Kommentar til L'incoronazione di Poppea av Biosphere

De siste årene har jeg hørt mye på, og skrevet en del om, Leyland Kirbys appropriative musikkproduksjoner. Tidligere i år kom hans soundtrack til filmen Patience (After Sebald) med musikken er basert på en innspilling fra 1930-tallet av Schuberts sangsyklus Winterreise som jeg skrev om i posten Sin egen versjon. (Se også ENO #4 2011 for en lengre sak om Kirbys katalog.) Kirbys strategier er fascinerende. Hovedsaklig dreier den seg om å isolere fragmenter i  gamle innspillinger, sette dem i loop og bade dem i romklang. På denne måten poengeter han andre kvaliteter, som i klang og tekstur, enn hva som originalt har fått komme til uttrykk. Strategien hensetter lytteren til et modus av å lytte til minner om musikk, som om musikken er filtrert gjennom hukommelsen til en geriatrisk åttiåring.

Og minnene er ikke annet enn skygger som fortaper seg i hverandre og forsvinner like utilbørlig i morgenlyset som en annen drøm.

Denne appropriative strategien har da også blitt konstituert som en ambientmusikkens standardøvelse. Biosphere har gjort det, blant annet på finfine Shenzhou (2003), med musikk av Debussy som forelegg, og Atom TM har gjort det, også han med utgangspunkt i Winterreise. Se for øvrig posten Hvorfor ikke Grieg? 

Og for et par dager siden slapp Biosphere L'incoronazione di Poppea et verk basert på den italienske barokkomponisten Claudio Monteverdis opera ved samme navn. De fleste sporene følger således  oppskriften gitt over, bygget rundt repetisjoner av fragmenter fra en innspilling av originalverket. Første halvdel føles da også som litt tam, som nettopp en standardøvelse. I liten grad blir strategien gjenstand for justeringer og de enkelte sporene forblir kun et sett fragmenter kjørt gjennom en splicer. Men så, på spor 9, "Mutata", skjer det noe. Produksjonen begynner å strekke seg mot å være noe mer enn fragmentert representasjon, subtile detaljer fører til progresjon i repetisjonene, og derfra og ut, er lytteopplevelsen upåklagelig. Anbefales.