Forestill deg en hvilken som helst plate produsert de siste fem årene, sendt tilbake i tid til 1995 og spilt på radio, argumenterer han. Det er vanskelig å tenke seg at det ville vakt noen oppsikt. På den annen side, det som ville kunne sjokkert lytterne i 1995, var at musikken ikke hadde endret seg mer på nesten 20 år, at den ville vært så gjenkjennelig.
Sammenlign dette med hva lytterne på 1960-tallet ville tenkt om de hørte en jungle-plate fra 1990-tallet. Til og med for en fra 1989, skriver Fisher, ville en jungle-plate fra 1993 lått så nytt og annerledes at de ville fått ny tro på å tenke hva musikk kan være.
Og hvordan, tenker jeg, ser dette ut for den norske jazzmusikken? Er den i dag inne i en musikalsk regresjon? Der det ikke skjer noe egentlig nytt? Det har vært skrevet en del om jazzmusikere som går til poppen, og kanskje er det noe der, eller er dette kun et symptom på markedstilpasning og nyliberale holdninger? Eller det som skjer rundt den teknologientusiastiske Punkt-festivalen, eller er det mer av det samme laget bare med oppdatert programvare? Og hva med jazzrockbølgen som skyller over oss? Er ikke den ubestridelig retro i både form og uttrykk?
Men jeg synes testen til Fisher er god: Om man sendte en jazzplate gitt ut i dag 20 år tilbake i tid, til 1995, da jazzen virkelig tok noen syvmilsteg videre med sin implementering av programmerte rytmer og fusjon med den elektroniske dansemusikken, ville man blitt forbauset over at den var så gjenkjennelig?
Finnes det jazzmusikk utgitt i dag som kan gi oss ny tro på hva jazz kan være? Et future shock? Eller er vi stuck? Future block? Og gjør det noe så lenge det kommer bra musikk?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar