Does it sound like Kafka?

Det er ingen hemmelighet at jeg leser bøkene til Kafka og heller ikke at jeg gjerne lytter til musikken til Morton Feldman. Og ofte spør jeg (der jeg for eksempel sitter i en fluktstol nede på stranda): Hva er det jeg setter pris på ved deres verk og hvorfor appellerer dette til meg – hva er det? Men jeg kan ikke svare på det. Spørsmålet er et spørsmål som er blir stilt på feil premisser ettersom det er spørsmål som kun blir stilt fordi det er et automatisert spørsmål, men svaret, og det tenker vi altfor sjeldent på ettersom spørsmålet har blitt så viktig, kan ikke yte retteferdighet til den komplekse veven av referanser og erfaringer, kanskje først og fremst erfaringer, som en fascinasjon for et kunstuttrykk og et verk, gror ut av og, om det er vedvarende fascinasjon, noe det ofte er når det kommer til uutgrunnelige og komplekse kunstnerskap, så fortsetter fascinasjonen å gro og forgreine seg, og et svar på spørsmålet om hva det er, vil snart bli foreldet. Så hvorfor spørre? Hvorfor ikke bare undersøke? Begynne ett sted og se hva man sitter igjen med? Lese, lytte, sette sammen, sove, lese, lytte, sette sammen, skrive.

Og en måte å imøtekomme fascinasjonen på er å lese et subjekt opp mot et annet.

Kontekst: Sommerferie
Jeg befinner meg på familiens landsted ved Mjøsa, hvor himmelen de siste par dagene kun har vært preget av spredte brokkoliskyer, så denne beskjeftigelsen med Kafka og Feldman, må sies å være påvirket av sitting i en strandstol ved vannet med bøker, kaffekopper og solhatter liggende spredt rundt på marken og senere av kald Pouily-Fumé og raske, oppkvikkende svømmeturer i det friske mjøsvannet, og jeg føler meg ikke helt ulik Kafka slik han i et brev til Milena beskriver sin posisjon i en liggestol i hagen til sanatoriet i Meran: ”(…) om formiddagen ligger jeg i liggestolen, naken, halvt i solen, halvt i skyggen (…)”.

Foruten Brev til Milena (samt en heller suboptimal tegneserieutgave av Prosessen) leser jeg Give My Regards to Eight Street: Collected Writings of Morton Feldman. Tekstsamlingen omfatter holdte foredrag og publiserte artikler samt selvbiografiske notater og betraktninger over egne musikkstykker, hvor fortløpende referanser og kommentarer til samtidige kunstnere innenfor musikk og bildekunst – Robert Rauschenberg, Phillip Guston, Mark Rothko (les også 10 punkter om Rothko Chapel), John Cage, Frank O´Hara osv – gjør det til riktig så kostelig lesning om man er det minste interessert i etterkrigsmodernismen. Riktig nok var ikke Feldman noen solstråle. I ”The Anxiety of Art” skriver han: ”Where in life we do anything we can to avoid anxeity, in art we must pursue it.” Noen solstråle var heller ikke Kafka, som på sin måte dyrket angsten, og kanskje er det nettopp derfor lesingen føles så bra, og kanskje nettopp derfor oppstår det konvergens mellom Kafka og Feldman, fordi, for å si det med en floskel, kontrasten mellom tekst og lys får mørket til å skinne (eh).


En mulig narrativ
Hvilke berøringspunkter finnes så mellom Kafka og Feldman? Selvfølgelig er det noen få men tydelige historisk-biografiske likheter. Da først og fremst deres tilhørighet til jødedommen. I sitt Praha var Kafka en sekularisert jøde som det vel kan hevdes at også Feldman var i sitt New York, men i motsetning til Kafka som var en sentraleuropeisk vestjøde, var Feldman av østjødisk avstamming. Slik sett utgjør Kafka og Feldman et diametralt par: De sitter på hver sin side av Atlanterhavet og på hver sin side av den andre verdenskrigen, men forteller den samme historien bare fra forskjellige ender. De forholder seg begge til jødisk kultur og tradisjon som referanseverk og kulturell rammebetingelse, men ikke som personlig religiøs praksis.

Feldmans familie kom som barn fra Russland til New York etter pogromene ved århundreskiftet og kanskje var moren og faren blant de russiske jødene Kafka skrev om til Milena (kronologisk er det ikke en plausibel tanke, derimot tegner det opp en interessant og ikke umulig narrativ):

Hvis man i går kveld (da jeg klokken åtte fra gaten kikket inn i festsalen i det jødiske rådhuset, hvor langt over hundre russisk-jødiske emigranter – de venter på amerikansk visum her – er innkvartert, salen er proppfull som ved et folkemøte, og senere, klokken halv ett om natten, så jeg dem alle sammen ligge der og sove, den ene ved siden av den andre, noen sov også utstrakt på stoler, her og der hostet en av dem eller snudde seg over på den andre siden eller gikk forsiktig mellom rekkene, det elektriske lyset brenner hele natten), hvis man da hadde stilt meg fritt og jeg kunne være det jeg ville, da ville jeg vært en liten østjødisk gutt, i en krok av denne salen, uten den minste bekymring, guttens far diskuterer med mennene i midt i salen, moren godt innpakket, roter i sitt pikk og pakk, søsteren prater med jentene og klør seg i det vakre håret – og om et par uker er de i Amerika. Så enkelt er det riktignok ikke, det har forekommet noen tilfeller av dysenteri, på gaten står det folk og roper skjellsord inn gjennom vinduene, selv blant jødene er det krangel, to av dem har allerede gått løs på hverandre med kniver. Men når man er liten og raskt overskuer og bedømmer alt, hva kan vel da skje med en? Og det løp mange slike gutter rundt der inne, de klatret over madrassene, krøp under stolene og ventet utålmodig på brødet som en eller annen – det er ett folk – smurte et eller annet på – alt er jo spiselig – som de ga dem. (235)

Om sin oppvekst skriver Feldman:

My father drifted from one business to another, never making much of a success out of anything, but always a good provider. My father who in his youth had socialist leanings, was always very ambivalent in entering a middle-class existence. (204)

(Mange østjøder i Amerika hadde sosialistiske og kommunistiske sympatier. Allen Ginsberg oppga at hans foreldre, som også hørte til det russisk-jødiske samfunnet i New York, for å være kommunister. ) Videre skriver Feldman om farens ambivalens, ikke bare til middelklassen og penger, men også til intellektuelle aktiviteter:

This ambivalence affected also me. (…) This potential ambivalence pertained not only to money, but to every era of existence. Where my mother encouraged me in music, my father was competitive and jealous of intellectual areas that life denied him. Remember, that I to am a member of this family business, and I am with them every day, year in, year out, as the expression goes.

Han kommenterer sitt forhold til faren slik:

Does it sound like Kafka? It is Kafka.

At Feldman smykker seg rent metonymisk med Kafkas emblematiske forhold til sin far, er ikke til å stikke under en stol, men det er likevel ikke en referanse som er helt søkt. Det universelle i Kafkas selvransakelser, må det være lov å anvende til egen fordel og Feldmans historie rører ved det forholdet Kafka hadde til sin far, grossisten, som på ingen måte støttet Kafka i hans forfatterambisjoner. De fleste som kjenner litt til Kafkas biografi, er kjent med farens respons da Kafka overrakte han et eksemplar av ”En landsens lege” (som også var dedikert til faren). ”Legg den på nattbordet mitt,” sa Hermann Kafka og fortsatte med hva det enn var han holdt på med, antageligvis kortspill. Til Max Brod skrev Kafka: ”Helt siden jeg bestemte meg for å dedisere boken min til far, er det mye om å gjøre at den skal komme så snart som mulig. Ikke fordi dette vil kunne få i stand en forsoning mellom oss, røttene til vårt fiendskap kan ikke rives ut..” (416)


Regler
På et spørsmål om en komponist må lære seg reglene for å kunne bryte dem, svarer Feldman:

You were asking about the rules. There’s a parable of Kafka’s about a man living in the country where he doesn’t know the rules. Nobody will tell him what they are. He knows neither right nor wrong, but he observes that the rulers do not share his anxiety. From this he deduces that rules are for those who rule. What they do is the rule. (61)

For Feldman er spørsmålet tåpelig. Hva godt fører det med seg å lære seg alt, og å vite alt, for så å bryte med det, spør han tilbake. I underteksten ligger en påpekning av hvilken arroganse og dumhet som finnes i en slik holdning til musikkhistorien.

Kafka-parablen det refereres til er selvfølgelig (...)?