søndag 7. september 2014

Glass som metafor

"It is as if we have all been lowered into an atmosphere of glass."

- Anne Carson, The Glass Essay  

Supermodernismens hang up på glass som byggemateriale, gir metaforiske utslag i kulturuttrykkene. En spilleliste på Spotify kan se slik ut:
  • ·         "Glass Swords" - Rustie,
  • ·         "Glass" - Mø,
  • ·         "Body Glass" - Soft as Snow,
  • ·         "Glass Ware" - Glass Eyes,
  • ·         "Glasshead" - Fourtet,
  • ·         "Glassbeadgames" - Martyn,
  • ·         "Glass room at airport" - Pan American.

Ny musikk med glass som sentral metafor, eller som et referert konkret, som betegnede på en erfaring med verden og en fortsatt bearbeidelse av modernismens fremmedgjørende effekter.  Og musikken låter som om man studerer omgivelsene gjennom et krystallisert glass, ser gjennom det, vender på det foran øyet som et kaleidoskop, vrir formen på omgivelsene, gjør dem utflytende, krystalliserte, ser hvordan fragmenter reflekterer fragmenter.

Om det er glass eller snø som stormer omkring de dansende skjelettene i videoen til "Body Glass" av Soft As Snow spiller liten rolle, musikk og visuell representasjon understreker poenget mitt. I tillegg er låta en av årets beste.



FKA twigs
Men ordet glass må ikke nevnes for å aktivere seg som metafor. Omslaget på LP1, albumdebuten til britiske FKA twigs, for øvrig en av årets mest bemerkelsesverdige musikkutgivelser, viser et skulptert portrett av hodet til Tahliah Barnett, som FKA twigs heter, glinsende liksom smurt inn med flytende glass. 

 Ansiktets overflate skinner som et nypolert bilkarosseri, ørene glatte og transparente.  Håret som av silkeull med lokker tegnet inn på ansiktets glatte overflate, liksom påbegynte hennaornamenter. Ørene som av porselen. Inne i vinylomslaget følger et sett kvadratiske trykk på papp der hodet vises i profil, ytterligere digitalt manipulert, kanskje med anvendte fotoredigeringsprograms Liqufy Tool. 


Jeg har postet videoer fra FKA twigs og samarbeidspartnerne Arca og Jesse Kanda tidligere. Her.

Bildene illustrerer musikken, speiler dens utenomjordiske, magiske, urovekkende stemning. Under Barnetts luftige og lyse mezzosopran, gjennomgående ikke langt fra den modus Donna Summer anvender i sin eteriske discohit "I Feel Love" sunget med Sades tilbakelente følelse for frasering, vekselsvis rå og nær og kunstig og fremmed, men alltid glassklar, skingrer det i et krystallinsk virvar av splinter og skår, klatrende trommemaskiner og iskalde synthharmonier. 

Jeg vil ikke kalle musikken futuristisk. Den er mer et resultat av hva som er mulig å få til akkurat nå, gitt musikkdiskursens estetiske premisser (New Age, trip-hop, R&B, IDM) og tilgjengelig software, liksom den supermoderne arkitekturen, en rasjonell materialisering på kanten av det irrrasjonelle. 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar