Franz og Ian

Enter the Ghost

«Let us call it hauntology» (Derrida: 10)

Dialogen gjengitt i Does it sound like Kafka? (#2) er gjengitt og oversatt etter et kassettopptak av en samtale mellom Ian Curtis og Bernard Sumner i Joy Division. I et forsøk på å grave i Ians plagede sjel, har Bernard hypnotisert Ian etter inspirasjon fra en bok om hypnotisk regresjon – en metode for å vekke til live minner fra tidlig barndom, eller også fra et tidligere liv, som Bernard påpeker – i den hensikt å finne en løsning på noen av Ians problemer. Opptaket er lo-fi, preget av båndsus og hvit støy. Stemmene er lavfrekvente og vage, spøkelsesaktige. Og det er et spøkelse vi hører. Spøkelset etter Dr. Juris Franz Kafka. Det Ian ser, at han leser i en bok om lover, er ikke han selv, men et forestilling om Kafka som sitter i værelset sitt i Praha og går gjennom et lovsamlinger. Det er det han gjør når han sitter opp om natten, ser gjennom ting, tar notater. Svaret på spørsmålet «hva heter du?» kunne like gjerne vært «Kafka».

Exit the Ghost

«A masterpiece always moves, by definition, in the manner of the ghost» (Derrida: 20)

At Kafka er en gjenganger i litteraturen, er det vanskelig å argumentere mot. Ikke bare er han et orienteringspunkt for et sett tema – skam, angst, farsoppgjør, fremmedgjøring, selvutslettelse, uforløst skrivetrang osv – alt sammen tema som kan føre Kafka inn i en hvilken som helst tekst. Han fremstår også som arketypen for en menneskelig stereotypi. Mennesker ligner på hverandre og kan kategoriseres utfra både fysiske og åndelige premisser. Fordi Ian Curtis og Franz Kafka tilhører samme kategori er det derfor en mulighet for at de kan flyte over i hverandre – i tid og rom –og som objekter i historien, bli forvekslet med hverandre, tydelige for noen, uttydelige for andre. Kanskje satt Franz Kafka i liggestolen på sanatoriet i Meran og nynnet på «Love will tear us apart again» mens han skrev brev til Milena.

Enter theGhost, as before

«One cannot control its comings and goings because it begins by coming back» (Derrida: 11)

I språket og i litteraturen, finnes en intertekstuell energi, en spøkelsesaktig tilstedeværelse, lik et udefinerbart subjekt som strømmer fritt mellom tekstene, uavhengig, som har gjort seg uavhengig, fra sitt utgangspunkt, som blander seg med tekst, som skiller seg fra tekst, som støter i tekst, som ikke kan fanges, bare anes, føles, tilnærmes og når disse spøkelsene støter mot hverandre, når de blander seg med hverandre, når de bryter med språket, når de finner et medium, som Ian, trekker de mediumet med seg inn i den evige strømmen mellom uendelige verk, slik at det går tapt for seg selv, som Ian, tapt for livet, som Ian, det som ble levd, som Kafka, for det livet som ble levd, livet som kun er å finne i en svak og uangripelig emning, finnes i sorgen som kommer til uttrykk i opptaket av Bernard som snakker med den hypnotiserte Ian som ser Kafka sitte i værelset sitt om natten og lese i en lovsamling. Det er et savn etter noe håndfast, hans liv og Kakfas savn.