Olga Konkova Trio – The Goldilocks Zone

(anmeldelse trykt i Jazznytt #236)

Da jeg flyttet til Oslo på midten av 1990-tallet og begynte å orientere meg i byens jazztilbud, var et av navnene som stadig dukket opp, særlig i forbindelse med Herr Nielsen, Olga Konkova. Om hun ofte spilte der, vet jeg ikke, men navnet var lett å merke seg. Det bar i seg en viss eksotisk mystisisme: En russisk jazzmusiker, permanent stasjonert i Oslo, var spennende. Uansett årsak; Olga Konkova har i dag en naturlig tilstedeværelse i Jazz-Oslo.  

Nå er hun ute med et nytt album, The Goldilocks Zone, der Konkovas flygel og fender rhodes-spill, akkompagneres av de renoverte og svært erfarne Per Mathisen på bass og Gary Husband på trommer. Opptakene er gjort Studio Barxeta, i Spania, av Dani Castelar, som på ypperlig vis har fått frem den dype og runde tonen i Mathisens bass og den bestemte rytmikken i spillet til Husband, noe som sammen med Konkovas impresjonistiske stil, skaper et tøft og til tider ganske tungt lydbilde, dog alltid balansert med mer kontemplative partier. Behandlet med den ypperste fingerspissfølsomhet, kontroll og musikalitet, ruller musikken av sted, perfekt temperert med esoterisk skingrende overtoner forankret i dype bassganger, slik at hvert spor fremstår som en liten mørk perle.

Dels gjennomgående er en viss stellar og atmosfærisk tematikk. I hvert fall om albumtittel, låttitler og linernotes er noe å navigere etter. The Goldilock Zone, opplyses det i omslaget, er en planets posisjon i verdensrommet, som for eksempel jorden, slik denne står i et perfekt forhold til solen med tanke på atmosfære og livsbetingelser. Albumets kjerne, en progressiv suite på seks spor, som bærer albumets tittel, har nettopp harmoniens ytterpunkter av skapelse og ødeleggelse som tematisk spenningsforhold. Første spor i suiten, «The pilars of creation», referer til fødselen av en ny stjerne, inspirert av det kjente Hubble-fotografiet av interstellare skyer av gass og tåke, slik disse ser ut til å reise seg som pilarer i verdensrommet, mens «The Retina Nebula» referer til en døende stjerne. Slik fungerer stykkene som meditasjoner over skapelse og ødeleggelse og søknen etter harmoni der imellom.


Til tross for den stellare tematikken, er det ingen inspirasjon fra Sun Ra å spore her. Jeg får faktisk mer assosiasjoner til noe så aparte som den amerikanske, progressive trommer, bass og synthesizer-duoen Zombis storslagne og dramatiske bilder av stjernetåker og spacescapes. Særlig om man drar opp volumet litt. For det som først fremstår som en stille og meditativ pianojazzplate, viser seg da og ha masse kraft og styrke. Særlig på de ovenfor nevnte sporene, men også på åpningslåten «Nardissism», som er en improvisasjon over Miles Davis-komposisjonen «Nardis», (mest kjent som spilt av Bill Evans), der bandet også byr på et aldri så lite funk-groove. Og der rart med, hvordan alt blir mer kosmisk i klangene så fort Konkova snur seg mot sin Fender Rhodes, som på den skimrende, vakre «Forgotten Future». I det hele tatt: et svært godt album.