søndag 18. desember 2011

18. desember: Akkordprogresjon

Chord – Progression

En plate jeg fikk anbefalt tidlig i høst, men som ble liggende urørt i bunn av platebunken alt for lenge, er Chord Progression. Da jeg fikk hørt skikkelig på den viste det seg å være en treffende anbefaling og musikk jeg er genuint interessert i. Om musikerne i bandet vet jeg ingenting, og et besøk hos plateselskapet, Important Records, gir lite personinformasjon og fokuserer heller på innføring i komposisjonsprinsipp og utgivelsedetaljer. Det doble vinylalbumet jeg har hører sammen med en CD. Tilsammen utgjør de den fulle komposisjonen Progression. CD’en har jeg dessverre ikke, så jeg får nøye meg med vinylen. Det går nok bra.

Musikken er bygget opp som en akkordprogresjon i 4 deler hvor hver del bygger på og tar tittel fra en bestemt akkord hhv. EbMaj 9 (ascent), Dm11 (pelagic), Dm11 (pelagic) og G6 (coda) som alles strekker seg over hver sin LP-side. Instrumenteringen er tradisjonelt rockebandoppsett med gitarer, bass, orgel / piano og trommer.

Seks utøvere inntar hver sin tonale posisjon. Gjennom progresjon og oppbygning fylles akkorden ut til et tett og fint lydbilde. Litt feedback her, en skingrende overtone der og et og annet anslag av overdrive til tross – for det meste er spillet kontrollert og holdt tilbake, noe som gir en spent dynamikk og subtil tekstur. Å lytte til komposisjonen i ett strekk vil være å yte den mest rettefrdighet.

Arven etter to av rock-minimalismens viktigste komponister med gitar som hovedinstrument, Glenn Branca og Rhys Chatham, er tydelig tilstede i Chord Progression, men kanskje fordi ensamblet er mindre, føles det mindre selvutslettende enn hos Branca og Chatham. Det er rom for den enkelte utøvers tilstedeværelse.


”Cage’s folly”

Det har blitt diskuteret om det finnes totalitære trekk ved Brancas symfonier. John Cage kritiserte Branca for å være fascistisk etter å ha overvært en konsert i 1982 under New Musical America Festival, hvor Brancas stykke ”Indeterminate Activity of Resultant Masses” ble fremført. Fremføringen med Branca stående foran en hær av gitarister var for Cage et bilde på fascisme: En mann som på udemokratisk vis styrer over en menneskemengde hvis samlede uttrykk var en rå og voldsom kraft, et langt klimaks. Det var det motsatte av hva Cage sto for. Cage’s beskjeftigelse med komposisjon dreide seg om å frigjøre musikken fra ideen om den geniale komponisten, dirigenten og orkesteret og å overlate ansvaret til den enkelte musiker.

My feelings were disturbed ... I found in myself a willingness to connect the music with evil and with power. I don't want such a power in my life. If it was something political it would resemble fascism (John Cage, 1982).

Uttalelsene ble et problem for Branca. Som ung komponist var dette et voldsomt slag mot ham fra nymusikkens grand old man. Under en konsert i München opplevde han at en gruppe publikummere taktfast ropte "fascist, fascist" mot ham på scenen. Men fordi mange av Brancas venner og beundrere også kjente Cage, ble det etterhvert forklart Cage hva Brancas musikk dreide seg om. Cage nyanserte sitt syn på Branca, innrømmet tildels at han hadde misoppfattet hva han hadde sett og hørt og kom med offentlige uttalelser i hensikt å virke formildende. Men skaden var allerede gjort.

En oppsummering av uoverensstemmelsen er å finne på utgivelsen Branca Indeterminate Activity of Resultant Masses på Atavistic, hvor selve stykket samt intervjuet Cage gjorde med Wim Mertens dagen etter å ha hørt Branca, er stilt sammen. I omslaget er det også trykket to avisinnlegg, hvor av ett er av Branca selv, skrevet i sakens medhør.



Burning Dog Orchestra

”Gitararmeen” er en facinerende øvelse. Ved to anledninger har jeg selv vært en av pluss minus femten gitarister samlet for å fremføre verket Burning Dog Orchestra av Jon Wesseltoft i Grønland kirke. Alle skulle vi strumme den samme akkorden, ikke noe klimaks, bare sakte bygge opp crescendo før vi skulle la det dø ut. Resultatet ble en enkel, funksjonell og fantastisk kraftig drone på halv annen time med overtoner slengt vegg i mellom i kirkerommet. Selv om det var krevende å holde seg kun til strømmingen og å ikke begynne å improvisere på akkorden, føltes det ikke ufritt. Da jeg ikke lenger hadde kontakt med lyden fra min egen forsterker og opplevde lyden jeg var som kapslet inn i som noe løsrevet fra meg, var det rettere sagt en befriende følelse. Wesseltoft inntok heller ikke rollen som dirigent. Han satt plassert midt i rekken av gitarister, nesten litt tilbaketrukket i trappesteget opp til alteret.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar