samme gjelder i USA. I Norge er det 40-45 %".

Skattesystemet, mener han, bidrar til å gjøre alle rike. I Polen derimot, er det meningsløst å gi noe tilbake, for samfunnet er som et svart hull.

Jeg drømmer om å betale skatt, utbryter Serafin lengselsfullt.

Eurokrisen

Men det er ikke noen vei tilbake. Etter år med at markedsliberalisme og "demokratisering" har fått frie tøyler i de tidligere Østblokk-landene, sitter den økonomiske krisen som har rammet Europa tungt i Østeuropa: "There's no more money, politicians convince us - the resources are taking their toll. But to demand more, to demand the return of the walfare state, would be more than just childish - it'de be calling for ... communism!" skriver hun. Ikke uten ironi.  

På randen av den største kapitalistiske krisen i historien, finnes det ikke noe verre skjellsord enn kommunisme. I USA blir et hvert hint om sosiale reformer fra Obama-administrasjonen, fortsetter Pyzik - Obama som er mer konservativ enn mange av sine republikanske forgjengere - omtalt som sosialisme. Gratis helsetjenester og utdanning, beskatning og feminisme, blir gjennomgående omtalt som tilhørende den kommunistiske trusselen.

Pyzik peker på en verdensomspennende tendens, der all offentlig markedskontroll blir tilskrevet de mest totalitære hensikter. Og spørsmålet hun følgelig stiller er aktuelt, ikke bare i det gamle Øst-Europa, men også her hjemme: Hva skal til for å gjenoppreise de sosiale verdiene? og å Ikke bare for å styrke venstresiden, men også for å sikre livsgrunnlaget til folk flest?

Ostologi

Pyzik kommer ikke med noen spesifikke løsningsforslag. I stedet fremstiller hun en undersøkelse av kulturelle tildragninger mellom Øst og Vest under den kalde krigen og hvordan dette utartet seg til å bli stereotyper som enda i dag, 

25 år etter murens fall, stereotyper og fordommer som fortsatt bærer seg og bidrar til å holde Øst-Europa underlegen Vest-Europa. Den post-kommunistiske psyken, er ikke ulik den post-imperialistiske, hevder hun. Lysten til å delta på festen i Vesten, slik denne ikke lar seg kombinere med savnet tilbake til hvordan ting var, ordnede og forutsigbare, skaper en schizofren tilværelse. Fremtiden slik den utartet seg ble, selv om den funkler og skinner, ble like håpløs som fortiden.

Fattig ok, men hvor kommer sexy inn? Polakker har aldri vært sexy, skriver Pyzik.

Det er derimot Berlin, den ødelagte, jevnede og nå gjenreiste tyske hovedstaden. I dag en Østeuropeisk by med et vestlig ansikt. "Poor but sexy", eller som på tysk "Arm, aber sexy", er et slagord popularisert av Berlins ordfører Klaus Wowereit for mer enn et tiår siden, som henspiller på hvordan Berlin mer eller mindre gikk konkurs på begynnelsen av 2000-tallet, men av den grunn, ikke ble mindre attraktivt.

David Bowie

Og en ting er øst-europeernes egen ostologi, en annen er den som blir dyrket i vesten og som på et popkulturelt plan startet med David Bowies romantisering av Berlin-muren på begynnelsen av 1970-tallet, og som har ført til at den vesteuropeiske kreative middelklassens migrerer i motsatt retning av de polske arbeiderne og romenske tiggerne, til den radbrukne og gjenopprettede østeuropeiske hovedstaden, Berlin.