By og land

1

En vanlig forestilling av Franz Kafka er at han sitter i et værelse og skriver, noe han i følge dagbøkene også ofte gjorde, enten i foreldrenes hus, hos søsteren og etterhvert i værelser han leide til seg selv. Ofte betraktet han skrivebordet, reflekterte over dets uttrykk, skrev om det, eller han så ut av vinduet, reagerte på lyder fra gaten og fra byen rundt ham. Lyd trengte inn i værelset. Ikke bare fra gaten men også fra de tilstøtende rommene i bygården, fra etasjene over og under: Sang, stemmer, banking, musikk, kjøkkenarbeid, skritt i gangen. Stillheten som prinsipp, som på en lesesal, gjaldt ikke i byen.

2

Grovt sett kan Kafkas verk deles inn etter fire kategorier: Notater, Brev, Fortellinger og Romaner. I den første kategorier, Notater, finner vi dagboksnotater, aforismer, påbegynte historier og fragmenter. I kategorien Brev finner vi de mange hundre brev Kafka skrev. I kategorien Fortellinger finner vi kortere og lengre fortellinger samt novellene. I den siste kategorien finner vi romanene, tre stk.

I en viss grad er det de korte fortellingene og novellene som tar opp i seg og behandler erfaringene med den klaustrofobiske livet på værelset mens de romanene fremstår mer som en konsekvens av disse erfaringene i sitt fremmedgjorte uttrykk konstruerte avstand mellom protagonist og den verden han opererer i.

Dagboknotatene derimot kan leses, i all sin nære, flyktige diversitet, som en direkte respons på livet i en støyende bykjerne. Det fragmenterte og sammensatt hverdagslige og det sjangeroverskridende i disse notatene kan leses som et uttrykk for 1900-tallets industrialisering.

3

I et dikt av Tone Hødnebø, nærmest en poetikk, kjenner jeg igjen Kafkas utsagnsposisjon. Hødnebø skriver:

Jeg skriver for å unnslippe / men tanken forfølger meg / jeg oppsøker stillhet, men finner bråk / og forsømmer tiden jeg lever i

Kafkas søken mot stillheten er selvmotsigende. Han lot seg forstyrre av den minste lyd. men Likevel insisterte han på å bo i byen. I tillegg til stillheten ønsket han seg byens dynamikk. Slik var tiden han levde i. Han ønsket seg stillheten, men det var ikke mulig å unnslippe bråket.

Han kunne flyttet på landet, ut på gården til søsteren Elli. I stedet ble det, helt på tampen av livet, Berlin – det eneste og beste stedet for han å bo.

Kafka / Arendt – notater

1

I en scene i Jean-Luc Godards poetiske Notre Musique (2004) – en journalistisk, dokumentarisk kommentar til menneskets henfallenhet til krig – spør journalisten Judith Lerner (Sarah Adler) den franske ambassadøren i Sarajevo, Olivier Naville (Simon Eine), på hans kontor, hvem den portretterte kvinnen er som henger ved siden av Franz Kafka. ”Hannah Arendt” svarer ambassadøren og legger til: ”Du burde lese hennes femtitallsutgivelser”.

Bakgrunnen for scenen: Judith Lerner forteller ambassador Naville at han i Vichy i Frankrike i 1943, holdt skjult et ungt jødisk par og at hennes mor ble født i hans leilighet. Nå ønsker hun å intervjue ham om forholdet mellom palestinere og israelere sett fra hans synspunkt i kraft av å være en som en gang våget å motarbeide nazistene. Naville avslår og sier at om han godtok forslaget hennes ville han matte trekke seg fra stillingen sin.

2

Å ha portretter av Franz Kafka og Hannah Arendt på veggen symboliserer en holdning. Kafka levde i en tid da den sionistiske strømningen fikk bred oppslutning i sentral-Europa. Han var tiltrukket av den og dens utopi om en egen stat for den jødiske befolkningen og lekte med tanken på å utvandre. Samtidig var han tilbakeholden til det politisk sett instrumentelle sionistiske prosjektet.

Arendt så, fra sin posisjon i New York på førti- og femtitallet, det sionistiske prosjektet i etterkant av ”den endelige løsningen”. Hun stilte seg kritisk til midlene anvendt først av de jødiske råd under krigen og etterpå av israelerne for å få gjennomført prosjektet om en jødisk nasjonalstat.

3

I innledningskapittelet til Between Past and Future i analogi til en Kafka-tekst, skriver Arendt om menneskets evige kamp mellom fortid og fremtid. Hun fremstiller dette som en særs avansert posisjon hvor et oppgjør med fortiden alltid forringes av redsel for framtiden og omvendt. Hun hevder at kun gjennom et brudd med fortiden kan europeeren leve videre med seom skjedde i opptakten til og under andre verdenskrig.