10. desember: «Stille, sentimental musikk»

Far likte stille, sentimental musikk. Gjerne i kombinasjon med en Martini. En favorittartist var naturligvis Frank Sinatra. Da jeg jeg var liten forstod jeg ikke hva som var så tiltrekkende ved Sinatra. Jeg syntes musikken var kjedelig. Men jeg og far var enige om en ting, og det var at New Jersey, hvor Frank Sinatra kom fra, var et relevant musikalsk orienteringspunkt i og med at to av mine favoritter også kom derfra; Bruce Springsteen og Bon Jovi. I dag har jeg vel et avmålt forhold til dem begge (selv om Tunnel of Love er en guilty pleassure). Frank Sinatra derimot har jeg forhold til som er under stadig utvikling.

Bunken med vinylplater jeg arvet inneholdt, i tillegg til utgivelser fra Bing Crosby, Tony Bennet og Dean Martin, en rekke Sinatra-album, fulle av ihjelspilte klassikere. Platene var også i seg selv ihjelspilte, ødelagte som de var hakk og riper etter å vært med på byggingen og oppløsningen av en kjernefamilie. Men den Sinatra-platen jeg hører på i dag, var ikke blant dem. Den har jeg funnet frem til på egen hånd i en ikke ubetydelig nostalgisk og idiologisk søken etter en side ved Frank Sinatra som stemmer bedre overens med den rådende estetikk i min platesamling enn hva «My Way» og «Love and Marriage» gjør. Jeg ville finne min Sinatra. Som en gest.

«Loneliness is many things to many people», skriver Sammy Chan, Sinatras låtskriver, i omslaget til Frank Sinatra Sings for Only the lonely. Og Frank Sinatra er mye forskjellig for forskjellige folk, fortsetter han. Men kanskje er det den Frank Sinatra som synger sin hymne til ensomheten som er den ekte Sinatra, avslutter han retorisk. Indeed. Platen handler om ensomhet i alle sine variasjoner: Ensomheten som noe fellesmenneskelig; Ensomhet alene i natten; Ensomhet i fraværet av en man er glad i; melankoli om våren osv. Konseptet er klart. Det er kontemplativt, og det er midnatt.

Da Frank Sinatra skrev konstrakt med Capitol Records i 1953 var det starten på en serie konseptalbum produsert i samarbeid med arrangøren Nelson Riddle. Sings for Only the lonely ble utgitt i 1958 og viser en mørkere og mer melankolsk, og kanskje også hippere side av Sinatra.

Sammen med tittelsporet og «One for my baby (and one more for the road)» utgjør «Angel Eyes» albumets fineste øyeblikk. Sistnevnte som begynner med en up beat introduksjon etablerer raskt den ensomme nattrangler-stemningen av stille desperasjon som har blitt noe av en stereotypi i Sinatra-mytologien, men som ikke av den grunn gjør noe mindre inntrykk der den trekker lytteren med seg inn i en fløyelsrød verden av nattklubber og tapt kjærlighet. Teksten er en studie i selvdeprivasjon og håp, motsetninger kanskje, men like fullt uttrykk for hvilken subtilitet som finnes i blandingen alkohol og melankoli.

«Angel Eyes» ble skrevet av Matt Dennis i 1946 og finnes i fine versjoner av flere kjente vokalister, blant annet Ella Fitzgerald, Nat King Cole og Anita O’Day. Sinatra gjorde selv også flere versjoner av låta. En finnes på det energiske live-albumet At the Sand sammen med Count Basie Orchestra, hvor hver det synes som om hver eneste onliner låtene i mellom handler om hvordan Sinatra ønsker seg til baren. En annen på et videoklipp, som er å finne på YouTube og som jeg ikke kjenner detaljene til, men som kanskje er den fineste versjonen, hvor han gjør låta kun akkopagnert av piano.

«Excuse me while I disappear», går siste linje før Sinatra forsvinner i skyggene. Ikke ulikt min far.