På tampen av året er det en populær øvelse å skrive oppsummerende lister over inneværende års musikkutgivelser, rangert slik at en utgivelse blir kåret som årets beste. Men for å stille de gamle spørsmålene: Hva er kvalitet? Hva er «bra»? Hva er det ved musikk som gjør at den kan være «best»? Det er vanskelig å definere, men de fleste er enige om at det dreier seg om musikalitet, produksjon, formidling og sosial kontekst.
Like viktig er lytteakten. Hva gjør du når du lytter? Hva invisterer du i musikken når du lytter? Tid, konsentrasjon, omgivelser er vel så viktige faktorer for din bedømmelse av musikken.
«Det krever talent å lytte», skrev Maurice Blanchot.
Ørene har du.
Da jeg i tenårene begynte å interesserte meg for avantgarde-jazz, lærte jeg et nyttig triks. Det er enkelt og effektivt. Trikset går ut på å lytte til et og et instrument om gangen, å følge instrumentet fra begynnelsen av et trekk til slutten, og ved neste gjennomhøring lytte til et annet. På det måten blir man kjent med de parallelle løpene hver for seg. Senere når man lytter til dem alle på en gang vil det individuelle spillet være definerbart uten å anstrenge ørene.
Ofte begynte jeg med trommene, og hvordan Ed Blackwell eller Elvin Jones pisket opp stemningen.
Nå som jeg har mindre tid til å lytte fremstår lytteakten som enda viktigere. Jeg må invistere noe, ikke bare for å få noe ut av musikken, men også for å skape med den. Et prosjekt jeg har hatt har vært å høre meg gjennom Morton Feldmans For Phillip Guston i ett strekk, kun avbrutt av å bytte CD. For Phillip Guston, slik stykket ble spilt inn og utgitt av S.E..M. Ensemble på Dog w/a bone i 2000, består av fire CD-plater med mer enn sytti minutter musikk på hver. Hele verket strekker seg over 287 minutter, snaut fire og en halv time. I konsertsalen er det ikke uvanlig å holde på så lenge, for eksempel drar Wagner-operaer gjerne utover seks timer. Men hjemme? Det er umulig. Jeg har ikke fire timer til rådighet som det er mulig å tilbringe ved stereoanlegget.
Ved anledning klarte jeg likevel to timer pluss. Jeg opplevde at sansene skjerpet. Jeg hørte hva som skjedde i de enkle repetisjonene stykket består av. Jeg hørte den glassklare teksturen i spillet av fløyte, piano og vibrafon. Klangvariasjoner, skimrende overtoner, finstilt dynamikk, stod frem som sentrale komponenter i komposisjonen, slik også var Feldmans instesjon. Alle toner syntes plassert med den ytterste nødvendighet.
Min ”årsbeste”-liste som vil bli postet i løpet av uken, vil være basert på hvilke plater av året jeg har lyttet mest og best til. Ikke nødvendigvis de «beste platene» fra 2011.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar