Det er vanskelig å forklare hva det er som gjør lytteopplevelsen av denne reisen så bra, men la meg prøve. For det første er opptakene svært musikalsk redigert. På The Signal Man’s Mix grenser det man hører mot produksjoner av dub ambient-produsenter som Monolake og Biosphere. Togets krenging på sporene gir en monoton, dynamisk rytme, klangfylte høytalerstemmer på stasjonsperrongen gir gjemsøkte vokalinnslag og fløyter fra flere damplokomotiv skaper orkestrale overlegg. Slik sett utgjør dette et vakkert stykke musikk uavhengig av det konseptuelle forelegget. For det andre representerer stykkene den behagelige følelsen av å reise man får på et tog og som underbygges av den innadvendte stemningen man gjerne synker inn der man sitter og kontemplerer landskapet som flyter forbi utenfor. Det er en velkommen følelse der man sitter i godstolen en søndagskveld med øreklokker på.
Lyden av et sted er like viktig som bildet av et sted. Dette synes stadig nødvendig å påpeke. I vår overdrevne hang til å fotografere, glemmer vi hvor mye av en tings essens som ligger i lyden. Å sette pris på, og ikke minst vedlikeholde, ørets følsomhet er like viktig som visuell orientering. Således gjør El Tren Fantasma det fristende å sette seg på et tog bare for følelsens skyld, for å kunne synke inn i den potensielle døs som finnes i togsetet og således, mer oppmerksom med øret enn med øyet, ta inn reisen og transportmiddelets resonans der man suser av gårde med et mørkt lagt vinterlandskap utenfor.
For de som skal ta toget hjem til jul, bør en slik øvelse være en like god aktivitet som å se DVD på Mac’en.
(Chris Watson er tidligere medlem av Cabarait Voltaire, nå BBC-ansatt lydkunstner og naturdokumentarist og stjerne på det internasjonale field recordings-feltet)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar