onsdag 24. september 2014
onsdag 17. september 2014
God omtale
God anmeldelse av
sakprosaantologien Signatur i siste nummer av Prosa (#4 2014), og ikke så verst
omtale av mitt bidrag heller:
"I samlingens mest
avanserte tekst, «Til melkens pris», vendes blikket både innover og utover.
Utgangspunktet er personlig: Tore Stavlund utforsker farsslektens «meierimenn»
og spesielt sin egen fars historie: «hvorfor ting ble som de ble for far.» Denne
personlige ferden bakover i slektshistorien ligger som en dirrende streng i
fortellingen, samtidig som melkens mytologi og en mer allmenn beretning om det
norske samfunnet vikles ut. Stavlund klarer å skape litteratur av erindringene
fra da han som tenåring hadde ekstrajobb som assistent for vaktmesteren på
farens meieri. Jeg hører den ugjennomtrengelige støyen på maskinrommet lenge
etter at jeg har lagt fra meg boka, som en kontrast til det rolige bildet jeg
sitter igjen med av hvit, sildrende melk."
"Ved veis ende er
det Tore Stavlunds og Ingeborg Sennesets tekster som har brent seg mest fast.
Ikke fordi deres tematikk er viktigere eller mer relevant enn de andres, men
fordi de ved hjelp av selve prosaen har evnet å snike seg inn under huden på
meg. De utpreger seg verken ved å vende seg innover mot forfatteren eller
utover mot verden. Men de språklige grepene gjør at leseren tas med på
ferden."
Takk for den.
søndag 14. september 2014
torsdag 11. september 2014
søndag 7. september 2014
Glass som metafor
"It is as if we have all been lowered into an atmosphere of glass."
- Anne Carson, The
Glass Essay
Supermodernismens hang up på glass som byggemateriale, gir metaforiske utslag i kulturuttrykkene. En spilleliste på Spotify kan se slik ut:
- · "Glass Swords" - Rustie,
- · "Glass" - Mø,
- · "Body Glass" - Soft as Snow,
- · "Glass Ware" - Glass Eyes,
- · "Glasshead" - Fourtet,
- · "Glassbeadgames" - Martyn,
- · "Glass room at airport" - Pan American.
Ny
musikk med glass som sentral metafor, eller som et referert konkret, som
betegnede på en erfaring med verden og en fortsatt bearbeidelse av modernismens
fremmedgjørende effekter. Og musikken
låter som om man studerer omgivelsene gjennom et krystallisert glass, ser
gjennom det, vender på det foran øyet som et kaleidoskop, vrir formen på omgivelsene,
gjør dem utflytende, krystalliserte, ser hvordan fragmenter reflekterer
fragmenter.
Om det er glass eller snø som stormer omkring de dansende skjelettene i videoen til "Body Glass" av Soft As Snow spiller liten rolle, musikk og visuell representasjon understreker poenget mitt. I tillegg er låta en av årets beste.
FKA twigs
Men ordet glass må ikke nevnes for å
aktivere seg som metafor. Omslaget på LP1,
albumdebuten til britiske FKA twigs, for øvrig en av årets mest
bemerkelsesverdige musikkutgivelser, viser et skulptert portrett av hodet til Tahliah
Barnett, som FKA twigs heter, glinsende liksom smurt inn med flytende glass.
Jeg har postet videoer fra FKA twigs og samarbeidspartnerne Arca og Jesse Kanda tidligere. Her.
Bildene
illustrerer musikken, speiler dens utenomjordiske, magiske,
urovekkende stemning. Under Barnetts luftige og lyse mezzosopran, gjennomgående ikke
langt fra den modus Donna Summer anvender i sin eteriske discohit "I Feel
Love" sunget med Sades tilbakelente følelse for frasering, vekselsvis rå og
nær og kunstig og fremmed, men alltid glassklar, skingrer det i et krystallinsk
virvar av splinter og skår, klatrende trommemaskiner og iskalde synthharmonier.
Jeg vil ikke kalle musikken futuristisk. Den er mer et resultat av hva som er
mulig å få til akkurat nå, gitt musikkdiskursens estetiske premisser (New Age,
trip-hop, R&B, IDM) og tilgjengelig software, liksom den supermoderne
arkitekturen, en rasjonell materialisering på kanten av det irrrasjonelle.
Etiketter:
FKA twigs,
glass,
Glass Eyes,
Soft As Snow
Abonner på:
Innlegg (Atom)