torsdag 15. januar 2015

Noodles

Gjennom 1990-tallet, særlig andre halvdel, utviklet den smoothe jazzens noodling seg til å bli et integrert element i i klubbmusikken. House, d&b og techno var alt sammen infisert av det. Grooverider ga ut Mysteries of Funk, en dobbelplate full av jazz breaks og Miles Davis-aktig trumpetspill.



Keneticjust sin 12"er "Atlanta Nights" kom ut i 2001, som noe av det siste:


Fint gitarspill.

Inspirasjonen gikk andre veien også. Vi fikk Nils Petter Molværs Khmer og en hver jazztrommis måtte legge breakbeats inspirert av d&b inn på repertoaret sitt. Ikke sjeldent opptredde dj'er sammen med en perkusjonister.

Like etterpå var det slutt. Jazz breaks låt 90-talls. I 2003 var det minimal som gjaldt, techno ribbet inn til beinet, avkledd all form for harmonisk lekenhet, repetativ og . Plastikmans Closer et album bygget opp rundt klubbmusikkens grunnleggende bestanddeler, den flate 4/4 grunnrytmen og . Så kom dubstep, med sin vindskeive rytmikk og fokus på magesekkristene dype bassfrekvenser. 

Men i de siste årene er noodling tatt inn i varmen igjen.

Gjort med fingerspissfølelse hos ukrainske Vakula. "Sleepy Vision" er noe Herbie Hancock kunne ha gjort:



Call Super legger inn en skeiv kallende sax på sin afrosentriske Sulu Sekou.



Jeg er klar for en ny runde med jazzifisert klubbmusikk og sier ja, takk til mer.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar