onsdag 25. februar 2015

Sjøen og orgelet

"Og musikken / skar og blandet seg i rommet / i fortetninger, ekspanderinger / refleksjoner, diffraksjoner. / Interferens!" 
Fra "Orgelet som ikke finnes" av Øyvind Rimbereid


Etter å ha fått barn, rekkehus og fast jobb, har det ikke blitt mye disko. For å si det sånn. Behovet for å slappe av, for å sone ut, for å la tankene spenne av i sonisk behagelige omgivelser, har således vokst diametralt med tettheten i det hverdagsprogrammet.

For min del foregår det med lenestolen foran stereoanlegget som modus operandi, en tilstand jeg vel har skrevet gjentatt og utførlig om i musikkmagasinet ENO, til dels uttømmende i essayet "Single Malt Mindfulness".

Ikke ulikt hvordan dette behovet tidligere i livet meldte seg etter en fest eller en kveld på klubben. Behovet for chill out med andre ord. Således har tilfanget av rolig, atmosfærisk musikk økt betraktelig med årene. Ikke med det sagt at jeg har gått fullstendig New Age, det kan godt være litt gritt og mild støy present, men jeg takker mer enn gjerne ja til elementer av klirrende krystaller og eteriske synthesizerharmonier og stemningsfull sødme. Gode incentiv for å kontemplere livet og døden. Og ikke minst glemselen på sådan.

Året har så langt bydd på noen fine utgivelser med tanke på dette forbruket, ikke bare til avslapping, men også med lydspor til den private kinoen på innsiden av øyelokkene, gjerne knyttet til den maritime / kosmiske reisen, the voyage.

DEN BLÅ PLANETEN. Som det inspirerte og effektivt billedskapende albumet til den amerikanske gitaristen Sarah Lipstate, som under navnet Noveller, i januar utga sitt album Fantastic Planet. Tidligere nevnt her. Lipstates musikk tilbyr en reise gjennom et detaljrikt sonisk terreng, der skimrende melodilinjer og bølgende droner, skaper forestillinger hos lytteren om frodig, grønn vegetasjon og glitrende sollys på en stille, blå innsjø.



EN SLEDEREISE OVER ISEN. Tyske Thomas Köner kom med et nytt album nylig, TIENTO DE LAS NIEVES, betydende noe sånt som pianomusikk for snø. Ikke overraskende fortsetter han der han slapp på Novaya Zemlya (Touch 2012) som bød på bleke, monotone droner, bygget på opptak fra det arktiske området, Novaya Zemlya, betydende Nytt Land, nord for Russland, men har nå flyttet fokus til Fridtjof Nansen utforskninger av polarområdene, av det hvite, og det med svært ambient komposisjon, bygget rundt pianospill, eller mer tonale anslag enn spill, av Ivana Neimarevic.

Det er musikk som åpner opp atmosfæren i et rom. Omslaget er hvitt. Vinylen er hvit. Det hvite står  fint i kombinasjon med de eikebrune høyttalerne og de grønn bregnene stuen min er innredet med på en snøtung søndagsmorgen. Omslaget er utstyrt med et notat fra loggboken til Fridtjof Nansen under en reise vekselvis med skipet hans, Fram, og med slede. I det fjerneste nord synes han tydelig berørt av alt det hvite. og sammenligner like gjerne stillheten snøen skaper, hvor avslappende den er, med kjærligheten selv, og det i motsetning til snøløse islandskapene som kun reflekterer det store ingenting. Utgivelsen er virkelig en poetisk, konseptuell gest.




SJØMANNSKIRKEN. En poetisk gest finnes også på Alexander Rishaugs nye plateutgivelse, Ma.Org / Pa.Git, men for å få tak på gesten, ettersom utgivelsen byr på noe mer motstand enn hos Köner og Noveller, kreves oppmerksomhet av lytteren. Og om lytteren er villig til å lytte, er det gode opplevelser og hente.

Albumet består av to kvarterslange trekk, som i følge albumomtalen er basert på utforskningen av et gammelt orgel i en sjømannskirke i Rotterdam samt elektrisk gitar og forsterker. Derav den filnavn-aktige tittelen, tenker jeg, med Org kort for orgel og Git kort for gitar. Altså med en slags programerklæring i tittelen, funksjonelt og saklig.

Det er nettopp i kontrasten mellom dette funksjonelle og nesten prosaiske førsteinntrykket, som musikk laget på orgel og gitar, og nettopp orgelets rike metaforiske register, som poet Øyvind Rimbereid har uttrykt det, sammen med atmosfæren fra rommet stykkene musikken er spilt inn i, i form av fotskritt, kirking fra gulvplanker og annen perkussiv bakgrunnsstøy, at den poetiske gesten kommer til uttrykk.

Der jeg sitter og lytter, er det som om musikken unndrar seg tid og skaper rom. Rom der mild støy får utfolde seg til teksturale figurer sammen med luften fra belgen som blåses gjennom orgelets piperør, liksom pust.

Lyttingen får meg til å minnes opplevelsen av å forsøke og sovne liggende på en smal seng i en lugar under havoverflaten på vei til Tyskland med Kiel-ferga en gang på midten av 1990-tallet. De dype orgeltonene skaper reminisens til duringen fra maskineret, trykket fra havet, dønningene.

På "Pa.Git", dras omgivelsene, det ikkemusiske enda mer inn i komposisjonen. Det som låter som sonisk debris fra forsterkeren, altså lyden av elektrisk energi som er og høre selv når det ikke spilles -susingen, knitringen, elektrisk puls - skaper et rom der lave stemmene som fra langt, langt borte, liksom hørt gjennom veggene i Kielferga, hva Herman Broch, ville kalt myriadestemmer, der han beskriver den romerske poeten Vergil liggende for døden, som etter hvert en grunnende gitardrone får vokse ut fra.

10 min ut er trekket forvandlet fra mild støy til tung, vridd sonisk materie, holdt i gang med enkle strømmende anslag på gitaren, før også den faser ut i etterdønningene fra maskineriet av pedaler og effektbokser som helt sikkert finnes på et bord foran musikeren, liksom man tidlig neste morgen kommer opp på dekk til ingenting annet enn hvit, tett tåke.
"Lyset som jo selv er bølger. / Elektromagnetiske bølger / som bare finnes når de er / påvei. / Men som forsvinner / og blir partikler / i samme glimt / som bølgen er framme"


Bruk av orgel har blitt til noe av en standard øvelse innen eksperimentell ambient og elektroakustisk musikk. Rishaug skriver seg således, med "Ma.Org", inn i denne en tradisjon. Samtidige eksempler kan være Tim Hecker (f eks på Ravedeath, 1972) og Oneohtrix Point Never (f eks på R Plus Seven) som begge har brukt orgelet med hell, dog med et annet resultat og anslag enn Rishaugs.

En klassiker er Tangerine Dream-lederen Edgar Froeses soloalbum Aqua fra 1974, der låta "Upland" flyter av gårde på orgelbruset. 


BØLGEN. Hva er det så med orgelet? Poet Øyvind Rimbereid har skrevet om orgelets mangefasetterte tiltrekningskraft i sin diktsamling Orgelsjøen (2013): det teknologiske - hvordan instrumentet opereres ved at belgen pumper luft inn i metallpipene og frembringer kraftfulle toner; dets konnotasjoner til store og emosjonelle rituelle livsmarkeringer; den kraftfulle musikken det frembringer som skaper oceaniske forestillinger hos lytteren; dets historisitet; orgelet som tåkeluren på et skip. I diktet "Orgelet som ikke finnes" følger han bølgemetaforen og viser frem hvordan det er bølgene som setter verden i bevegelse, som gir universet liv; bølger av lys, bølger av lyd, bølger av hav.
"For ikke å snakke om bølgene / som kan bryte ut / i menneskehistorien. / I kaoset av milliarder av mindre bølger / som farer inn og ut av hverandre, / liksom spøkelser, / og som også skyver og rører seg under / de største bølgene, / også når disse flater ut / før alt bare eksploderer i skum."

Hele kvelden mens jeg skrev denne teksten, mens jeg var på kontoret neste dag, etter jobb, der jeg satt i en bar og tok et par øl med en kompis, på bussen på vei hjem, og hjemme, tilbake i lenestolen, tenkte jeg på dette diktet. Ville lese det på nytt, fylle det med musikk, la det fylle musikken.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar