En komposisjon

Sett deg i lenestolen, en kveld sent i november    Med papir og blyant    Vend blikket ut gjennom vinduet, se hvordan himmel og sjø speiler hverandres mørke    Byen slik den strekker seg ut mellom luften og vannet, skimrende av lys

Forestill deg himmelen og sjøen som klangflater    Byen som en utstrakt akkord, skimrende
Samtidig splittende og sammenbindende

Samle tankene om hva du hører i et ord    Skriv ordet på arket

Forestill deg arket du skriver på som en klangflate, hvit og åpen    Og ordet du former med blyanten som et melodifragment

Notater

Gleden ved å skrive er skjør    Selv den minste forstyrrelse er nok til å gjøre det fristende å avbryte den forfølgelsen av de nødvendige formuleringer for å få inn i dokumentet hva det nå enn er man har satt seg fore å uttrykke    Den smygende, kjølige trekken fra et vindu som har glidd opp    Et kall gjennom huset fra noen i et annet rom    En flyktig innskytelse om å måtte høre et gitt stykke musikk, eller ikke det en gang; den flyktige innskytelsen om å måtte høre en bestemt sonar kvalitet i et ubestemt stykke musikk    Den plutselige og umiddelbart altoppslukende følelsen av middelmådighet   Den gruelige tanken om at ansiktet i det mørke vindusglasset er fremmed  

*
Fredag    Pga bombetrussel mot DNB fikk vi avlyst møtet med vår saksbehandler    4000 mennesker evakuert i Bjørvika    Vi trenger å låne penger for å få pusset opp husets kjeller    En time senere fikk vi en reskedulert avtale og fikk skrevet under på lånepapirene    Samtidig    Togstans over hele østlandet    Jeg minner meg selv på begrepet synkronisme   Det som skjer samtidig trenger ikke å ha en sammenheng

*
Vinden dytter på husets planker


*

Jeg har malt vegger (hvitt) og hengt opp malerier    Kappet en køyeseng som ikke fikk plass på barnerommet i to    Fordi vi ikke fikk den brede rammemadrassen ("dobbelsengen") opp til soveværelset i andre etasje, blir den brede underdelen av køyesengen nå "dobbelseng" (men jeg ligger jo ikke der    jeg ligger i enkeltsengen på kontoret    fordi jeg liker å lese til jeg sovner    det gjør ikke K     (og fordi jeg snorker, særlig når jeg har supet whisky))  

Notater

Jeg satt i mørket og lyttet til musikk da jeg hørte glass knuse   (hvor umiskjennelig er vel ikke den lyden?)    Ikke fra stereoanlegget men fra et sted utenfor    Jeg reiste meg, gikk bort til anlegget og slo ned volumet    Lyttet    Vind ulte rundt hushjørnene, fikk det til å risle i utelampene og blafre i persiennenes tau og snorer  

Det er mer lyd i huset når det blåser    Huset blir et vindinstrument

Onsdag var det strømbrydd    Byen gikk i svart    Midt på dagen    Kontorlandskapet jeg jobber i ble dunkelt i det bleke novemberlyset som seg inn gjennom vinduene ut mot bakgården
Hvor fint ville det vel ikke vært å se strømbruddet fra leseplassen min i huset om natten?    Å se byen slukne    

Leonidene farer over her i disse dager    Jeg har ikke sett dem  

Men jeg så en gang et stjerneregn    Sytten år gammel    Sammen med noen kamerater campet jeg ute i skogen ved et vann der vi var på kanotur    Vi lå rundt bålet i mørket og stirret opp på himmelen   På tusenvis av stjerneskudd  Om vi visste om det eller ikke husker jeg ikke    Heller ikke om vi ønsket oss noe

Jeg går ut i vinterhagen    Gjennom vinduet ser jeg den knuste fuglefrøbeholderen som vinden har kastet i steinhellene    Det skinner svakt i de opake glasskårene   Refleksjoner fra innelyset    Mine konturer    Jeg kjenner meg fylt av den umiskjennelige følelsen av uorden av og samtidig tom

I går løp tre rådyr gjennom hagen

Notater

Et hus har sine egne lyder, bygget opp gjennom tiden det har eksistert. Det har i seg omdreiningen av året.

Årstidene ligger i treværket. Når vinteren kommer trekker plankene seg sammen i kulden og når våren kommer slipper de opp igjen. Vinden tar tak i eksteriøret: i utelampene, persiennene; rister dem.

Huset integrerer alle lyder. Alle lyder angår meg. Jeg er deres siktemål. Enda har jeg ikke hørt lydene huset jeg nå bor i har i seg.


*
I natten blir byen ei renne av lys, av lys mellom mørket i himmelen og fjorden, en strime av lys i den mørke speilingen elementene i mellom.

Lyset ligger brakt, ligger tett og trangt. Hvert lys i dette trange og tette taper glød    Det var kaldt i dag    Er det mulig å snakke om krigen? Er det mulig å snakke om Paris, London, Oslo?

I annet enn floskler? Vannpyttene frøs til. Ofte kommer hun inn i rommet der jeg sitter og leser. Her har du det fint, sier hun. Det finnes ikke øyeblikk av fullkommen ro og jeg vet ikke om fullkommen

ro heller er noe å etterstrebe eller om det er bedre å bare akseptere tingene tilstand. Her har du det fint, sier hun. Er det mulig å nakke om krigen? Er det mulig å snakke om Oslo, Paris, London?

Ingen stjerner er synlige. Alt er svart foruten en renne av lys, men lyset ligger brakt. Ordene vi bruker forsvinner inn i vår uvitenhet. Inn i diktets uvitenhet. Gleden ved å skrive    ved å snakke    er så skjør

Det skal så lite til før gleden forsvinner    Inn i vår uvitenhet


*
Om det er noe som kjennetegner barskapet mitt, er det at flaskene alltid er tomme    Om jeg da ikke akkurat har kjøpt noen nye

Roland Barthes 100

En viktig inspirasjon for min essayistiske praksis har vært den franske essayisten og teoretikeren Roland Barthes. Og i år feires det at det er hundre år siden han ble født. Om han ikke hadde blitt påkjørt av en bil i Paris og dødd i 1980.

I Barthes arbeider har jeg funnet veiledende inspirasjon til så mye av det jeg opp gjennom årene har beskjeftiget meg med, som de mytologiske strukturer hos Salman Rushdie, som reklames produksjon av samtidsmyter, om det henførende i nocturnal musikk, om de tusen innganger til Franz Kafkas liv og verk, om melk som totemdrikk.

Her er en liten tekst, en slags poesi, jeg skrev en gang, bygget over et avsnitt fra Barthes bok Lysten ved teksten, et avsnitt jeg opplevde som så fint at jeg måtte isolere og spre det utover arket, slik at det skulle få fungere alene, svelle i sin hyllest til det komplekse og motsetningsfulle:

Slik talte Barthes

 

Forestill deg et menneske

som avskaffer alle barrierer

alle klassifikasjoner

alle utelukkelser hos seg selv

som kvitter seg med det gamle spøkelset

den logiske motsigelse

et menneske som blander alle slags språk med hverandre

som taust holder ut alle beskyldninger om mangel på logikk og konsekvens

som uten å la seg anfekte møter sokratisk ironi og rettens terror

Dette mennesket ville blitt det mest forhånede i vårt samfunn

Ingen ville vite av henne

Denne antihelten eksisterer

Hun er lytteren i lystens øyeblikk

 

Hun snur den bibelske myten på hodet

og forvirringen er ikke lenger en straff

Katten Miles

Bergen 2000

En evig struktur

Høst. Det er stille. Jeg sitter på stranda nedenfor hytta og følger med på hvordan det skarpe ettermiddagssollyset glitrer i krusningene på vannoverflaten. Ikke annen lyd enn bruset fra en bekk på andre siden av vika og lett rasling i tretoppene. Noen kyr på kujordet som rauter. Og tinnitus. Alltid er det der, denne svake pipetonen som gjør seg gjeldende straks noe tilnærmet stillhet inntreffer.

I går badet jeg i det kalde vannet. Dukket under, fikk et siste glimt av steinene på bunnen av innsjøen. Om kvelden satt jeg foran peisen, drakk vin og jobbet med de fuktige kubbene så det ikke skulle ryke for mye fra dem. Jeg tenkte på essayet som sjanger, og hvordan det, til tross for at jeg aldri har villet essayet, har blitt min ting. Kanskje som en utvei hver gang jeg har mislyktes innen andre sjangre og former, som romanen og, ikke minst, den ontologisk funderte poesien. Det har vært som om essayet har gitt meg et rom hvor jeg kan strekke meg utover min egen middelmådighet uten å egentlig gjøre, tilsynelatende, illusorisk; som med en livsløgn: ideen om å skrive noe lesbart, noe bærende.

Men det er ikke slik. Essayet er en flukt. Et forsøk på å komme seg unna. En unndragelse. Jeg har innsett det nå. Å skrive betød å slippe å spille musikk. Å skrive om litteratur betød å slippe å skrive litteratur selv. Å skrive om musikk betød å slippe å skrive om litteratur. Å skrive subjektivt funderte essays om musikk betød å slippe å skrive noe objektivt om musikk. Å skrive personlige essays om musikk ga mulighet for å eksperimentere med form. Å eksperimentere med form betød å slippe å være presis. Osv.

Mitt første essay ble publisert i Blindern-tidsskriftet Filologen i 2006, og var en fabulering over mp3-fila som format blandet sammen med noen refleksjoner over Thomas Pynchon sin bok Mason & Dixon. Samme år kom også essayet "Hele" og kan leses her, en tekst med en form jeg regner som et slags utgangspunkt for hvordan jeg i dag skriver. Jeg var da 29 år gammel.
Straks 30. Så kom noen dikt på Jung.no, presenter som debutantdikt, og som var utledninger fra arbeidet mitt med hovedfagsoppgaven om Salman Rushdies Ground beneath her feet og hvordan Orfeus-mylotologien lå til grunn for den som en mytologisk struktur. Siden har det blitt essay på essay.  I Utflukt, i Vinduet, i Eno, i Jazznytt, i Klassekampen, i diverse antologier. Osv.

Det er mye rart i tekstene. Sammenhenger er ikke tydeliggjort. Sammenligninger i form av digresjoner og løse konseptuelle koblinger. Umotiverte motiver. Påbegynte, men ikke oppfulgte tema. Usammenhengende setninger. Flyktige bemerkninger.

Der jeg sitter foran peisen og fortviler over dette, over den stadige forskyvningen, over det evige fraværet av forpliktelse til et subjekt eller et objekt, eller hva det skulle være, forstår jeg at dette, denne uforpliktende tendensen i arbeidet, er med på å skape den eksistensielle fortvilelsen jeg alltid bærer med meg i alt jeg gjør i all den grad jeg surfer avgårde på en bølge av middelmådighet, en bølge jeg stadig prøver å flate ut fra bare for å ta meg ut på en ny bølge av den samme middelmådigheten. Slik er havet. En evig struktur.

Bildet viser farfar på den samme stranda, stående kledd i hatt, støvler og badedrakt, mildt stemt innadvent, funderende på sin egen skjebne. Eller noe annet.