En komposisjon

Sett deg i lenestolen, en kveld sent i november    Med papir og blyant    Vend blikket ut gjennom vinduet, se hvordan himmel og sjø speiler hverandres mørke    Byen slik den strekker seg ut mellom luften og vannet, skimrende av lys

Forestill deg himmelen og sjøen som klangflater    Byen som en utstrakt akkord, skimrende
Samtidig splittende og sammenbindende

Samle tankene om hva du hører i et ord    Skriv ordet på arket

Forestill deg arket du skriver på som en klangflate, hvit og åpen    Og ordet du former med blyanten som et melodifragment

Notater

Gleden ved å skrive er skjør    Selv den minste forstyrrelse er nok til å gjøre det fristende å avbryte den forfølgelsen av de nødvendige formuleringer for å få inn i dokumentet hva det nå enn er man har satt seg fore å uttrykke    Den smygende, kjølige trekken fra et vindu som har glidd opp    Et kall gjennom huset fra noen i et annet rom    En flyktig innskytelse om å måtte høre et gitt stykke musikk, eller ikke det en gang; den flyktige innskytelsen om å måtte høre en bestemt sonar kvalitet i et ubestemt stykke musikk    Den plutselige og umiddelbart altoppslukende følelsen av middelmådighet   Den gruelige tanken om at ansiktet i det mørke vindusglasset er fremmed  

*
Fredag    Pga bombetrussel mot DNB fikk vi avlyst møtet med vår saksbehandler    4000 mennesker evakuert i Bjørvika    Vi trenger å låne penger for å få pusset opp husets kjeller    En time senere fikk vi en reskedulert avtale og fikk skrevet under på lånepapirene    Samtidig    Togstans over hele østlandet    Jeg minner meg selv på begrepet synkronisme   Det som skjer samtidig trenger ikke å ha en sammenheng

*
Vinden dytter på husets planker


*

Jeg har malt vegger (hvitt) og hengt opp malerier    Kappet en køyeseng som ikke fikk plass på barnerommet i to    Fordi vi ikke fikk den brede rammemadrassen ("dobbelsengen") opp til soveværelset i andre etasje, blir den brede underdelen av køyesengen nå "dobbelseng" (men jeg ligger jo ikke der    jeg ligger i enkeltsengen på kontoret    fordi jeg liker å lese til jeg sovner    det gjør ikke K     (og fordi jeg snorker, særlig når jeg har supet whisky))  

Notater

Jeg satt i mørket og lyttet til musikk da jeg hørte glass knuse   (hvor umiskjennelig er vel ikke den lyden?)    Ikke fra stereoanlegget men fra et sted utenfor    Jeg reiste meg, gikk bort til anlegget og slo ned volumet    Lyttet    Vind ulte rundt hushjørnene, fikk det til å risle i utelampene og blafre i persiennenes tau og snorer  

Det er mer lyd i huset når det blåser    Huset blir et vindinstrument

Onsdag var det strømbrydd    Byen gikk i svart    Midt på dagen    Kontorlandskapet jeg jobber i ble dunkelt i det bleke novemberlyset som seg inn gjennom vinduene ut mot bakgården
Hvor fint ville det vel ikke vært å se strømbruddet fra leseplassen min i huset om natten?    Å se byen slukne    

Leonidene farer over her i disse dager    Jeg har ikke sett dem  

Men jeg så en gang et stjerneregn    Sytten år gammel    Sammen med noen kamerater campet jeg ute i skogen ved et vann der vi var på kanotur    Vi lå rundt bålet i mørket og stirret opp på himmelen   På tusenvis av stjerneskudd  Om vi visste om det eller ikke husker jeg ikke    Heller ikke om vi ønsket oss noe

Jeg går ut i vinterhagen    Gjennom vinduet ser jeg den knuste fuglefrøbeholderen som vinden har kastet i steinhellene    Det skinner svakt i de opake glasskårene   Refleksjoner fra innelyset    Mine konturer    Jeg kjenner meg fylt av den umiskjennelige følelsen av uorden av og samtidig tom

I går løp tre rådyr gjennom hagen

Notater

Et hus har sine egne lyder, bygget opp gjennom tiden det har eksistert. Det har i seg omdreiningen av året.

Årstidene ligger i treværket. Når vinteren kommer trekker plankene seg sammen i kulden og når våren kommer slipper de opp igjen. Vinden tar tak i eksteriøret: i utelampene, persiennene; rister dem.

Huset integrerer alle lyder. Alle lyder angår meg. Jeg er deres siktemål. Enda har jeg ikke hørt lydene huset jeg nå bor i har i seg.


*
I natten blir byen ei renne av lys, av lys mellom mørket i himmelen og fjorden, en strime av lys i den mørke speilingen elementene i mellom.

Lyset ligger brakt, ligger tett og trangt. Hvert lys i dette trange og tette taper glød    Det var kaldt i dag    Er det mulig å snakke om krigen? Er det mulig å snakke om Paris, London, Oslo?

I annet enn floskler? Vannpyttene frøs til. Ofte kommer hun inn i rommet der jeg sitter og leser. Her har du det fint, sier hun. Det finnes ikke øyeblikk av fullkommen ro og jeg vet ikke om fullkommen

ro heller er noe å etterstrebe eller om det er bedre å bare akseptere tingene tilstand. Her har du det fint, sier hun. Er det mulig å nakke om krigen? Er det mulig å snakke om Oslo, Paris, London?

Ingen stjerner er synlige. Alt er svart foruten en renne av lys, men lyset ligger brakt. Ordene vi bruker forsvinner inn i vår uvitenhet. Inn i diktets uvitenhet. Gleden ved å skrive    ved å snakke    er så skjør

Det skal så lite til før gleden forsvinner    Inn i vår uvitenhet


*
Om det er noe som kjennetegner barskapet mitt, er det at flaskene alltid er tomme    Om jeg da ikke akkurat har kjøpt noen nye