1
I et intervju med Siss Vik i
Bokprogrammet, presentert på NRK.no under overskriften «Musikkbransjen i fritt
fall» forteller Jennifer Egan, aktuell på norsk med romanen Bølle på døra, om sine ideer om
musikkindustrien og dens utfordringer i den digitale tidsalder. Musikkindustrien,
sier hun, er interessant å studere med hensyn til «the technological aspect of
time passing» og at det derfor også var aktuelt å benytte musikkbransjen som utgangspunkt
for hennes siste roman. Egan er fascinert av markedsføringspotensialet som finnes
i sosiale nettverk på Internett og virker uforbeholdent entusiastisk over hvor
enkel tilgang hun har til musikken gjennom Apple-produktene iPhone og iPod.
Derimot innrømmer hun og ikke å bruke sosiale medier selv:
I am not a very web-orientated person. (...) I don't blog, I don't tweet, I don't feel enlivened by the kind of discourse that is available online. I tend to use the Internet mostly pragmatically. I don't really like Facebook. I just don't find any of it very exciting.
Personer uten førstehåndserfaring
med sosiale medier eller digitale redigeringsgrensesnitt, har en paradoksal tendens
til å prege diskusjoner om hvordan bruke nye medier, med å legge ut om hvorfor
de ikke bruker det. Ikke sjeldent er deres forståelse bygget på fordommer. At
Facebook og Twitter er forbeholdt statusoppdateringer knyttet til kjøkkenbenken
eller tindebestigning, er nær ved å bli en samtidsmyte. Og at Egan, som
journalist og forfatter, ikke finner noe oppløftende av «den slags diskurser
som er tilgjengelig på nett» får hun selv stå til regning.
At handlingen i Bølle på døra skal ta for seg
musikkindustriens problemer med å tilpasse seg den digitale tidsalder, er da
også å ta litt hardt i. Utover at enkelte av romanens karakterer jobber i
bransjen og at plateprodusenten Bennie kommer med utsagn som at «problemet var digitaliseringen, som sugde livet ut av
alt som ble presset gjennom dens mikroskopiske filter (33)» eller at romanen
slutter med å påpeke publikums behov for noe ekte, noe uberørt, er det lite
refleksjon omkring denne problemstillingen. Som de fleste samtidsromaner,
dreier det seg om et sett karakterers forsøk på å redigere de
mellommenneskelige relasjonene til noe det er mulig å leve med. Det
teknologiske fokuset dreier seg sådan også om redigeringsgrensesnittfantasier
og smarttelefoni samt uttrykk for industrinostalgi hos bransjeaktører som
ubønnhørlig registrerer at forholdene er i ferd med å endre seg. Kanskje er det
derfor også at musikkreferansene stort sett knytter seg til åtti og
nittitallet: Dead Kennedys, The Police, Nine Ich Nails, George Michael,
Garbage.
Et gjentatt poeng i markedsføringen
av Bølle på døra er at den har et
kapittel i form av en Power Point-presentasjon. Det er et grep som i beste fall
pirrer kulturjournalister og markedsavdelingsmedarbeidere på jakt etter en
vinkling, men som for leseren ikke fremstår som stort mer enn et fiffig grafisk
påfunn. Særlig det musikkproduksjonstekniske poenget om bruken av pauser i
popmusikk fungerer godt, særlig grafen som viser forholdet mellom pauselengde
og opplevelsesintensitet. Uansett dreier deg seg om grafiske elementer på papir
i likhet med illustrasjoner, som ofte også i utformingen av «lysbildene»,
bryter med PP-presentasjonens regel nummer 1: Tekst og grafikk skal understøtte
hverandre. Grafikk for grafikkens skyld er ikke bra. Men den utpregede bruken
av figurelementer, kan nok tilskrives å være et narrativt grep ettersom
presentasjonen i fortellingen er laget av en tolv år gammel jente.
Mer interessant enn Egans ideer om
musikkindustrien, er beskrivelsene av de auditive omgivelsene i kapitlet om
lydteknikeren Alex. Her finnes avsnitt som tilfører teksten flerdimensjonalitet,
som skaper en form for stemning som narrativ, som ikke kun fremdriftsdrevet Ta
for eksempel avsnittet hvor Alex står ved vinduet i leiligheten sin og ser ut
over cityscapet mens han røyker en joint:
Alex elsket den svarte natten. Når skvalderet fra byggevirksomheten og de allestedsnærværende helikoptrene stilnet, åpnet skjulte portaler av lyd seg for ørene hans; plystringen fra tekjelen og myke dunk fra de sokkelkledde føttene til Sandra, den enslige moren som bodde i leiligheten over; en kolibrisk tromming som Alex antok var tenåringssønnen som onanerte foran smartfonen på gutterommet. Fra gaten lød et enslig host, løsrevne tråder av samtale (...).
2
Objektifiseringen av lyd, har med
mp3-filen nådd et kritisk punkt. Både med tanke på fravær av visuelt uttrykk
knyttet til musikken, med hensyn til endringene knyttet til lagringsplass og
ikke minst kvaliteten på lyden presentert. Omslaget er erstattet av
tommelfingerbildet, kasser og hyller går ut til fordel for skylagring og harddisker
og lydkvalitet underordnes tilgjengelighet og ytelse, og som Egan påpeker i
intervjuet, så er det interessant å se en hel bransje radikalt måtte justere
foretningsmodellen sin på grunn av utskifting av publikums foretrukne format. Vi
har sett det før med overgangen fra vinyl til CD, men med langt fra så radikale
konsekvenser som med mp3-filen. Men om deler av den kommersielle platebransjen
og musikkindustrien oppløses og faller fra på grunn av denne formatendringen,
så bryr det meg ikke så mye. Kanskje vil krisen åpne for nye og forsterke
alternative måter å produsere, formidle og tenke musikk på. Et bredere fokus på
lydkunst, elektronisk og elektroakustisk samtidsmusikk, eksperimentering med
stemmen, økologisk lydarbeid, lyddesign som narrativ praksis og lytteakten i
seg selv ville vært velkommet til å ta noe av den plassen underholdningsindustrien
besetter i dag med sitt fokus på umiddelbar og kortvarig tilfredsstillelse av
noen ganske få behov. Og kanskje er det behov for å skille tydeligere mellom
kommersiell og kunstnerisk praksis når det gjelder justering av
forretningsmodell. Som komponist og musiker Håkon Thelin poengterer i et
innlegg på Ballade.no, så må «[v]erken dokumentasjonsopptaket eller kunstplaten
(som stort sett beskriver ikke-kommersielle lydopptak) må i debatten om
distribusjon av musikken understilles populærmusikkens underholdningsfunksjon,
eller begraves i argumentene om salgspotensiale».
På Platekompaniet på Oslo City har
CD-platene til dels veket plass for reoler med vinyl. Det bugner av
sjangerklassikere, presentert med glinsende, fargesterke omslag og nypressa sort
vinyl. Jeg minnes da jeg som fjortenåring i 1990 tok med meg tusen kroner til
en musikkforhandel for å handle plater og ble kjeftet på av innehaveren fordi
jeg ville kjøpe vinyl. Han bare: Stakkars deg. Tjue år etter er det igjen
dreiet om. Dog er det lite trolig at
vinylformatets popularitet, er annet enn et lite blaff.
«Vinyl is a pain in the ass»,
uttalte super-dj Ritchie Hawtin i et intervju med det tyske magasinet De-Bug
for noen år siden. Han var lei av å dra med seg de tunge, støtsikre
vinylkassene inn og ut av flyplasser på vei mellom verdens techno-klubber. På
mange måter har Hawtin rett. Hver gang jeg flytter er det med bannskap jeg
bærer kassene med vinylplater ned trappegangen i bygården for så å bære dem opp
igjen i en annen. I mellomtiden, mellom flyttingene, er det derimot ikke noe
format som slår vinylen når det kommer til den finstemte øvelsen hjemmelytting.
En stødig platespiller og tette øreklokker er basisutstyret, men fordi også denne
øvelsen har utviklet seg i takt med digitaliseringen, er i dag tilgang til
Internett og bankkort sentralt tilbehør. Når det tikker inn meldinger på twitter-strømmen
om aktuelle utgivelser, er det nærliggende å forhåndslytte på utvalgte
strømmetjenester, hhv. YouTube eller Soundcloud, før man anvender bankkortet i
foretrukken nettbutikk (Boomkat.com). To uker senere, etter en tur på posten,
er det tilbake i lenestolen med assosiert vinyl.
For den kresne hjemmelytteren fungerer
ikke Spotify, ikke som erstatning for platespilleren og strengt tatt heller ikke
som post til forhåndslytting og ikke med tanke på ønsket lydkvalitet. Det
databaseorienterte og anslagsvis sosiale grensesnittet til strømmetjenestene har
det springende brukermodus som idealmodus som i liten grad etablerer et godt rammeverk
for konsentrert lyttepraksis. De reklamebaserte versjonene helt klart ikke,
Premium-versjonene muligens for den av forbrukerne som synes tilbudet er
dekkende nok. For den klassiske musikken og samtidsmusikken er derimot søkbarheten
suboptimal. Det synes å mangle gode praksiser for katalogisering og den
utpregede vekslingen på om innspillingene er katalogisert under komponist,
dirigent eller utøver, gjør tilfanget uoversiktlig. En del sjangre og artister
er også sterkt underrepresentert, sannsynligvis på grunn av at foretningsmodell
og presentasjon for uavhengige aktører ikke er gunstig nok. Man finner ikke
Andy Stott eller noe fra den høykvalitetsorienterte Modern Love-etiketten på
Spotify. Men hjemmelytting er en ting og å sitte med øreklokker på t-banen
eller kontoret, en annen. Da fungerer strømmetjenestene fint, i hvert fall om
man har Premium. Således er øreklokkenes signaleffekt i ferd med å forskyves
fra å si noe om den enkelte lytterens uavhengighet fra omverdenen til hennes
oppkobling til et fellesprogram i skyen.
Smarttelefonene gjør oss ikke mer uavhengige, men likere. Om du hører på
Sonic Youth, Rihanna eller Junior Grand Prix, så er det alt sammen en del av
det samme programmet. Uavhengighet handler ikke lenger om musikalske
preferanser, men om format. Spørsmålet er om noe format lenger kan fungere
identitetsskapende. Kassetten som enkelte musikere i dag tyr til for å
signalisere uavhengighet, blir i beste fall det, et signal. Stort sett parallelldistribueres
musikk digitalt. Og vinylens gjenvunne popularitet, har allerede blitt et
markedsføringstriks for å hente inn litt sårt trengt kredibilitet til
skrantende karrierer. Vinylen er dessverre et for dyrt format å produsere og
distribuere til virkelig igjen å kunne bli det bredt foretrukne formatet.
*
Spørsmålet «Hva er et verk?» – en
av litteraturvitenskapens grunnproblemstillinger – gjør seg gjeldende i og med
oppløsningen av musikkbransjens forretningsmodeller knyttet til det fysiske
formatet. Problemstillingen blitt løst ved å kalle en artists musikkproduksjoner
utgitt som del av kontrakfestet avtale med selskap, for offisielle. Øvrig materiale som måtte slippe ut på markedet, som
demo-opptak, bootlegs, alternative versjoner og lignende, er dermed uoffisielt. Poenget er at publikum skal
kunne være sikre på at de offisielle produktene er verdt å investere i. Et
kvalitetskrav som understøtter dette, er ideen om det offisielle albumet som
mer helstøpt i motsetning til det
uoffisielle som preget av det fragmentariske og uferdige, det utforskende og
eksperimentelle. Fordelen ved å ha en slik klar kategorisering er at det blir
enkelt for publikum å følge en artists karriere og utvikling.
Den britiske Lo-Fi R’n’B-duoen Hype
Williams bryter totalt med ideen om det ryddige, oversiktelige og «helstøpte» verket,
noe den digitale distribusjonsflaten gjør mulig. Musikken som er drømmende,
melankolsk, fragmentert og uforutsigbar, blir presentert i alle kanaler. Selv
om det fortsatt er unngåelig at en vinylutgivelse får mer oppmerksomhet enn en
fil til nedlasting, så er formateringen tilsynelatende udifferensiert med
hensyn til produksjonskvalitet og markedsføring. YouTube-videoen er ikke mindre
offisiell enn 7”-vinylen.
Det krever innsats og engasjement fra
publikum for å få oversikt. En uoversiktlig mengde enkeltspor og låtsamlinger har
blitt offentliggjort på diverse nedlastingstjenester og blogger i tillegg til
en rekke album på vinyl i små opplag på små plateselskaper, både under navnene
Inga Copeland og Dean Blunt og som Hype Williams. Før utgivelsen av foreløpig
siste albumet på vinyl, Black is Beatiful
(Hyperdub 2012), valgte bandet å tilgjengeliggjøre en URL til en server hvor
publikum kunne laste ned en zip-fil inneholdende halvferdige låter, alternative
versjoner, remixer, diverse uttak fra tidligere album og låter tidligere lagt
ut i mixtapes, og som i sin
fragmenterte, uoversiktlige og uforutsigbare helhet egentlig var et album i seg
selv i den grad det estetisk sett ikke skilte seg nevneverdig ut fra de offisielle utgivelsene.
Black
is Beatiful er som Hype Williams utgivelser flest, fylt med et sett tromme
og synth-utskeielser, skranglete funk jams og skeiv, elektronisk r’n’b, det
hele spleiset sammen med plutselig endringer og brå overganger. Musikken
abstraherte og drømmende uttrykk sammen med det monokromatisk røde omslaget,
den røde vinylen, fraværet av titler og annen innspillingsinformasjon, kan
gjøre at platen utilnærmelig for nye lyttere, men når Inga Copeland begynner å
synge på spor 2, Donnie & Joe Emerson-coveren «Baby», og hennes stemme
treffer med sin hese, insisterende melankoli, ikke helt ulikt Portisheads Beth
Gibbons, bør det være vanskelig ikke å bli rørt.
3
I intervjuet med Bokprogrammet
innrømmer Egan at hun som journalist i NY Times, har hatt et ønske om å skrive
om musikk og musikkindustri, men at hun ikke har sluppet til i avisens spalter.
Egan kunne selvfølgelig, om hun hadde
vært av den mer web-orienterte typen, ha blogget. Internett har ikke bare
endret hvordan musikk blir distribuert og konsumert, men også hvordan det blir
skrevet og lest om musikk. Når vi i dag leser en online magasinartikkel om
musikk, forventer vi blant annet at det er lenker til aktuelle musikkstykker. Fra
2006 har YouTube og MySpace og strømmetjenester som Wimp og Spotify gjort dette
enkelt, men fordi hyperlenking er distraherende og lite brukervennlig med
hensyn til leseakten, har de fleste tjenestene også tilrettelagt for enkel og
effektiv embedding av avspillere slik
at leseren slipper å bevege seg bort fra teksten for å lytte. Utviklingen av
den private bloggpraksisen har også ført til en mer personlig musikkdiskurs. Selv
om mange bloggskribenter fortsatt hermer plateanmeldelsens korte og
forbrukervennlige stil, har det utviklet seg en mer personlig og skildrende
stil hvor teksten blir drevet frem av et jeg
heller enn ett vi og hvor det er
mulig å følge noen linjer som på et mer springende sett enn hva som er vanlig
på trykk, gir uttrykk for sonore kvaliteter ved musikken og samtidskonteksten
den inngår i. En god bloggtekst blir mer som det etter innfallsmetoden sammensatte
foredraget man kan blir eksponert for hjemme hos en venn med et godt
stereoanlegg og en velassosiert platesamling.
Fordi det ikke er tvil om at
britene tar sin elektroniske musikkarv alvorlig, så er det heller ikke
overraskende at det er hos britene man finner de mest interessante bloggene.
Her er noen jeg leser med fokus på klassisk-, samtids-, elektronisk musikk:
As though the shame would outlive him:
Adam Harpers Rougesfoam:
Simon Reynolds Blissout:
20jazzfunkgreats:
Britisk online musikkmagasin
Alex Ross’ The Rest is Noise:
Hype Williams «The Throaning / The Sweetest Taboo» på YouTube: http://www.youtube.com/watch?v=gG8eqZhyRHg
Hype Williams mix:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar