12. desember: Internetthymner #1 & 2

Et av fjorårets fineste kosmiche pop-øyeblikk, var Daniel Lopatin alias Oneothrix Point Nevers tittellåt og internetthymne fra albumet Returnal, en låt som heller ikke burde være utelatt på en 00-tallets topp femti mest zeigeist-bekreftende enkeltlåter.

"Returnal" er det eneste sporet på Returnal med vokal, Lopatins egen. Men vokalen er så pitchvridd og dynket i reverb at den fungerer først og fremst som et subtilt fonetisk underlag av udefinert melankoli til bølgene av arpeggiosynthene som låta bygger på og unndrar seg språkets semantiske uttrykk. Eneste ord som lar seg tyde er "Internet".

Passende nok kom "Returnal" ut i en piano- og vokalversjon med Anthony på en 7". Jeg er ikke alltid enig i utsagnet om at testen for om en god låt faktisk er en god låt, er om den kan spilles akustisk på piano eller gitar. Selv synes jeg musikk bygget på klang og dynamikk alene, er vel så relevant (og viktig), om ikke mer, enn "godt" pophåndverk. Like fullt lar jeg meg forføre av den smidige transformasjonen av "Returnal" fra kosmiche pop til melankolsk pianoballade. Hør her:

På ingen måte mister låta egenart. Jeg vil heller si at den blir tilført en enda dypere subtilitet gjennom Anthonys skimrende stemme. I tillegg kommer Lopatins tekst til uttrykk, uten at jeg skal gå videre inn på noen teksttolkning:

Another silo full, another dark dawn

Bending the air, love is so small

Visualize dark thoughts it was in a dream

Internet as a self-atomizing machine

I designed it, reset, she's the cure

Underground, search for more

Returnal - You've never left, you've been here the whole time

Returnal - You've never left, you've been here the whole time

Another silo full another dark dawn

Bending the air, love is so full

My desire to see the light, my desire to be pure

Underground I visualize sighing ocean dream

Returnal - You've never left, you've been here the whole time

Returnal - You've never left, you've been here the whole time

Det hauntologiske aspektet blir videreført på Lopatins utgivelse som Oneothrix Point Never av året, Replica. Albumet i sin helhet er et konglomaterat av samples angiveligvis fra DVD-samlinger med reklamefilmer fra åttitallet, bestilt, selvsagt, over Internett. Fragmenter av stemmer utgjør på flere låter, til eksempel "Sleep Dealer", "Nassau" og "Child Soldier", tekstur, rytmikk og klangfarge. Følelsen av åttitallets synthtetiske vignettmusikk ligger tykt pensel utover sporene, om enn som noe ubestemmelig og uangripelig. Det er noe der, som stadig synes å unndra seg oppmerksomhet.

Tittellåta, for sin del, er en videreføring av uttrykket på Anthony-versjonen av "Returnal". En dempet pianoakkordrekke driver låta fremover, hvis under det ligger en form for synthnoodling reminisent av en avslappet Sun Ra.

For å parafrasere Derrida: Her finnes en unevnelig eller nesten unevnelig ting: Noe mellom noe og noen, mellom hvem som helst og hva som helst; noen slags ting. Denne tingen angår oss. Vi kjenner følelsen av å bli iaktatt utenfor en hver tidsmessighet, i samsvar med det forutgåelige, i samsvar med et absolutt ukontrollerbart misforhold. Sorg – det er ikke snakk om noe annet – inneholder alltid et forsøk på å levendegjøre restene for å skape tilstedeværelse ved å identifisere de kroppslige levningene, ved å lokalisere det døde.