Popmodernisme. For en ny sakprosa #2

Capitalist Realism. Is there no alternative? av Mark Fisher kom ut på Zero Books i 2009 og skal etter sigende være en av forlagets best selgende titler uten at jeg kjenner noen salgstall, eller hva så måtte bety. Men at bøker om økonomi blir populært i krisetider, er ikke overraskende. Når framtiden synes usikker blir det viktig å forstå samtiden, hvordan den henger sammen og hva som skapte den.

Og i dag synes framtiden truet av nettopp det økonomiske systemet vi lever under, kapitalismen. Og så mer i Storbritannia og det kontinentale Europa, enn her hjemme selv om også vi kjenner på "The Euro-Crises".

Legg til bildetekst

Det har blitt talt om hvordan nasjonalstaten som demokratisk grunnstein er under press, om hvor vidt EU må skrus tettere sammen om prosjektet skal overleve, om euroen burde bli avviklet eller ikke, om hvordan Tyskland ikke kan bistå de hardest rammede landene økonomisk for alltid.

Og det er en dobbel fortvilelse. For det synes ikke å være noe alternativ til det systemet som har skapt uføret. Det finnes ikke noe alternativ til kapitalismen. Kapitalismen er den eneste mulige virkeligheten, det eneste realistiske politiske systemet. Alt annet er utopi. Å tro at kapitalismen skal kunne byttes ut er latterlig, synes å være common sense.

Nettopp forestillingen om at det tilsynelatende ikke finnes noe alternativ til kapitalismen, er utgangspunktet for Mark Fishers bok Capitalist Realism, som bør leses i kontekst av finanskrisen i 2008, da det en kort stund syntes for venstresiden igjen å være relevant å snakke om et kapitalismens sammenbrudd og ny giv for sosialistiske styringsmodeller.

Men det var et kortlivet engasjement. Staten ryddet opp etter bankene og hjalp dem med å behandle underskuddet og snart var alt tilbake i gjenge igjen. Boligmarked og forbruk tok seg opp. Her hjemme, bidro til og med SVs egen Kristin Halvorsen som da var finansminister med å oppfordre folk til å handle mer, så ikke nedgangstidene skulle koste folk jobbene sine. Kapitalismens realisme indeed.

Underholdningsfilm
Mark Fishers bok er lettlest og underholdende. Som foreleser og lærer, blant annet ved Goldsmith University of London, vet han å holde på leserens oppmerksomhet. Stadige referanser til underholdningsfilm, som Children of Men, Heat, Office Space, The Bourne Ultimatume, Memento, understøttende poenger og fungerer som kontekstgivende analogier. Slik sikrer han effektivt at leseren ikke faller av under de teoretiske og abstrakte partiene som naturligvis oppstår under diskusjonen av kapitalismens kår. Det funker for meg.

Her er en scene fra den dystopiske The Children of Men, en film der et London i 2027 i en verden som er i ferd med å kollapse, blir skildret. Scenen, og hvordan Fisher beskriver den, poengterer hvordan all kunst, i scenen som forsøkt samlet i The Ark of the Arts, også bare er kommodisfiserte forbruksvarer:



Kommodifisering
Et av poengene Fisher får frem, er hvordan kapitalismen suger til seg alt og skaper det om til handelsvarer. Alt, fra religion til pornografi til kapitalismekritikk. Så også historien. Historien blir noe å selge.

Sigmar Polke "Girlfriends II", 1967

Leben mit pop
I følge Wikipedia ble begrepet Capialist Realism først brukt i 1963 under en kunstutstilling i Düsseldorf, Leben mit Pop – eine Demonstration für den kapitalistischen Realismus, der Gerhard Richter, Sigmar Polke, Wolf Vostell og Konrad Lueg stilte ut arbeider og gjorde performancer som kommenterte Tysklands voksende media- og forbrukerkultur.

Hele vårt levesett er infisert av denne kulturen i dag. Det finnes ikke noe utenfor forbrukersamfunnet. Uansett hvor bevisst man blir som forbruker, er man en del av det. Det finnes ikke noe utenfor livet med pop.

Fisher vender stadig tilbake til sin praksis med undervisning og trekker veksel på erfaringer med studentene. Han beskriver hva han kaller det "postdisiplinære klassemiljøet", der elevene ikke tar av seg headsettene sine eller spiser hele måltider mens undervisningen foregår. Dette med headsettet er et konkret poeng. Ved å ha det på seg sikrer eleven seg, påpeker han, en umiddelbar tilgang på underholdningen og forblir tilkoblet, selv om det ikke er musikk på.

Refleksiv impotens
Selv om Fisher er mer observerende enn dømmende, mener han at elevene, og hele den oppvoksende britiske ungdommen, lider under "refleksiv impotens". De klarer ikke å se at deres handlinger i dag, får konsekvenser i fremtiden. At de ikke engasjerer seg verken i sin egen utdannelse eller samfunnet de er en del av, gjør at de heller ikke er med på å forme den fremtiden de skal leve i. De er totalt absorberte av popkulturen. Det er umulig å koble fra.

Som en konsekvens av denne refleksive impotensen, blir undervisningen på skolen, rettet inn mot å sikre elevene ståkarakter på eksamenene, en "eksamendrill" (som kjenner vi godt til i Norge også) som igjen erstatter videre faglig engasjement hos både lærer og elev.

Undervisning blir et spørsmål om økonomi, heller enn om nytte.

Dette er jo også en betimelig kritikk av skolen slik vi også kjenner den her hjemme. Lærerens arbeid blir stadig mer rettet mot å imponere i form av kvantifiserbare tall. At arbeidet skal ta seg godt ut i regneark. At stordata skal vise positive trender. Det er en klar kommodifisering av undervisningssituasjonen, der læreren blir forstått og mål som en byråkrat heller enn en fagperson.

Marxist Nanny
Nyliberalismen, slik denne har gjort seg gjeldene under senkapitalismen, er en amoralsk ideologi som i effekt bidrar til å tømme verden for mening. Staten skal holde seg unna markedet og kun bidra med politi og milliærstyrke, som et organ for ro og orden. Ikke noe byråkrati. Ikke noe statsfinanseiert velferd. I den globale kapitalismen, slik den er uten senter, er det ingen som sitter med den absolutte kontroll. Det finnes ikke noe overordnet styrende organ. De private selskaper styrer alt selv. Og nettopp behovet for et kontrollerende organ, en marxistisk nanny, som han kaller det.

For det er vel ikke noe alternativ, ikke som Fisher kommer opp med i hvert fall. Men vi må bry oss. Og vi må passe på.