Future block

Kulturuttrykket i dag står stille, hevder den britiske skribenten Mark Fisher i sin bok Ghosts of my life (Zero Books, 2014) der han skriver om hvordan popmusikken og kulturen som omgir den "has been reduced to being a mirror held up to late capitalist subjectivity".

Forestill deg en hvilken som helst plate produsert de siste fem årene, sendt tilbake i tid til 1995 og spilt på radio, argumenterer han. Det er vanskelig å tenke seg at det ville vakt noen oppsikt. På den annen side, det som ville kunne sjokkert lytterne i 1995, var at musikken ikke hadde endret seg mer på nesten 20 år, at den ville vært så gjenkjennelig.

Sammenlign dette med hva lytterne på 1960-tallet ville tenkt om de hørte en jungle-plate fra 1990-tallet. Til og med for en fra 1989, skriver Fisher, ville en jungle-plate fra 1993 lått så nytt og annerledes at de ville fått ny tro på å tenke hva musikk kan være.

Dette fraværet av noe som er nytt og som i sin utviklingslinje peker fremover på at det i fremtiden kommer til å være annerledes, gjør at musikkulturen henfaller til resignasjon og kapitaliserer på fortiden heller enn å forestille seg framtiden.

Og hvordan, tenker jeg, ser dette ut for den norske jazzmusikken? Er den i dag inne i en musikalsk regresjon? Der det ikke skjer noe egentlig nytt? Det har vært skrevet en del om jazzmusikere som går til poppen, og kanskje er det noe der, eller er dette kun et symptom på markedstilpasning og nyliberale holdninger? Eller det som skjer rundt den teknologientusiastiske Punkt-festivalen, eller er det mer av det samme laget bare med oppdatert programvare? Og hva med jazzrockbølgen som skyller over oss? Er ikke den ubestridelig retro i både form og uttrykk?

Men jeg synes testen til Fisher er god: Om man sendte en jazzplate gitt ut i dag 20 år tilbake i tid, til 1995, da jazzen virkelig tok noen syvmilsteg videre med sin implementering av programmerte rytmer og fusjon med den elektroniske dansemusikken, ville man blitt forbauset over at den var så gjenkjennelig?

Finnes det jazzmusikk utgitt i dag som kan gi oss ny tro på hva jazz kan være? Et future shock? Eller er vi stuck? Future block? Og gjør det noe så lenge det kommer bra musikk?

 

(les tidligere innlegg for mer om Fisher og Zero Books),

Skumtoppen!

En bølge av progressiv, kosmisk orientert jazzrock har skyldt over det skandinaviske jazzlandskapet de siste årene. Med høstens utgivelser av Elephant9s Silver Mountain og Møster!s When you cut into the present, og det kommende albumet til Svenska Kaputt, Suomi, alle jazzplater med sømløst integrert rockegitarist, er det mulig vi ser skumtoppen.

Men la meg begynne et annet sted: Med Motorpsycho tilbake på 1990-tallet. I mange år, etter at entusiasmen forAngel and deamons at play hadde lagt seg en gang rundt 1997/98, og frem til et stykke inn i det andre tiåret av 2000-tallet, da Still life with eggplant kom ut, i 2012, hørte jeg ikke på Motorpsycho. Jeg tok vel en overdose på midten av 1990-tallet med alle de grandiose albumutgivelsene og de ritualistiske, kvartalsvise konsertene på Rockefeller. Åh som jeg digga de lange utflytende jampartiene! Men så ble det bare for mye for meg: Ikke en strofe mer av Bent Sæthers stemme orket jeg; ikke et til monsterriff; ikke en låt til med sutrende indierock-tilbøyelighet; og i hvert fall ikke de påfølgende hjelpeløse softrock-greiene.

Bunnpunktet kom vel med den stive versjonen av Art Ensemble of Chicagos anthemiske «Theme De YoYo», innspilt sammen med Jaga Jazzist. For meg som entusiastisk lytter til Art Ensembles løse og frie spill, ble det for mye. Når sant skal sies forlot jeg rocken i sin helhet. Til fordel for elektronisk musikk og jazz, begge sjangre jeg lenge hadde et nært forhold til, men som nå i disse siste årene på 1990-tallet også smeltet sammen. (Det var ikke mange jazztrommisser på den tiden som ikke ville gjøre en d’n’b-rytme).

(Ikke at jeg solgte gitarene mine for å kjøpe platespillere, som LCD Soundsystem synger i "Losing my edge". Nei, men jeg jeg gikk fra å spille øs pøs støyrock til kvadratisk enerfunk.)

 

Først, altså, et dusin år senere, skulle jeg gjenoppta kontakten med Motorpsycho, og da med Still life with eggplant. Grunnen til det, tror jeg er en ting: Reine Fiske.  Med den svenske gitaristen på laget var det som om bandet var blitt tilført ny dynamikk, nytt liv! Og borte var de mest melodramatiske vokaltilbøyelighetene og indierocken for det meste skjøvet til side av en slags organisk fremvoksende improvisasjonsspill. I en lang periode etter albumet kom i hus, lyttet jeg med en viss tvangsmessig repetisjon til «Ratcatcher» i et forsøk på å få nøste opp de forskjellige trådene i det sirlige strengespillet der gitarer og bass tvinner seg sammen og drar hverandre videre.

Hør Ratcather på YouTube

Lite visste jeg at denne gjenopptatte kontakten med Motorpsycho skulle bli skjebnesvangert, om ikke også direkte fatalt. For om jeg hadde forlatt jamrocken et dusin år tidligere, og også tatt noe avstand til testosteronjazzen slik denne utviklet seg med et stadig mer offensivt The Thing, var nå forsvaret mitt nede og det tok ikke lang tid før hele sulamitten igjen rullet over meg og totalt tok styring på platekjøprutinene mine.

Plutselig satt jeg der i lenestolen foran stereoanlegget og lyttet til gubbete, progressiv jazzrock, (til resten av husstandens fortvilelse). Og jeg fikk ikke nok, gjerne i lange lyttesesjoner med assosiativ graving i platebunkene. Møster!, Elephant9, Reflection in Cosmo, Svenska Kaputt, Motorpsycho, Astro Sonic.

Hør et spor fra Suomi på Soundcloud

Reflection in Cosmo holdt for øvrig en glimrende konsert på Victoria i mars.

Hør Reflection in Cosmo på YouTube

Og i tillegg til dette: Quicksilver Messenger Service (bare låten «The Fool» vel og merke) og Grateful Dead (bare «Dark Star» vel og merke).

Hør «The Fool» på YouTube

Og som nok et tillegg: Doom og stoner metal. Jeg begynte å høre på Pallbearer (som et sakteflytende Crazy Horse), Uncle Acid, Sleep, Om og herregud til og med 80-tallsmetallbandet Candlemass (kun det første albumet, Epicus Doomicus Metallicus, det med vokalist Johan Langquist. Vel og merke.) På den andre siden var det også lett å bevege seg fra dette punktet i en annen retning, mot den spirituelle, kosmiske jazzen, mot John Coltrane, Pharao Sanders og Sun Ra. Og Miles Davis. Her er jeg for øvrig hjemme.

I denne sammenhengen bør den rå debutplaten til kvartetten The Core, Vision fra 2004, hentes frem, der Kjetil Møster sto for saksofonspillet, en plate som virkelig trekker veksler på arven etter Coltrane og Sanders, med sine drøye kraftsalver av østliginspirerte utskeielser. Vision ble for øvrig utgitt på det norske selskapet Jazzaway, ledet av saksofonist Jon Klette som selv ga ut et virkelig bra album nå i sommer, Electro Gravity, som med all sin groovy bass fra Per Zanussi, overstyrte fender rhodes fra Jørn Øien og dra på spill fra Klette og trommeslager Paal Nilssen-Love, føyer seg fint inn på skumtoppen.

Det passer sammen. Alt sammen.

Mange av de nevnte skandinaviske samtidige jazzrockbanda har en del overlappende besetninger. Reine Fiske som gjestespiller på Motorspychos Still life … samt på etterfølgeren Behind the sun, spiller i også i den svenske kvartetten Svenska Kaputt (der Jonas Kullhammer er på saksofon) og i Elephant9. Først på deres forrige plate Atlantis og på etterfølgende Silver Mountain. Gitarist Hans Magnus Ryan spiller på sin side i tillegg til i Motorpsycho i Møster! Samt i det foreløpig albumløse bandet Reflection in Cosmo, der også saksofonist Kjetil Møster spiller sammen med keyboardist Ståle Storløkken som på sin side leder Elephant9 og ikke mist som primus motor i Supersilent og som sammen med trommisen fra Cosmo … utgjør Humcrush. Osv. Å nevne alle overlappingene blir kjedelig. En ting som i hvert fall er tydelig, er at gitar er inn i jazzen igjen. Kanskje som en reaksjon på all bruken av lyd via laptopp gjennom de siste årene?

Om det er en trend – og jeg er tilbøyelig til å kalle det det, eller en bølge da, for å følge opp metaforen fra ingressen, ettersom dette er et av de mest markante uttrykkene i jazzen i dag, i hvert fall slik musikkverdenen oppleves fra min lenestol – så kan det se ut som om plateselskapet Rune Grammofon har vært med å dra den i gang. Rune Grammofon er jo i dag plateselskapet til Motorpsycho, og ikke minst Supersilent, og de gir ut Elephant9. I tillegg har RG også Bushman’s Revenge og Hedvig Mollestad Trio, to powertrioer som føyer seg fint inn i den det forsøksvis skisserte bildet her. Møster! kommer ut på den offensive Hubro-etiketten. Der også keyboard, bass og trommer-trioen Astro Sonic ga ut sitt eminente album fra 2013, Come closer and I’ll tell you.

Det som er påfallende, og gledelig, er at mange av utgivelsene innen denne arten av skandinavisk progressiv jazzrock får gode kritikker, ofte skrevet med basis i et sammensurium av naturmetaforer, og påfølgende mye oppmerksomhet. At Elephant9 mer eller mindre fylte Rockefeller på slippkonserten sin er i så måte talende. "Verdens beste band!", ble det ropt entusiastisk fra et sted bak i salen. Og det er stort sett gode plater. Slik gode jazzrockplater skal være er det plass til lange improvisatoriske utforskningspartier, historiskreferensiell fingerspissgefühl, interlokkende groove, ekstase og kontemplasjon, så vel som poignante komposisjoner. Dette siste er kanskje det mest gledelige. For i all den grad slike band med medlemmer som reiser verden rundt ikke kan ha all verdens tid til å verken øve eller finpusse på låter, så kan man i hvert fall mistenke og spekulere i, så finnes det her et knippe riktig gode komposisjoner på disse platene, som for eksempel «Occidentali» på Silver Mountain og «Bandha» på When you cut into the present.

Personlig er jeg i mindre begeistret for de utforskende og til dels ufokuserte partiene. På Silver Mountain setter låtene på side A og B, på vinylutgivelsen, en forbilledlig standard. Det er fokusert og presist samtidig som det er løssluppent og fritt, gode eksempler på hvordan form gir mening til innholdet, gjør budskapet tilgjengelig. Nevnte «Occidentali» viser, sammen med versjonen av Steve Wonders «You’re the Sunshine of my life», bandet på sitt mest fokuserte og potente. Mens side C og D – kanskje særlig den kollasjpregede side C – er så usammenhengende og formløse med alle sine edits og påfunn – hadde det ikke vært bedre å skape låter av dette, undrer jeg meg – at de tangerer det irriterende.

Hør Elephant9 på YouTube

When you cut into the present er kortere og mer fokusert, 40 min fordelt på to platesider, men også der er det åpnet for utflytende partier, blant annet flere innslag av perkussivt rakkel, som på ingen måte er det mest spennende i denne musikken, slik det hamres løs, entusiastisk, men tilsynelatende retningsløst. På sitt beste skaper det dynamikk, på sitt svakeste som på låten «The future leaks out» oppleves det bare tomt, om ikke også reaksjonært, for å slå et poeng på den programmatiske tittelen. Rituell perkusiv rytmikk toppet med elektronisk svisjing og svosjing oppleves ikke som futuristisk i 2015. Selv når Coltrane og Sanders, eller Art Ensemble of Chicago for den saks skyld, dro på som verst så var jo ikke heller det spesielt givende for lytteren. Nevnte «Bandha» sammen med «Journey» som åpner med sin helt klarte Coltrane-pastisj, er derimot slepne perler. Deilig groovy og lekent virtuost.  

Hør Møster! på Soundcloud

Så kanskje det er ironisk ment? Nei, trukke det. Det finnes i det hele tatt lite ironi og spore i alt dette. Jeg tror ikke av den grunn at musikerne er spesielt selvhøytidelige, har ikke inntrykk av det, og musikken slik den slippes løs med all sin spilleglede, er heller ikke humørløs. Men det raffe og underfundige ironien til et band som Atomic er totalt fraværende og føles av og til som et savn når det røyner på.

Hør Lucidity av Atomic på YouTube

Om musikerne i Atomic deler referanser ved å tweake dem inn i sitt komplekse nettverk av pastisjer og intertekstualitet, er det i den samtidige progressive jazzrocken mer som om musikerne praktiserer gutteromsøvelsen med å kaste ut favorittalbumene sine. Hør på denne! Hør på denne da! Og denne er jævla bra! Osv. Og høylytt plateprat er det jo som kjent for de fleste, mye moro i. Men det er også utmattende.

Uansett slik skal god progressiv jazzrock være, vekselsvis entusiastisk og utmattende og smart og poignant. Om alle detaljer ble perfeksjonert og alle partier ryddet opp i ville det blitt kjedelig. Men om det er skumtoppen vi nå vi ser heve seg på denne jazzrockbølgen, hva vil i så fall skje når denne flater ut?

---

[1] LCD Soundsystem – Losing My Edge

Olga Konkova Trio – The Goldilocks Zone

(anmeldelse trykt i Jazznytt #236)

Da jeg flyttet til Oslo på midten av 1990-tallet og begynte å orientere meg i byens jazztilbud, var et av navnene som stadig dukket opp, særlig i forbindelse med Herr Nielsen, Olga Konkova. Om hun ofte spilte der, vet jeg ikke, men navnet var lett å merke seg. Det bar i seg en viss eksotisk mystisisme: En russisk jazzmusiker, permanent stasjonert i Oslo, var spennende. Uansett årsak; Olga Konkova har i dag en naturlig tilstedeværelse i Jazz-Oslo.  

Nå er hun ute med et nytt album, The Goldilocks Zone, der Konkovas flygel og fender rhodes-spill, akkompagneres av de renoverte og svært erfarne Per Mathisen på bass og Gary Husband på trommer. Opptakene er gjort Studio Barxeta, i Spania, av Dani Castelar, som på ypperlig vis har fått frem den dype og runde tonen i Mathisens bass og den bestemte rytmikken i spillet til Husband, noe som sammen med Konkovas impresjonistiske stil, skaper et tøft og til tider ganske tungt lydbilde, dog alltid balansert med mer kontemplative partier. Behandlet med den ypperste fingerspissfølsomhet, kontroll og musikalitet, ruller musikken av sted, perfekt temperert med esoterisk skingrende overtoner forankret i dype bassganger, slik at hvert spor fremstår som en liten mørk perle.

Dels gjennomgående er en viss stellar og atmosfærisk tematikk. I hvert fall om albumtittel, låttitler og linernotes er noe å navigere etter. The Goldilock Zone, opplyses det i omslaget, er en planets posisjon i verdensrommet, som for eksempel jorden, slik denne står i et perfekt forhold til solen med tanke på atmosfære og livsbetingelser. Albumets kjerne, en progressiv suite på seks spor, som bærer albumets tittel, har nettopp harmoniens ytterpunkter av skapelse og ødeleggelse som tematisk spenningsforhold. Første spor i suiten, «The pilars of creation», referer til fødselen av en ny stjerne, inspirert av det kjente Hubble-fotografiet av interstellare skyer av gass og tåke, slik disse ser ut til å reise seg som pilarer i verdensrommet, mens «The Retina Nebula» referer til en døende stjerne. Slik fungerer stykkene som meditasjoner over skapelse og ødeleggelse og søknen etter harmoni der imellom.


Til tross for den stellare tematikken, er det ingen inspirasjon fra Sun Ra å spore her. Jeg får faktisk mer assosiasjoner til noe så aparte som den amerikanske, progressive trommer, bass og synthesizer-duoen Zombis storslagne og dramatiske bilder av stjernetåker og spacescapes. Særlig om man drar opp volumet litt. For det som først fremstår som en stille og meditativ pianojazzplate, viser seg da og ha masse kraft og styrke. Særlig på de ovenfor nevnte sporene, men også på åpningslåten «Nardissism», som er en improvisasjon over Miles Davis-komposisjonen «Nardis», (mest kjent som spilt av Bill Evans), der bandet også byr på et aldri så lite funk-groove. Og der rart med, hvordan alt blir mer kosmisk i klangene så fort Konkova snur seg mot sin Fender Rhodes, som på den skimrende, vakre «Forgotten Future». I det hele tatt: et svært godt album.

Only your speakers are the limit!