Pye Corner Audio - The Prawler

En komposisjon

Sett deg i lenestolen, en kveld sent i november    Med papir og blyant    Vend blikket ut gjennom vinduet, se hvordan himmel og sjø speiler hverandres mørke    Byen slik den strekker seg ut mellom luften og vannet, skimrende av lys

Forestill deg himmelen og sjøen som klangflater    Byen som en utstrakt akkord, skimrende
Samtidig splittende og sammenbindende

Samle tankene om hva du hører i et ord    Skriv ordet på arket

Forestill deg arket du skriver på som en klangflate, hvit og åpen    Og ordet du former med blyanten som et melodifragment

Notater

Gleden ved å skrive er skjør    Selv den minste forstyrrelse er nok til å gjøre det fristende å avbryte den forfølgelsen av de nødvendige formuleringer for å få inn i dokumentet hva det nå enn er man har satt seg fore å uttrykke    Den smygende, kjølige trekken fra et vindu som har glidd opp    Et kall gjennom huset fra noen i et annet rom    En flyktig innskytelse om å måtte høre et gitt stykke musikk, eller ikke det en gang; den flyktige innskytelsen om å måtte høre en bestemt sonar kvalitet i et ubestemt stykke musikk    Den plutselige og umiddelbart altoppslukende følelsen av middelmådighet   Den gruelige tanken om at ansiktet i det mørke vindusglasset er fremmed  

*
Fredag    Pga bombetrussel mot DNB fikk vi avlyst møtet med vår saksbehandler    4000 mennesker evakuert i Bjørvika    Vi trenger å låne penger for å få pusset opp husets kjeller    En time senere fikk vi en reskedulert avtale og fikk skrevet under på lånepapirene    Samtidig    Togstans over hele østlandet    Jeg minner meg selv på begrepet synkronisme   Det som skjer samtidig trenger ikke å ha en sammenheng

*
Vinden dytter på husets planker


*

Jeg har malt vegger (hvitt) og hengt opp malerier    Kappet en køyeseng som ikke fikk plass på barnerommet i to    Fordi vi ikke fikk den brede rammemadrassen ("dobbelsengen") opp til soveværelset i andre etasje, blir den brede underdelen av køyesengen nå "dobbelseng" (men jeg ligger jo ikke der    jeg ligger i enkeltsengen på kontoret    fordi jeg liker å lese til jeg sovner    det gjør ikke K     (og fordi jeg snorker, særlig når jeg har supet whisky))  

Notater

Jeg satt i mørket og lyttet til musikk da jeg hørte glass knuse   (hvor umiskjennelig er vel ikke den lyden?)    Ikke fra stereoanlegget men fra et sted utenfor    Jeg reiste meg, gikk bort til anlegget og slo ned volumet    Lyttet    Vind ulte rundt hushjørnene, fikk det til å risle i utelampene og blafre i persiennenes tau og snorer  

Det er mer lyd i huset når det blåser    Huset blir et vindinstrument

Onsdag var det strømbrydd    Byen gikk i svart    Midt på dagen    Kontorlandskapet jeg jobber i ble dunkelt i det bleke novemberlyset som seg inn gjennom vinduene ut mot bakgården
Hvor fint ville det vel ikke vært å se strømbruddet fra leseplassen min i huset om natten?    Å se byen slukne    

Leonidene farer over her i disse dager    Jeg har ikke sett dem  

Men jeg så en gang et stjerneregn    Sytten år gammel    Sammen med noen kamerater campet jeg ute i skogen ved et vann der vi var på kanotur    Vi lå rundt bålet i mørket og stirret opp på himmelen   På tusenvis av stjerneskudd  Om vi visste om det eller ikke husker jeg ikke    Heller ikke om vi ønsket oss noe

Jeg går ut i vinterhagen    Gjennom vinduet ser jeg den knuste fuglefrøbeholderen som vinden har kastet i steinhellene    Det skinner svakt i de opake glasskårene   Refleksjoner fra innelyset    Mine konturer    Jeg kjenner meg fylt av den umiskjennelige følelsen av uorden av og samtidig tom

I går løp tre rådyr gjennom hagen

Notater

Et hus har sine egne lyder, bygget opp gjennom tiden det har eksistert. Det har i seg omdreiningen av året.

Årstidene ligger i treværket. Når vinteren kommer trekker plankene seg sammen i kulden og når våren kommer slipper de opp igjen. Vinden tar tak i eksteriøret: i utelampene, persiennene; rister dem.

Huset integrerer alle lyder. Alle lyder angår meg. Jeg er deres siktemål. Enda har jeg ikke hørt lydene huset jeg nå bor i har i seg.


*
I natten blir byen ei renne av lys, av lys mellom mørket i himmelen og fjorden, en strime av lys i den mørke speilingen elementene i mellom.

Lyset ligger brakt, ligger tett og trangt. Hvert lys i dette trange og tette taper glød    Det var kaldt i dag    Er det mulig å snakke om krigen? Er det mulig å snakke om Paris, London, Oslo?

I annet enn floskler? Vannpyttene frøs til. Ofte kommer hun inn i rommet der jeg sitter og leser. Her har du det fint, sier hun. Det finnes ikke øyeblikk av fullkommen ro og jeg vet ikke om fullkommen

ro heller er noe å etterstrebe eller om det er bedre å bare akseptere tingene tilstand. Her har du det fint, sier hun. Er det mulig å nakke om krigen? Er det mulig å snakke om Oslo, Paris, London?

Ingen stjerner er synlige. Alt er svart foruten en renne av lys, men lyset ligger brakt. Ordene vi bruker forsvinner inn i vår uvitenhet. Inn i diktets uvitenhet. Gleden ved å skrive    ved å snakke    er så skjør

Det skal så lite til før gleden forsvinner    Inn i vår uvitenhet


*
Om det er noe som kjennetegner barskapet mitt, er det at flaskene alltid er tomme    Om jeg da ikke akkurat har kjøpt noen nye

Roland Barthes 100

En viktig inspirasjon for min essayistiske praksis har vært den franske essayisten og teoretikeren Roland Barthes. Og i år feires det at det er hundre år siden han ble født. Om han ikke hadde blitt påkjørt av en bil i Paris og dødd i 1980.

I Barthes arbeider har jeg funnet veiledende inspirasjon til så mye av det jeg opp gjennom årene har beskjeftiget meg med, som de mytologiske strukturer hos Salman Rushdie, som reklames produksjon av samtidsmyter, om det henførende i nocturnal musikk, om de tusen innganger til Franz Kafkas liv og verk, om melk som totemdrikk.

Her er en liten tekst, en slags poesi, jeg skrev en gang, bygget over et avsnitt fra Barthes bok Lysten ved teksten, et avsnitt jeg opplevde som så fint at jeg måtte isolere og spre det utover arket, slik at det skulle få fungere alene, svelle i sin hyllest til det komplekse og motsetningsfulle:

Slik talte Barthes

 

Forestill deg et menneske

som avskaffer alle barrierer

alle klassifikasjoner

alle utelukkelser hos seg selv

som kvitter seg med det gamle spøkelset

den logiske motsigelse

et menneske som blander alle slags språk med hverandre

som taust holder ut alle beskyldninger om mangel på logikk og konsekvens

som uten å la seg anfekte møter sokratisk ironi og rettens terror

Dette mennesket ville blitt det mest forhånede i vårt samfunn

Ingen ville vite av henne

Denne antihelten eksisterer

Hun er lytteren i lystens øyeblikk

 

Hun snur den bibelske myten på hodet

og forvirringen er ikke lenger en straff

Katten Miles

Bergen 2000

En evig struktur

Høst. Det er stille. Jeg sitter på stranda nedenfor hytta og følger med på hvordan det skarpe ettermiddagssollyset glitrer i krusningene på vannoverflaten. Ikke annen lyd enn bruset fra en bekk på andre siden av vika og lett rasling i tretoppene. Noen kyr på kujordet som rauter. Og tinnitus. Alltid er det der, denne svake pipetonen som gjør seg gjeldende straks noe tilnærmet stillhet inntreffer.

I går badet jeg i det kalde vannet. Dukket under, fikk et siste glimt av steinene på bunnen av innsjøen. Om kvelden satt jeg foran peisen, drakk vin og jobbet med de fuktige kubbene så det ikke skulle ryke for mye fra dem. Jeg tenkte på essayet som sjanger, og hvordan det, til tross for at jeg aldri har villet essayet, har blitt min ting. Kanskje som en utvei hver gang jeg har mislyktes innen andre sjangre og former, som romanen og, ikke minst, den ontologisk funderte poesien. Det har vært som om essayet har gitt meg et rom hvor jeg kan strekke meg utover min egen middelmådighet uten å egentlig gjøre, tilsynelatende, illusorisk; som med en livsløgn: ideen om å skrive noe lesbart, noe bærende.

Men det er ikke slik. Essayet er en flukt. Et forsøk på å komme seg unna. En unndragelse. Jeg har innsett det nå. Å skrive betød å slippe å spille musikk. Å skrive om litteratur betød å slippe å skrive litteratur selv. Å skrive om musikk betød å slippe å skrive om litteratur. Å skrive subjektivt funderte essays om musikk betød å slippe å skrive noe objektivt om musikk. Å skrive personlige essays om musikk ga mulighet for å eksperimentere med form. Å eksperimentere med form betød å slippe å være presis. Osv.

Mitt første essay ble publisert i Blindern-tidsskriftet Filologen i 2006, og var en fabulering over mp3-fila som format blandet sammen med noen refleksjoner over Thomas Pynchon sin bok Mason & Dixon. Samme år kom også essayet "Hele" og kan leses her, en tekst med en form jeg regner som et slags utgangspunkt for hvordan jeg i dag skriver. Jeg var da 29 år gammel.
Straks 30. Så kom noen dikt på Jung.no, presenter som debutantdikt, og som var utledninger fra arbeidet mitt med hovedfagsoppgaven om Salman Rushdies Ground beneath her feet og hvordan Orfeus-mylotologien lå til grunn for den som en mytologisk struktur. Siden har det blitt essay på essay.  I Utflukt, i Vinduet, i Eno, i Jazznytt, i Klassekampen, i diverse antologier. Osv.

Det er mye rart i tekstene. Sammenhenger er ikke tydeliggjort. Sammenligninger i form av digresjoner og løse konseptuelle koblinger. Umotiverte motiver. Påbegynte, men ikke oppfulgte tema. Usammenhengende setninger. Flyktige bemerkninger.

Der jeg sitter foran peisen og fortviler over dette, over den stadige forskyvningen, over det evige fraværet av forpliktelse til et subjekt eller et objekt, eller hva det skulle være, forstår jeg at dette, denne uforpliktende tendensen i arbeidet, er med på å skape den eksistensielle fortvilelsen jeg alltid bærer med meg i alt jeg gjør i all den grad jeg surfer avgårde på en bølge av middelmådighet, en bølge jeg stadig prøver å flate ut fra bare for å ta meg ut på en ny bølge av den samme middelmådigheten. Slik er havet. En evig struktur.

Bildet viser farfar på den samme stranda, stående kledd i hatt, støvler og badedrakt, mildt stemt innadvent, funderende på sin egen skjebne. Eller noe annet.

Future block

Kulturuttrykket i dag står stille, hevder den britiske skribenten Mark Fisher i sin bok Ghosts of my life (Zero Books, 2014) der han skriver om hvordan popmusikken og kulturen som omgir den "has been reduced to being a mirror held up to late capitalist subjectivity".

Forestill deg en hvilken som helst plate produsert de siste fem årene, sendt tilbake i tid til 1995 og spilt på radio, argumenterer han. Det er vanskelig å tenke seg at det ville vakt noen oppsikt. På den annen side, det som ville kunne sjokkert lytterne i 1995, var at musikken ikke hadde endret seg mer på nesten 20 år, at den ville vært så gjenkjennelig.

Sammenlign dette med hva lytterne på 1960-tallet ville tenkt om de hørte en jungle-plate fra 1990-tallet. Til og med for en fra 1989, skriver Fisher, ville en jungle-plate fra 1993 lått så nytt og annerledes at de ville fått ny tro på å tenke hva musikk kan være.

Dette fraværet av noe som er nytt og som i sin utviklingslinje peker fremover på at det i fremtiden kommer til å være annerledes, gjør at musikkulturen henfaller til resignasjon og kapitaliserer på fortiden heller enn å forestille seg framtiden.

Og hvordan, tenker jeg, ser dette ut for den norske jazzmusikken? Er den i dag inne i en musikalsk regresjon? Der det ikke skjer noe egentlig nytt? Det har vært skrevet en del om jazzmusikere som går til poppen, og kanskje er det noe der, eller er dette kun et symptom på markedstilpasning og nyliberale holdninger? Eller det som skjer rundt den teknologientusiastiske Punkt-festivalen, eller er det mer av det samme laget bare med oppdatert programvare? Og hva med jazzrockbølgen som skyller over oss? Er ikke den ubestridelig retro i både form og uttrykk?

Men jeg synes testen til Fisher er god: Om man sendte en jazzplate gitt ut i dag 20 år tilbake i tid, til 1995, da jazzen virkelig tok noen syvmilsteg videre med sin implementering av programmerte rytmer og fusjon med den elektroniske dansemusikken, ville man blitt forbauset over at den var så gjenkjennelig?

Finnes det jazzmusikk utgitt i dag som kan gi oss ny tro på hva jazz kan være? Et future shock? Eller er vi stuck? Future block? Og gjør det noe så lenge det kommer bra musikk?

 

(les tidligere innlegg for mer om Fisher og Zero Books),

Skumtoppen!

En bølge av progressiv, kosmisk orientert jazzrock har skyldt over det skandinaviske jazzlandskapet de siste årene. Med høstens utgivelser av Elephant9s Silver Mountain og Møster!s When you cut into the present, og det kommende albumet til Svenska Kaputt, Suomi, alle jazzplater med sømløst integrert rockegitarist, er det mulig vi ser skumtoppen.

Men la meg begynne et annet sted: Med Motorpsycho tilbake på 1990-tallet. I mange år, etter at entusiasmen forAngel and deamons at play hadde lagt seg en gang rundt 1997/98, og frem til et stykke inn i det andre tiåret av 2000-tallet, da Still life with eggplant kom ut, i 2012, hørte jeg ikke på Motorpsycho. Jeg tok vel en overdose på midten av 1990-tallet med alle de grandiose albumutgivelsene og de ritualistiske, kvartalsvise konsertene på Rockefeller. Åh som jeg digga de lange utflytende jampartiene! Men så ble det bare for mye for meg: Ikke en strofe mer av Bent Sæthers stemme orket jeg; ikke et til monsterriff; ikke en låt til med sutrende indierock-tilbøyelighet; og i hvert fall ikke de påfølgende hjelpeløse softrock-greiene.

Bunnpunktet kom vel med den stive versjonen av Art Ensemble of Chicagos anthemiske «Theme De YoYo», innspilt sammen med Jaga Jazzist. For meg som entusiastisk lytter til Art Ensembles løse og frie spill, ble det for mye. Når sant skal sies forlot jeg rocken i sin helhet. Til fordel for elektronisk musikk og jazz, begge sjangre jeg lenge hadde et nært forhold til, men som nå i disse siste årene på 1990-tallet også smeltet sammen. (Det var ikke mange jazztrommisser på den tiden som ikke ville gjøre en d’n’b-rytme).

(Ikke at jeg solgte gitarene mine for å kjøpe platespillere, som LCD Soundsystem synger i "Losing my edge". Nei, men jeg jeg gikk fra å spille øs pøs støyrock til kvadratisk enerfunk.)

 

Først, altså, et dusin år senere, skulle jeg gjenoppta kontakten med Motorpsycho, og da med Still life with eggplant. Grunnen til det, tror jeg er en ting: Reine Fiske.  Med den svenske gitaristen på laget var det som om bandet var blitt tilført ny dynamikk, nytt liv! Og borte var de mest melodramatiske vokaltilbøyelighetene og indierocken for det meste skjøvet til side av en slags organisk fremvoksende improvisasjonsspill. I en lang periode etter albumet kom i hus, lyttet jeg med en viss tvangsmessig repetisjon til «Ratcatcher» i et forsøk på å få nøste opp de forskjellige trådene i det sirlige strengespillet der gitarer og bass tvinner seg sammen og drar hverandre videre.

Hør Ratcather på YouTube

Lite visste jeg at denne gjenopptatte kontakten med Motorpsycho skulle bli skjebnesvangert, om ikke også direkte fatalt. For om jeg hadde forlatt jamrocken et dusin år tidligere, og også tatt noe avstand til testosteronjazzen slik denne utviklet seg med et stadig mer offensivt The Thing, var nå forsvaret mitt nede og det tok ikke lang tid før hele sulamitten igjen rullet over meg og totalt tok styring på platekjøprutinene mine.

Plutselig satt jeg der i lenestolen foran stereoanlegget og lyttet til gubbete, progressiv jazzrock, (til resten av husstandens fortvilelse). Og jeg fikk ikke nok, gjerne i lange lyttesesjoner med assosiativ graving i platebunkene. Møster!, Elephant9, Reflection in Cosmo, Svenska Kaputt, Motorpsycho, Astro Sonic.

Hør et spor fra Suomi på Soundcloud

Reflection in Cosmo holdt for øvrig en glimrende konsert på Victoria i mars.

Hør Reflection in Cosmo på YouTube

Og i tillegg til dette: Quicksilver Messenger Service (bare låten «The Fool» vel og merke) og Grateful Dead (bare «Dark Star» vel og merke).

Hør «The Fool» på YouTube

Og som nok et tillegg: Doom og stoner metal. Jeg begynte å høre på Pallbearer (som et sakteflytende Crazy Horse), Uncle Acid, Sleep, Om og herregud til og med 80-tallsmetallbandet Candlemass (kun det første albumet, Epicus Doomicus Metallicus, det med vokalist Johan Langquist. Vel og merke.) På den andre siden var det også lett å bevege seg fra dette punktet i en annen retning, mot den spirituelle, kosmiske jazzen, mot John Coltrane, Pharao Sanders og Sun Ra. Og Miles Davis. Her er jeg for øvrig hjemme.

I denne sammenhengen bør den rå debutplaten til kvartetten The Core, Vision fra 2004, hentes frem, der Kjetil Møster sto for saksofonspillet, en plate som virkelig trekker veksler på arven etter Coltrane og Sanders, med sine drøye kraftsalver av østliginspirerte utskeielser. Vision ble for øvrig utgitt på det norske selskapet Jazzaway, ledet av saksofonist Jon Klette som selv ga ut et virkelig bra album nå i sommer, Electro Gravity, som med all sin groovy bass fra Per Zanussi, overstyrte fender rhodes fra Jørn Øien og dra på spill fra Klette og trommeslager Paal Nilssen-Love, føyer seg fint inn på skumtoppen.

Det passer sammen. Alt sammen.

Mange av de nevnte skandinaviske samtidige jazzrockbanda har en del overlappende besetninger. Reine Fiske som gjestespiller på Motorspychos Still life … samt på etterfølgeren Behind the sun, spiller i også i den svenske kvartetten Svenska Kaputt (der Jonas Kullhammer er på saksofon) og i Elephant9. Først på deres forrige plate Atlantis og på etterfølgende Silver Mountain. Gitarist Hans Magnus Ryan spiller på sin side i tillegg til i Motorpsycho i Møster! Samt i det foreløpig albumløse bandet Reflection in Cosmo, der også saksofonist Kjetil Møster spiller sammen med keyboardist Ståle Storløkken som på sin side leder Elephant9 og ikke mist som primus motor i Supersilent og som sammen med trommisen fra Cosmo … utgjør Humcrush. Osv. Å nevne alle overlappingene blir kjedelig. En ting som i hvert fall er tydelig, er at gitar er inn i jazzen igjen. Kanskje som en reaksjon på all bruken av lyd via laptopp gjennom de siste årene?

Om det er en trend – og jeg er tilbøyelig til å kalle det det, eller en bølge da, for å følge opp metaforen fra ingressen, ettersom dette er et av de mest markante uttrykkene i jazzen i dag, i hvert fall slik musikkverdenen oppleves fra min lenestol – så kan det se ut som om plateselskapet Rune Grammofon har vært med å dra den i gang. Rune Grammofon er jo i dag plateselskapet til Motorpsycho, og ikke minst Supersilent, og de gir ut Elephant9. I tillegg har RG også Bushman’s Revenge og Hedvig Mollestad Trio, to powertrioer som føyer seg fint inn i den det forsøksvis skisserte bildet her. Møster! kommer ut på den offensive Hubro-etiketten. Der også keyboard, bass og trommer-trioen Astro Sonic ga ut sitt eminente album fra 2013, Come closer and I’ll tell you.

Det som er påfallende, og gledelig, er at mange av utgivelsene innen denne arten av skandinavisk progressiv jazzrock får gode kritikker, ofte skrevet med basis i et sammensurium av naturmetaforer, og påfølgende mye oppmerksomhet. At Elephant9 mer eller mindre fylte Rockefeller på slippkonserten sin er i så måte talende. "Verdens beste band!", ble det ropt entusiastisk fra et sted bak i salen. Og det er stort sett gode plater. Slik gode jazzrockplater skal være er det plass til lange improvisatoriske utforskningspartier, historiskreferensiell fingerspissgefühl, interlokkende groove, ekstase og kontemplasjon, så vel som poignante komposisjoner. Dette siste er kanskje det mest gledelige. For i all den grad slike band med medlemmer som reiser verden rundt ikke kan ha all verdens tid til å verken øve eller finpusse på låter, så kan man i hvert fall mistenke og spekulere i, så finnes det her et knippe riktig gode komposisjoner på disse platene, som for eksempel «Occidentali» på Silver Mountain og «Bandha» på When you cut into the present.

Personlig er jeg i mindre begeistret for de utforskende og til dels ufokuserte partiene. På Silver Mountain setter låtene på side A og B, på vinylutgivelsen, en forbilledlig standard. Det er fokusert og presist samtidig som det er løssluppent og fritt, gode eksempler på hvordan form gir mening til innholdet, gjør budskapet tilgjengelig. Nevnte «Occidentali» viser, sammen med versjonen av Steve Wonders «You’re the Sunshine of my life», bandet på sitt mest fokuserte og potente. Mens side C og D – kanskje særlig den kollasjpregede side C – er så usammenhengende og formløse med alle sine edits og påfunn – hadde det ikke vært bedre å skape låter av dette, undrer jeg meg – at de tangerer det irriterende.

Hør Elephant9 på YouTube

When you cut into the present er kortere og mer fokusert, 40 min fordelt på to platesider, men også der er det åpnet for utflytende partier, blant annet flere innslag av perkussivt rakkel, som på ingen måte er det mest spennende i denne musikken, slik det hamres løs, entusiastisk, men tilsynelatende retningsløst. På sitt beste skaper det dynamikk, på sitt svakeste som på låten «The future leaks out» oppleves det bare tomt, om ikke også reaksjonært, for å slå et poeng på den programmatiske tittelen. Rituell perkusiv rytmikk toppet med elektronisk svisjing og svosjing oppleves ikke som futuristisk i 2015. Selv når Coltrane og Sanders, eller Art Ensemble of Chicago for den saks skyld, dro på som verst så var jo ikke heller det spesielt givende for lytteren. Nevnte «Bandha» sammen med «Journey» som åpner med sin helt klarte Coltrane-pastisj, er derimot slepne perler. Deilig groovy og lekent virtuost.  

Hør Møster! på Soundcloud

Så kanskje det er ironisk ment? Nei, trukke det. Det finnes i det hele tatt lite ironi og spore i alt dette. Jeg tror ikke av den grunn at musikerne er spesielt selvhøytidelige, har ikke inntrykk av det, og musikken slik den slippes løs med all sin spilleglede, er heller ikke humørløs. Men det raffe og underfundige ironien til et band som Atomic er totalt fraværende og føles av og til som et savn når det røyner på.

Hør Lucidity av Atomic på YouTube

Om musikerne i Atomic deler referanser ved å tweake dem inn i sitt komplekse nettverk av pastisjer og intertekstualitet, er det i den samtidige progressive jazzrocken mer som om musikerne praktiserer gutteromsøvelsen med å kaste ut favorittalbumene sine. Hør på denne! Hør på denne da! Og denne er jævla bra! Osv. Og høylytt plateprat er det jo som kjent for de fleste, mye moro i. Men det er også utmattende.

Uansett slik skal god progressiv jazzrock være, vekselsvis entusiastisk og utmattende og smart og poignant. Om alle detaljer ble perfeksjonert og alle partier ryddet opp i ville det blitt kjedelig. Men om det er skumtoppen vi nå vi ser heve seg på denne jazzrockbølgen, hva vil i så fall skje når denne flater ut?

---

[1] LCD Soundsystem – Losing My Edge

Olga Konkova Trio – The Goldilocks Zone

(anmeldelse trykt i Jazznytt #236)

Da jeg flyttet til Oslo på midten av 1990-tallet og begynte å orientere meg i byens jazztilbud, var et av navnene som stadig dukket opp, særlig i forbindelse med Herr Nielsen, Olga Konkova. Om hun ofte spilte der, vet jeg ikke, men navnet var lett å merke seg. Det bar i seg en viss eksotisk mystisisme: En russisk jazzmusiker, permanent stasjonert i Oslo, var spennende. Uansett årsak; Olga Konkova har i dag en naturlig tilstedeværelse i Jazz-Oslo.  

Nå er hun ute med et nytt album, The Goldilocks Zone, der Konkovas flygel og fender rhodes-spill, akkompagneres av de renoverte og svært erfarne Per Mathisen på bass og Gary Husband på trommer. Opptakene er gjort Studio Barxeta, i Spania, av Dani Castelar, som på ypperlig vis har fått frem den dype og runde tonen i Mathisens bass og den bestemte rytmikken i spillet til Husband, noe som sammen med Konkovas impresjonistiske stil, skaper et tøft og til tider ganske tungt lydbilde, dog alltid balansert med mer kontemplative partier. Behandlet med den ypperste fingerspissfølsomhet, kontroll og musikalitet, ruller musikken av sted, perfekt temperert med esoterisk skingrende overtoner forankret i dype bassganger, slik at hvert spor fremstår som en liten mørk perle.

Dels gjennomgående er en viss stellar og atmosfærisk tematikk. I hvert fall om albumtittel, låttitler og linernotes er noe å navigere etter. The Goldilock Zone, opplyses det i omslaget, er en planets posisjon i verdensrommet, som for eksempel jorden, slik denne står i et perfekt forhold til solen med tanke på atmosfære og livsbetingelser. Albumets kjerne, en progressiv suite på seks spor, som bærer albumets tittel, har nettopp harmoniens ytterpunkter av skapelse og ødeleggelse som tematisk spenningsforhold. Første spor i suiten, «The pilars of creation», referer til fødselen av en ny stjerne, inspirert av det kjente Hubble-fotografiet av interstellare skyer av gass og tåke, slik disse ser ut til å reise seg som pilarer i verdensrommet, mens «The Retina Nebula» referer til en døende stjerne. Slik fungerer stykkene som meditasjoner over skapelse og ødeleggelse og søknen etter harmoni der imellom.


Til tross for den stellare tematikken, er det ingen inspirasjon fra Sun Ra å spore her. Jeg får faktisk mer assosiasjoner til noe så aparte som den amerikanske, progressive trommer, bass og synthesizer-duoen Zombis storslagne og dramatiske bilder av stjernetåker og spacescapes. Særlig om man drar opp volumet litt. For det som først fremstår som en stille og meditativ pianojazzplate, viser seg da og ha masse kraft og styrke. Særlig på de ovenfor nevnte sporene, men også på åpningslåten «Nardissism», som er en improvisasjon over Miles Davis-komposisjonen «Nardis», (mest kjent som spilt av Bill Evans), der bandet også byr på et aldri så lite funk-groove. Og der rart med, hvordan alt blir mer kosmisk i klangene så fort Konkova snur seg mot sin Fender Rhodes, som på den skimrende, vakre «Forgotten Future». I det hele tatt: et svært godt album.

Only your speakers are the limit!

Om brunosten

I «Norske produkter», objekt 2013, går kunstner Lene Berg inn på hvilke assosiasjoner som hefter ved nasjonale stoltheter. Under en glassklokke har hun satt en geitost av typen G35, med pappfigur av Vidkun Quisling plassert på toppen av osten. Gjennom synet av Quisling-figuren skal publikum møte ubehaget i kulturen, den som fremelsker sine idiosynkratiske produkter og holdninger. Igjen står vi i møte med melken som basis for en kollektiv moral, bare nå i sin ytterste form, bokstavelig talt i form av en brun klump, nasjonalskatten, det objektet nordmenn flest i utlendighet tenker på når de savner gamlelandet, og selv om vi ikke tenker på brunosten slik i dag, så påpeker Lene Berg det for oss, at de følelser den gestalter også er de følelser som ble uttrykt gjennom NS og Quisling, følelser konstituert i nazistenes verdier: det ensartede, det samlede, det homogene. Slik fremstår også melken: hvit, sunn og politisk korrekt. Dens renhet en garanti for konsentrert og behersket styrke (jfr. Fantomet og Marit Bjørgen). Og samhold. Dette er melkens moderne mytologi, overveldende og insisterende.

Fra mitt lydspor i vinter. Doom. Som et enda tyngre Crazy Horse.

Øde øy-kandidat

Jeg hørte på dette da jeg var fjorten. Nå er jeg trettini og hører på det fortsatt.

raster noton

Sammen med 12k og Touch preget raster-noton i en periode på første halvdel av 2000-tallet, musikksmaken og handlekurven min.Jeg fulgte nøye med på hva som ble utgitt og endte opp med bunkevis av de digitpack-pakkede cd-platene som de utga, i tillegg til det jeg kunne få tak i på vinyl. Særlig Carsten Nicolai sine utgivelser som Alva Noto interesserte, og særlig de han gjorde i samarbeid med pianist Ryuichi Sakamoto (som også gjorde ting sammen med Fennesz og Christopher Willits på 12k). Så ble jeg lei, beveget meg videre.

Når Dasha Rush nå kom med albumutgivelsen Sleepstep på raster noton vokste bunken med digipaks igjen. Det er en fin plate. Fin å lese til. Fin å sovne inn til. Selv om det gjenstår at jeg skal få til det. Sonar poems for my sleepless friends er undertittelen. Omslagsheftet inneholder tekster og drømmeaktige bilder, blant annet et par fotografier av en ung kvinne, som jeg antar at er Dasha Rush. Et der hun som står mer eller mindre naken i skogen. Med bukkehorn på hodet. Og et der hun sitter på en stol i et mørkt rom. Lys og skygge. Mest skygge.

Om Dasha Rush vet jeg ikke mye, men har tidligere vært oppmerksom på mer klubborienterte spor fra henne. Samt noen flotte ambiente spor. Som "Ocean Shy".



På soundcloud-kontoen hennes opplyses det at hun kommer fra Russland (sic) og driver sin egen etikett, Fullpanda Records.

Til tross for den konseptuelle programerklæringen på Sleepstep er det et sammensatt uttrykk på albumet. Fra mild techno til ambiente teksturer. Noen med vokalinnslag, stort sett en slags poesi som ligger fint i musikken. Andre steder skjønnsang. Det finnes en tittelreferanse til Edgar Allen Poe, "Dance with Allan Poe", noe som bidrar til å understreke den lett hjemsøkte stemningen. Det mest formfullendte sporet er "Lumiere Avant Midi".







Senere i våres kommer også Carsten Nicolai, aka Alva Noto, med sin tredje utgivelse i Xerox-serien, en serie der den forrige, vol. 2, kom i 2009. Også han gjør seg der mer tilgjengelig. I hvert fall om man skal bedømme ut fra første låtslipp, som er den fine "Xerrox Isola".

Mer om Vakula her.

Sjøen og orgelet

"Og musikken / skar og blandet seg i rommet / i fortetninger, ekspanderinger / refleksjoner, diffraksjoner. / Interferens!" 

Fra "Orgelet som ikke finnes" av Øyvind Rimbereid

Etter å ha fått barn, rekkehus og fast jobb, har det ikke blitt mye disko. For å si det sånn. Behovet for å slappe av, for å sone ut, for å la tankene spenne av i sonisk behagelige omgivelser, har således vokst diametralt med tettheten i det hverdagsprogrammet.

For min del foregår det med lenestolen foran stereoanlegget som modus operandi, en tilstand jeg vel har skrevet gjentatt og utførlig om i musikkmagasinet ENO, til dels uttømmende i essayet "Single Malt Mindfulness".

Ikke ulikt hvordan dette behovet tidligere i livet meldte seg etter en fest eller en kveld på klubben. Behovet for chill out med andre ord. Således har tilfanget av rolig, atmosfærisk musikk økt betraktelig med årene. Ikke med det sagt at jeg har gått fullstendig New Age, det kan godt være litt gritt og mild støy present, men jeg takker mer enn gjerne ja til elementer av klirrende krystaller og eteriske synthesizerharmonier og stemningsfull sødme. Gode incentiv for å kontemplere livet og døden. Og ikke minst glemselen på sådan.

Året har så langt bydd på noen fine utgivelser med tanke på dette forbruket, ikke bare til avslapping, men også med lydspor til den private kinoen på innsiden av øyelokkene, gjerne knyttet til den maritime / kosmiske reisen, the voyage.

DEN BLÅ PLANETEN. Som det inspirerte og effektivt billedskapende albumet til den amerikanske gitaristen Sarah Lipstate, som under navnet Noveller, i januar utga sitt album Fantastic Planet. Tidligere nevnt her. Lipstates musikk tilbyr en reise gjennom et detaljrikt sonisk terreng, der skimrende melodilinjer og bølgende droner, skaper forestillinger hos lytteren om frodig, grønn vegetasjon og glitrende sollys på en stille, blå innsjø.



EN SLEDEREISE OVER ISEN. Tyske Thomas Köner kom med et nytt album nylig, TIENTO DE LAS NIEVES, betydende noe sånt som pianomusikk for snø. Ikke overraskende fortsetter han der han slapp på Novaya Zemlya (Touch 2012) som bød på bleke, monotone droner, bygget på opptak fra det arktiske området, Novaya Zemlya, betydende Nytt Land, nord for Russland, men har nå flyttet fokus til Fridtjof Nansen utforskninger av polarområdene, av det hvite, og det med svært ambient komposisjon, bygget rundt pianospill, eller mer tonale anslag enn spill, av Ivana Neimarevic.

Det er musikk som åpner opp atmosfæren i et rom. Omslaget er hvitt. Vinylen er hvit. Det hvite står  fint i kombinasjon med de eikebrune høyttalerne og de grønn bregnene stuen min er innredet med på en snøtung søndagsmorgen. Omslaget er utstyrt med et notat fra loggboken til Fridtjof Nansen under en reise vekselvis med skipet hans, Fram, og med slede. I det fjerneste nord synes han tydelig berørt av alt det hvite. og sammenligner like gjerne stillheten snøen skaper, hvor avslappende den er, med kjærligheten selv, og det i motsetning til snøløse islandskapene som kun reflekterer det store ingenting. Utgivelsen er virkelig en poetisk, konseptuell gest.




SJØMANNSKIRKEN. En poetisk gest finnes også på Alexander Rishaugs nye plateutgivelse, Ma.Org / Pa.Git, men for å få tak på gesten, ettersom utgivelsen byr på noe mer motstand enn hos Köner og Noveller, kreves oppmerksomhet av lytteren. Og om lytteren er villig til å lytte, er det gode opplevelser og hente.

Albumet består av to kvarterslange trekk, som i følge albumomtalen er basert på utforskningen av et gammelt orgel i en sjømannskirke i Rotterdam samt elektrisk gitar og forsterker. Derav den filnavn-aktige tittelen, tenker jeg, med Org kort for orgel og Git kort for gitar. Altså med en slags programerklæring i tittelen, funksjonelt og saklig.

Det er nettopp i kontrasten mellom dette funksjonelle og nesten prosaiske førsteinntrykket, som musikk laget på orgel og gitar, og nettopp orgelets rike metaforiske register, som poet Øyvind Rimbereid har uttrykt det, sammen med atmosfæren fra rommet stykkene musikken er spilt inn i, i form av fotskritt, kirking fra gulvplanker og annen perkussiv bakgrunnsstøy, at den poetiske gesten kommer til uttrykk.

Der jeg sitter og lytter, er det som om musikken unndrar seg tid og skaper rom. Rom der mild støy får utfolde seg til teksturale figurer sammen med luften fra belgen som blåses gjennom orgelets piperør, liksom pust.

Lyttingen får meg til å minnes opplevelsen av å forsøke og sovne liggende på en smal seng i en lugar under havoverflaten på vei til Tyskland med Kiel-ferga en gang på midten av 1990-tallet. De dype orgeltonene skaper reminisens til duringen fra maskineret, trykket fra havet, dønningene.

På "Pa.Git", dras omgivelsene, det ikkemusiske enda mer inn i komposisjonen. Det som låter som sonisk debris fra forsterkeren, altså lyden av elektrisk energi som er og høre selv når det ikke spilles -susingen, knitringen, elektrisk puls - skaper et rom der lave stemmene som fra langt, langt borte, liksom hørt gjennom veggene i Kielferga, hva Herman Broch, ville kalt myriadestemmer, der han beskriver den romerske poeten Vergil liggende for døden, som etter hvert en grunnende gitardrone får vokse ut fra.

10 min ut er trekket forvandlet fra mild støy til tung, vridd sonisk materie, holdt i gang med enkle strømmende anslag på gitaren, før også den faser ut i etterdønningene fra maskineriet av pedaler og effektbokser som helt sikkert finnes på et bord foran musikeren, liksom man tidlig neste morgen kommer opp på dekk til ingenting annet enn hvit, tett tåke.

"Lyset som jo selv er bølger. / Elektromagnetiske bølger / som bare finnes når de er / påvei. / Men som forsvinner / og blir partikler / i samme glimt / som bølgen er framme"

Bruk av orgel har blitt til noe av en standard øvelse innen eksperimentell ambient og elektroakustisk musikk. Rishaug skriver seg således, med "Ma.Org", inn i denne en tradisjon. Samtidige eksempler kan være Tim Hecker (f eks på Ravedeath, 1972) og Oneohtrix Point Never (f eks på R Plus Seven) som begge har brukt orgelet med hell, dog med et annet resultat og anslag enn Rishaugs.

En klassiker er Tangerine Dream-lederen Edgar Froeses soloalbum Aqua fra 1974, der låta "Upland" flyter av gårde på orgelbruset. 

BØLGEN. Hva er det så med orgelet? Poet Øyvind Rimbereid har skrevet om orgelets mangefasetterte tiltrekningskraft i sin diktsamling Orgelsjøen (2013): det teknologiske - hvordan instrumentet opereres ved at belgen pumper luft inn i metallpipene og frembringer kraftfulle toner; dets konnotasjoner til store og emosjonelle rituelle livsmarkeringer; den kraftfulle musikken det frembringer som skaper oceaniske forestillinger hos lytteren; dets historisitet; orgelet som tåkeluren på et skip. I diktet "Orgelet som ikke finnes" følger han bølgemetaforen og viser frem hvordan det er bølgene som setter verden i bevegelse, som gir universet liv; bølger av lys, bølger av lyd, bølger av hav.

"For ikke å snakke om bølgene / som kan bryte ut / i menneskehistorien. / I kaoset av milliarder av mindre bølger / som farer inn og ut av hverandre, / liksom spøkelser, / og som også skyver og rører seg under / de største bølgene, / også når disse flater ut / før alt bare eksploderer i skum."

Hele kvelden mens jeg skrev denne teksten, mens jeg var på kontoret neste dag, etter jobb, der jeg satt i en bar og tok et par øl med en kompis, på bussen på vei hjem, og hjemme, tilbake i lenestolen, tenkte jeg på dette diktet. Ville lese det på nytt, fylle det med musikk, la det fylle musikken.

VOYAGE

FLOOD

A Voyage to Arcturus

I tillegg til det nye albumet til Noveller, kommer nok ukrainske Vakulas album A Voyage To Arcturus, inn blant vinterens beste lytteopplevelser. 

Med albumtittel og inspirasjon hentet fra en filosofisk, metakritisk sci fi-romanklassiker fra 1920, av den skotske forfatteren David Lindsay, har Vakula lagt ned en sonisk palett med elementer fra house, jazz, kraut, ambient, psykedelia og bygd et suggerende, episk og eterisk lydspor til en kveld i lenestolen, gjerne i kombinasjon med diverse væsker basert på malt og humle. 

A Voyage To Arcturus handler, i følge en artikkel på Wikipedia - jeg har ikke lest boken, men vil så snart jeg kommer over et eksemplar - om hovedpersonen Maskull som reiser rundt på planeten 

Tormance på leting etter meningen med livet, der forskjellige land representerer forskjellige filosofiske retninger. 

Antydningene til at dette er mer en filosofikritikk enn en fantastisk fortelling, skaper straks assosiasjoner til Philip K. Dick. For Dick var sci-fi-sjangeren et medium for filosofisk behandling av eksistensielle tema. 

Om Vakulas versjon gir ny innsikt i livets mysterier gjenstår og se, men dig er det i hvert fall.

Fantastic Planet

Det nye albumet til Noveller, Fantastic Planet, er så langt det beste jeg har hørt i år.




To spor er lagt ut på Spotify.



Potensielt inspirert av denne franske animasjonsfilmen  fra 1973:

Mer noodles

Bare enda mer nedpå. Dette er finfint:

Noodles

Gjennom 1990-tallet, særlig andre halvdel, utviklet den smoothe jazzens noodling seg til å bli et integrert element i i klubbmusikken. House, d&b og techno var alt sammen infisert av det. Grooverider ga ut Mysteries of Funk, en dobbelplate full av jazz breaks og Miles Davis-aktig trumpetspill.

Keneticjust sin 12"er "Atlanta Nights" kom ut i 2001, som noe av det siste:

Fint gitarspill.

Inspirasjonen gikk andre veien også. Vi fikk Nils Petter Molværs Khmer og en hver jazztrommis måtte legge breakbeats inspirert av d&b inn på repertoaret sitt. Ikke sjeldent opptredde dj'er sammen med en perkusjonister.

Like etterpå var det slutt. Jazz breaks låt 90-talls. I 2003 var det minimal som gjaldt, techno ribbet inn til beinet, avkledd all form for harmonisk lekenhet, repetativ og . Plastikmans Closer et album bygget opp rundt klubbmusikkens grunnleggende bestanddeler, den flate 4/4 grunnrytmen og . Så kom dubstep, med sin vindskeive rytmikk og fokus på magesekkristene dype bassfrekvenser. 

Men i de siste årene er noodling tatt inn i varmen igjen.

Gjort med fingerspissfølelse hos ukrainske Vakula. "Sleepy Vision" er noe Herbie Hancock kunne ha gjort:



Call Super legger inn en skeiv kallende sax på sin afrosentriske Sulu Sekou.



Jeg er klar for en ny runde med jazzifisert klubbmusikk og sier ja, takk til mer.