"Lamento per la morte de Pasolini"

I wan't to tell you of a song, skriver den italienske London-baserte skribenten og kritikeren Daniella Cascella. Hennes bok En Abime. Listening, reading, writing. An archival fiction (Zero Books 2012) er et poetisk, personlig og digressivt essay om å finne en stemme i sitt eget liv så vel som i litteraturen hun produserer, "a slow accumulation of personal moments of breakthrough in listening, reading, writing" (32), som hun skriver. Om igjen og om igjen kommer hun tilbake til denne italienske folkevisen:










"Lamento per la morte de Pasolini" ble skrevet i desember 1975 til minne om fillmregissør og forfatter Pier Paolo Pasolini, som ble myrdet på natten mellom 1. og 2. november 1975.

Komponist og musiker Giovanna Marini (f. Roma, 1937) er en av Italias største folkmusikere og protestsangere. Var politisk aktiv på venstresiden på 1960- og 1970-tallet og underviste i musikketnologi ved universitetet i Paris på 1990-tallet.

I stemmen hennes, tenker jeg, er det mulig å høre en reminisens av Leonard Cohen, er det ikke? Og noe Brecht / Weil-aktig i de dramatiske kor-partiene, i disharmoniene.

Å høre "Ulrike Meinhof", en derimot en annen opplevelse:



Og jeg vender tilbake til denne boken, leser den på nytt, lytter på nytt til musikken hun skriver om.

Som musikken til Mika Vainos første plate som Ø:



Hun skriver: It arrives as a piercing signal, a ruthless clasp of frequencies pointing right at the essence of rhythm.

Tilsynelatende ingen andre sammenhenger mellom Vaino og Marinis musikk enn at Cascella skriver om å lytte til dem i sin bok.

I YouTube-streamen finnes jeg så denne:



En finfin versjon av en av mine favoritt Pink Floyd-låter