Da er "Papirløs" publisert på
tekstopia, og i går skrev jeg og la ut følgende omtale av prosjektet på
oslopoesi.no:
Omtale av diktinstallasjonen «Papirløs» som publisert på tekstopia.no. med nyskreve dikt av Mehri Hozhabri, Khalid Abuwarde, Marco Demian Vitanza, Ashraf Khoffash og Torunn Borge.
Ansiktet
Da Maria Amelie ble pågrepet på Lillehammer 12. januar 2011, var vi nok mange som ble oppmerksomme på hvilke omstendigheter et menneske uten lovlig oppholdstillatelse i Norge lever under. Trusselen om når som helst å kunne bli plukket opp av politiet i en hvilken som helst sammenheng og sendt ut av landet, står for de fleste av oss som en grusomhet. Maria Amelie ble gjennom mediene en offentlig person og hennes sak fikk bred oppmerksomhet. Hun fikk et ansikt, og for å parafrasere Emmanuel Lévinas, så forbyr ansiktet oss å drepe.
Med Amelie-saken ble «Papirløs» et etablert begrep i samfunnsdebatten. Nøyaktig hva begrepet innebefatter er likevel ikke helt klart. Amelie har brukt begrepet om seg selv og mediene har brukt det, men det brukes ikke av UDI. Best anvendes det i dag om en person som oppholder seg i Norge men som ikke har oppholdstillatelse. Personen har ikke de papirer som skal til for å operere innefor det norske samfunnets institusjoner – til eksempel personnummer, bankkonto og norsk identitetsbevis. Det betyr ikke at personens identitet er ukjent.
Maria Amelies eksempel kan tyde på at offentlig oppmerksomhet omkring person kan påvirke utfallet denne personens sak. Det er derfor ikke merkelig at «papirløse» ønsker å skape oppmerksomhet omkring sin sak. For en marginalisert person mht til posisjon i det norske samfunnet, kan derimot veien til mediene og derfra igjen til folks engasjement ikke være særlig lett.
Yttergrenser
Da Oslo internasjonale poesifestival satte i gang «Papirløs»-prosjektet, som det bare ble hetende, var dette likevel ikke for å gi asylsøkere en talerstol hvorfra de kunne snakke sin sak, men for å åpne opp vår institusjon for kunstnere som gjennom sin situasjon ikke har lik tilgang til samfunnets institusjoner som andre kunstnere. Ved å invitere inn og se hvilket resultat vi kunne få ut av det, kanskje først og fremst av estetisk verdi, men også av etisk verdi, ville redaksjonen også få erfaringer med samarbeid med mennesker som praktisk talt lever i vårt samfunns yttergrense.
Erfaringer fikk redaksjonen, som hvordan kommunisere om praktiske forhold ved prosjektet på tvers av språk og med usikre telefon- og epost-linjer. Vi diskuterte muligheten for de papirløses tilstedeværelse under festivalen. Hva ville sjansen være for at PU pågrep demunder vårt arrangement på samme måte som de hadde gjort med Maria Amelie?
Og hvordan betale ut honorar til noen uten skattekort og kontonummer? Hva kunne Norsk Forfattersentrum, som tar seg av festivalens økonomi, godta av tillemping i dette henseendet? Den viktigste erfaringen var likevel mht det personlige, det medmenneskelige, til det å engasjere seg i noens sak. Hvordan vifølge opp når festivalen var over? Hvilket ansvar har man når man engasjerer seg?
Publiseringsform som poeng
I tillegg til tradisjonelle fremføringer under festivalen, føltes tekstopia.no som en naturlig plattform å publisere resultatet på, altså papirløst. Kanskje et billig poeng, men på denne måten ble publiseringsform en protest i seg selv. Men det er selvfølgelig mer enn det: tekstopia.no knytter gjennom GPS-systemet lydfiler til steder i byen og tilgjengeliggjør dette for publikum over mobilnettet. Det betyr at publikum kan lytte til tekster mens de beveger seg rundt i byen. Anders Sundnes Løvlie som driver tekstopia.no har samlet en rekke skjønnlitterære tekster om steder i Oslo og fått nyskrevet tekster som han har tagget opp på kart og tilgjengeliggjort som lydfiler med innlest tekst.
Da Oslo poesifestival inviterte kunstnere til å delta i «Papirløs»-prosjektet var en av tankene at bidragene skulle ta utgangspunkt i steder den enkelte var knyttet til i Oslo. På den måten kunne vi knytte en tekst om et sted i byen til det stedet den handlet om, og på den måten knytte den papirløses stemme til dette stedet. Om det så skjer at den papirløse blir pågrepet og sendt ut av landet vil i hvert fall hans eller hennes stemme henge igjen liksom en hjemsøkende påminning om hva som har skjedd, at det har vært et menneske her, men at det nå er borte. Området vi valgte var sentrum øst, sentrert rundt Jakobskirken, Akerelva og UDIs kontorer i Hausmannsgate.
En diktinstallasjon
Resultatet av «Papirløs»-prosjektet er en diktinstallasjon på strekningen Domkirken – Youngstorget – UDI i Hausmannsgate – Palestinerleiren ved Jakobkirken og Eventyrbroen.
Tre av poetene er papirløse, to av dem ikke. Alle kommenterer tilhørighet, stedsfølelse og rettighetsløs tilværelse.
«Byen vår» (Domkirken) – Mehri Hozhabri
Om man begynner ved Domkirken vil man kunne høre iranske Mehri Hozhabri sitt impresjonistiske langdikt «Byen vår», både på farsi lest av Mehri selv og på norsk lest av Torunn Borge. I et følelsesladet driv skriver Hozhabri frem det paradoksale ved hvordan blomstermarkeringen og samholdet i den norske befolkningen etter 22. juli utenfor Domkirken ikke gjaldt de papirløse etipoerne som bodde i teltleir på det samme stedet kun måneder før i protest mot avslag på asylsøknader:
Dagene før 30. juni,
passerte jeg kirken hver dag.
Den tomme plassen etter asylsøkernes telt,
teltene som en protest mot et demokrati,
som skyver mennesker ut
Og diktet er så mye mer enn det: Fremmedgjorthet, fortvilelse over tap av hjemland og fortvilelse over et hjemlands behandling av et folk. Til slutt er eneste mulighet å klamre seg til det utopiske håpet om en verden uten grenser, som dessverre er så fjern, så fjern.
«Glasskår» (Youngstorget) – Marco Demian Vitanza
På Youngstorget finnes Vitanzas presise kommentar til den fortvilte følelsen av å ha blitt lurt: Norge som gir lovnader om å være et trygt sted, men som viser seg ikke å være det.
Du trodde det var papir du holdt i hånda
Men det var glasskår
«Sandkorn» (UDI) – Marco Demian Vitanza
Det er tre dikt av Vitanza i installasjonen. Nummer 2 og 3 er å finne knyttet til UDIs lokaler i Hausmannsgate. I «Sandkorn» blir lytteren hensatt til det som kan være en forhørssituasjon.
«Ditt ansvar» (UDI) – Marco Demian Vitanza
I «Ditt ansvar» blir du som asylsøker gjort klar over at det er ditt ansvar å komme deg ut av landet når avslaget først er i boks. Til tonene av Louis Armstrongs «On the Sunny Side of the Street» blir du fortalt hvordan du best skal oppfylle din plikt som papirløs.
«Inner whispers» (Palestinerleiren ved Jakobkirken) – Ashraf Khoffash
I en teltleir ved siden av Jakobkirken i Hausmannsgate har tjuefem palestinske asylsøkere bodd siden våren 2011 i protest mot UDIs avslag på deres søknader om asyl. I lyddiktet “Inner whispers” har Khoffash fanget inn noe av stemningen i leiren, både den som er knyttet til livet i teltene, men også møtet med menneskene rundt.
I never knew that I will miss a bed
or a room, a smell of home
the dust of an old book
I think I lost the sense of feelings of anything
it’s only my skin that function, nothing more nothing less
I bakgrunnen høres stemmesurret fra norske og palestinske tilstedeværende og knitringen fra bålet. Den kontemplative desperasjonen akselererer snart fra det individuelle til det gruppeorienterte. Rapide repetisjoner av et og samme fakta synes å være nødvendig for å understreke den eksistensielle utfrodringen disse lever under.
We are 25 Palestinian asylum seekers start a camp in this place at 25 of may 2011 to protest against the UDI decision to refuse giving us our basic human rights
We are 25 Palestinian asylum seekers start a camp in this place at 25 of may 2011 to protest against the UDI decision to refuse giving us our basic human rights
Osv. Tilhørende Khoffashs lyddikt er en fotokopi av asylantkortet hans:
«Hvor er menneskeligheten deres» (Palestinerleiren ved Jakobkirken) – Khalid Abuwarde
Møtet med mennesket er tema for Abuwarde sin tekst, men det er et desillusjonert et. Det synes ikke lenger å være noe håp.
Livet har lært meg at menneskenes kjærlighet
er en løgn fra de herskendes sump
Det er vinnerne som bestemmer grensene for menneskenes kjærlighet, hvem som skal inkluderes og hvem som ikke skal. De som ikke er innenfor blir redusert til et nummer, avpersonifisert og satt utenfor fellesskapet. Teksten kan høres både på arabisk lest av Abuwarde selv og på norsk lest av Torunn Borge.
«Eventyrbrua» (Eventyrbrua) – Torunn Borge
Avslutningsvis finnes, om man følger ruta østover fra Domkirken, finner man Torunn Borges dikt ved Eventyrbrua som går over Akerselva rett bak Jakobkirken og som binder sentrum sammen med Grünerløkka. Som barn lærer man at viktigere enn noe er rettferdighet, som voksen opplever man at rettferdigheten bare er et eventyr. Pragmatisme skyver menneskerettigheter til side.
Eventyrbro, eventyr om kampen
mellom godt og ondt, og mellom sannhet
løgn og eventyrlig fanteri
Likevel lever vi her alle sammen, side om side, bare under forskjellige vilkår og med varierende rettigheter.
Vi som har våre papirer i orden, har ikke vi et ansvar for dem som ikke har det?
