Franz og Ian

Enter the Ghost

«Let us call it hauntology» (Derrida: 10)

Dialogen gjengitt i Does it sound like Kafka? (#2) er gjengitt og oversatt etter et kassettopptak av en samtale mellom Ian Curtis og Bernard Sumner i Joy Division. I et forsøk på å grave i Ians plagede sjel, har Bernard hypnotisert Ian etter inspirasjon fra en bok om hypnotisk regresjon – en metode for å vekke til live minner fra tidlig barndom, eller også fra et tidligere liv, som Bernard påpeker – i den hensikt å finne en løsning på noen av Ians problemer. Opptaket er lo-fi, preget av båndsus og hvit støy. Stemmene er lavfrekvente og vage, spøkelsesaktige. Og det er et spøkelse vi hører. Spøkelset etter Dr. Juris Franz Kafka. Det Ian ser, at han leser i en bok om lover, er ikke han selv, men et forestilling om Kafka som sitter i værelset sitt i Praha og går gjennom et lovsamlinger. Det er det han gjør når han sitter opp om natten, ser gjennom ting, tar notater. Svaret på spørsmålet «hva heter du?» kunne like gjerne vært «Kafka».

Exit the Ghost

«A masterpiece always moves, by definition, in the manner of the ghost» (Derrida: 20)

At Kafka er en gjenganger i litteraturen, er det vanskelig å argumentere mot. Ikke bare er han et orienteringspunkt for et sett tema – skam, angst, farsoppgjør, fremmedgjøring, selvutslettelse, uforløst skrivetrang osv – alt sammen tema som kan føre Kafka inn i en hvilken som helst tekst. Han fremstår også som arketypen for en menneskelig stereotypi. Mennesker ligner på hverandre og kan kategoriseres utfra både fysiske og åndelige premisser. Fordi Ian Curtis og Franz Kafka tilhører samme kategori er det derfor en mulighet for at de kan flyte over i hverandre – i tid og rom –og som objekter i historien, bli forvekslet med hverandre, tydelige for noen, uttydelige for andre. Kanskje satt Franz Kafka i liggestolen på sanatoriet i Meran og nynnet på «Love will tear us apart again» mens han skrev brev til Milena.

Enter theGhost, as before

«One cannot control its comings and goings because it begins by coming back» (Derrida: 11)

I språket og i litteraturen, finnes en intertekstuell energi, en spøkelsesaktig tilstedeværelse, lik et udefinerbart subjekt som strømmer fritt mellom tekstene, uavhengig, som har gjort seg uavhengig, fra sitt utgangspunkt, som blander seg med tekst, som skiller seg fra tekst, som støter i tekst, som ikke kan fanges, bare anes, føles, tilnærmes og når disse spøkelsene støter mot hverandre, når de blander seg med hverandre, når de bryter med språket, når de finner et medium, som Ian, trekker de mediumet med seg inn i den evige strømmen mellom uendelige verk, slik at det går tapt for seg selv, som Ian, tapt for livet, som Ian, det som ble levd, som Kafka, for det livet som ble levd, livet som kun er å finne i en svak og uangripelig emning, finnes i sorgen som kommer til uttrykk i opptaket av Bernard som snakker med den hypnotiserte Ian som ser Kafka sitte i værelset sitt om natten og lese i en lovsamling. Det er et savn etter noe håndfast, hans liv og Kakfas savn.

Does it sound like Kafka? (#II)

Jeg vil at du skal gå lenger tilbake i tid
Til før du ble født
Hva kan du se?
Jeg leser
Hva leser du?
En bok om lover
Om?
Lover
Vet du hvor gammel du er?
28
Hvorfor leser du i en bok om lover?
Jeg har lest i den i et par dager
Gått over ting, tatt notater
Er det en del av jobben din eller noe?
Nei
Det er noe jeg gjør om natten
Nå skal du våkne, våkne helt opp
Vet du hvem du er nå?
Ja
Hva heter du?
Ian

Does it sound like Kafka?

Det er ingen hemmelighet at jeg leser bøkene til Kafka og heller ikke at jeg gjerne lytter til musikken til Morton Feldman. Og ofte spør jeg (der jeg for eksempel sitter i en fluktstol nede på stranda): Hva er det jeg setter pris på ved deres verk og hvorfor appellerer dette til meg – hva er det? Men jeg kan ikke svare på det. Spørsmålet er et spørsmål som er blir stilt på feil premisser ettersom det er spørsmål som kun blir stilt fordi det er et automatisert spørsmål, men svaret, og det tenker vi altfor sjeldent på ettersom spørsmålet har blitt så viktig, kan ikke yte retteferdighet til den komplekse veven av referanser og erfaringer, kanskje først og fremst erfaringer, som en fascinasjon for et kunstuttrykk og et verk, gror ut av og, om det er vedvarende fascinasjon, noe det ofte er når det kommer til uutgrunnelige og komplekse kunstnerskap, så fortsetter fascinasjonen å gro og forgreine seg, og et svar på spørsmålet om hva det er, vil snart bli foreldet. Så hvorfor spørre? Hvorfor ikke bare undersøke? Begynne ett sted og se hva man sitter igjen med? Lese, lytte, sette sammen, sove, lese, lytte, sette sammen, skrive.

Og en måte å imøtekomme fascinasjonen på er å lese et subjekt opp mot et annet.

Kontekst: Sommerferie
Jeg befinner meg på familiens landsted ved Mjøsa, hvor himmelen de siste par dagene kun har vært preget av spredte brokkoliskyer, så denne beskjeftigelsen med Kafka og Feldman, må sies å være påvirket av sitting i en strandstol ved vannet med bøker, kaffekopper og solhatter liggende spredt rundt på marken og senere av kald Pouily-Fumé og raske, oppkvikkende svømmeturer i det friske mjøsvannet, og jeg føler meg ikke helt ulik Kafka slik han i et brev til Milena beskriver sin posisjon i en liggestol i hagen til sanatoriet i Meran: ”(…) om formiddagen ligger jeg i liggestolen, naken, halvt i solen, halvt i skyggen (…)”.

Foruten Brev til Milena (samt en heller suboptimal tegneserieutgave av Prosessen) leser jeg Give My Regards to Eight Street: Collected Writings of Morton Feldman. Tekstsamlingen omfatter holdte foredrag og publiserte artikler samt selvbiografiske notater og betraktninger over egne musikkstykker, hvor fortløpende referanser og kommentarer til samtidige kunstnere innenfor musikk og bildekunst – Robert Rauschenberg, Phillip Guston, Mark Rothko (les også 10 punkter om Rothko Chapel), John Cage, Frank O´Hara osv – gjør det til riktig så kostelig lesning om man er det minste interessert i etterkrigsmodernismen. Riktig nok var ikke Feldman noen solstråle. I ”The Anxiety of Art” skriver han: ”Where in life we do anything we can to avoid anxeity, in art we must pursue it.” Noen solstråle var heller ikke Kafka, som på sin måte dyrket angsten, og kanskje er det nettopp derfor lesingen føles så bra, og kanskje nettopp derfor oppstår det konvergens mellom Kafka og Feldman, fordi, for å si det med en floskel, kontrasten mellom tekst og lys får mørket til å skinne (eh).


En mulig narrativ
Hvilke berøringspunkter finnes så mellom Kafka og Feldman? Selvfølgelig er det noen få men tydelige historisk-biografiske likheter. Da først og fremst deres tilhørighet til jødedommen. I sitt Praha var Kafka en sekularisert jøde som det vel kan hevdes at også Feldman var i sitt New York, men i motsetning til Kafka som var en sentraleuropeisk vestjøde, var Feldman av østjødisk avstamming. Slik sett utgjør Kafka og Feldman et diametralt par: De sitter på hver sin side av Atlanterhavet og på hver sin side av den andre verdenskrigen, men forteller den samme historien bare fra forskjellige ender. De forholder seg begge til jødisk kultur og tradisjon som referanseverk og kulturell rammebetingelse, men ikke som personlig religiøs praksis.

Feldmans familie kom som barn fra Russland til New York etter pogromene ved århundreskiftet og kanskje var moren og faren blant de russiske jødene Kafka skrev om til Milena (kronologisk er det ikke en plausibel tanke, derimot tegner det opp en interessant og ikke umulig narrativ):

Hvis man i går kveld (da jeg klokken åtte fra gaten kikket inn i festsalen i det jødiske rådhuset, hvor langt over hundre russisk-jødiske emigranter – de venter på amerikansk visum her – er innkvartert, salen er proppfull som ved et folkemøte, og senere, klokken halv ett om natten, så jeg dem alle sammen ligge der og sove, den ene ved siden av den andre, noen sov også utstrakt på stoler, her og der hostet en av dem eller snudde seg over på den andre siden eller gikk forsiktig mellom rekkene, det elektriske lyset brenner hele natten), hvis man da hadde stilt meg fritt og jeg kunne være det jeg ville, da ville jeg vært en liten østjødisk gutt, i en krok av denne salen, uten den minste bekymring, guttens far diskuterer med mennene i midt i salen, moren godt innpakket, roter i sitt pikk og pakk, søsteren prater med jentene og klør seg i det vakre håret – og om et par uker er de i Amerika. Så enkelt er det riktignok ikke, det har forekommet noen tilfeller av dysenteri, på gaten står det folk og roper skjellsord inn gjennom vinduene, selv blant jødene er det krangel, to av dem har allerede gått løs på hverandre med kniver. Men når man er liten og raskt overskuer og bedømmer alt, hva kan vel da skje med en? Og det løp mange slike gutter rundt der inne, de klatret over madrassene, krøp under stolene og ventet utålmodig på brødet som en eller annen – det er ett folk – smurte et eller annet på – alt er jo spiselig – som de ga dem. (235)

Om sin oppvekst skriver Feldman:

My father drifted from one business to another, never making much of a success out of anything, but always a good provider. My father who in his youth had socialist leanings, was always very ambivalent in entering a middle-class existence. (204)

(Mange østjøder i Amerika hadde sosialistiske og kommunistiske sympatier. Allen Ginsberg oppga at hans foreldre, som også hørte til det russisk-jødiske samfunnet i New York, for å være kommunister. ) Videre skriver Feldman om farens ambivalens, ikke bare til middelklassen og penger, men også til intellektuelle aktiviteter:

This ambivalence affected also me. (…) This potential ambivalence pertained not only to money, but to every era of existence. Where my mother encouraged me in music, my father was competitive and jealous of intellectual areas that life denied him. Remember, that I to am a member of this family business, and I am with them every day, year in, year out, as the expression goes.

Han kommenterer sitt forhold til faren slik:

Does it sound like Kafka? It is Kafka.

At Feldman smykker seg rent metonymisk med Kafkas emblematiske forhold til sin far, er ikke til å stikke under en stol, men det er likevel ikke en referanse som er helt søkt. Det universelle i Kafkas selvransakelser, må det være lov å anvende til egen fordel og Feldmans historie rører ved det forholdet Kafka hadde til sin far, grossisten, som på ingen måte støttet Kafka i hans forfatterambisjoner. De fleste som kjenner litt til Kafkas biografi, er kjent med farens respons da Kafka overrakte han et eksemplar av ”En landsens lege” (som også var dedikert til faren). ”Legg den på nattbordet mitt,” sa Hermann Kafka og fortsatte med hva det enn var han holdt på med, antageligvis kortspill. Til Max Brod skrev Kafka: ”Helt siden jeg bestemte meg for å dedisere boken min til far, er det mye om å gjøre at den skal komme så snart som mulig. Ikke fordi dette vil kunne få i stand en forsoning mellom oss, røttene til vårt fiendskap kan ikke rives ut..” (416)


Regler
På et spørsmål om en komponist må lære seg reglene for å kunne bryte dem, svarer Feldman:

You were asking about the rules. There’s a parable of Kafka’s about a man living in the country where he doesn’t know the rules. Nobody will tell him what they are. He knows neither right nor wrong, but he observes that the rulers do not share his anxiety. From this he deduces that rules are for those who rule. What they do is the rule. (61)

For Feldman er spørsmålet tåpelig. Hva godt fører det med seg å lære seg alt, og å vite alt, for så å bryte med det, spør han tilbake. I underteksten ligger en påpekning av hvilken arroganse og dumhet som finnes i en slik holdning til musikkhistorien.

Kafka-parablen det refereres til er selvfølgelig (...)?