1
Er den ikke tiltrekkende? Ørkenen – den på samme tid mytologiske og konkrete topografien som rommer våre drømmer og våre redsler, som da jeg var tenåring og leste Ikaros eller Med himmelen som tak, gjorde et uutslettelig inntrykk på meg, slik den gjorde med alle som kom i berøring med den gjennom litteraturen, ved Axel Jensen eller Paul Bowles, som skrev og leste seg inn i den, som tok oss med inn i dens reiser, dens filosofi og drama, og ga oss fantastiske opplevelser av den:
Jeg følte at jeg ville finne noe der inne i tuaregenes land. Jeg visste ikke hva, men den udefinerbare dragningen var nok til å gi livet mening og retning igjen (Jensen 1998: 37).
For ørkenen er et tilfluktssted fra en verden i forfall:
Alle ting blir grått og trist, og det kommer til å bli enda gråere og tristere etter hvert. Men det finnes enkelte steder som kommer til å motstå epidemien lenger enn du tror. Bare vent til vi kommer til Sahara (Bowles 2000: 8).
Dette er ikke T.S. Eliots ørken, for hvem ørkenen er et bilde på forfall. Dette er ikke ruiner, tomhet eller tørke. Ikke slik:
(...) døde trær gir intet ly, sirissen ingen lindring, / de tørre stener ingen lyd av vann. Bare / under denne røde klippe er det skygge (...) / Jeg vil vise deg angst i en håndfull støv (Eliot 1988: 21)
Det handler heller ikke om mennesket som ikke tror på noe:
Så til Karthago kom jeg / Brennende brennende brennende brennende / Å Herre du rykker meg ut / Å Herre du rykker / brennende (Eliot 1988: 31)
Og det er ikke Becketts postapokalyptiske ørken:
CLOV: Zero
HAMM: It’d need to rain.
CLOV: It won’t rain.
(Beckett 1964: 13)
Ørkenen slik den fremstår hos Jensen og Bowles er den rike, frodige, tenkende og aspirerende ørkenen, hvor alt kan skje, hvor mennesket kan leve, hvor forfatteren kan skrive, hvor mennesket kan plukke et ribbein fra sanden og skape seg selv på nytt og som Axel Jensen skriver i Ikaros «leve et symbolsk liv». Forfatteren ankommer ørkenen med innlevelse og fantasi «liksom Orfeus nede i underverdenen», kan gjøre det umulige, det vidunderlige og skape seg en oase. Men som for Orfeus er det heller ikke for forfatteren nok med vilje og poesi for å skape død om til liv. Det er jo det uoverskridelige paradokset. Ørkenen er ikke et romantisk sted, ikke når det blir alvor, som det så gjerne blir ute i ørkenen. Grensen mellom Jensen og Bowles’ ørken og Eliot og Becketts ørken er en skjør grense som når som helst kan briste, hvorpå kunsten, om enn vaklende, finner sitt topos. Og er ikke kunsten mest av alt en oskillerende flukt, evig skiftende fram og tilbake mellom det golde og det frodige? Ikaros er et uttrykk for nettopp det, eskapisme i håpet om at ting skal bli bedre gjennom bevegelse og stadige forsøk på å overskrive livet, men som tittelen tilsier, blir til slutt også denne helten forbrent av solen. Som roman er Ikaros også nettopp hva den er, en roman, og slik sett en undertrykkende størrelse. Isabelle Eberhardts dagbøker blir i sammenligning med de fineste eksemplene fra romansjangeren små og liksom ubetydelige. Hennes dagbøker blir liksom bare én kvinnes tanker og drømmer, liksom hennes flukt fra virkeligheten. Men nettopp derfor blir også dagbøkene hva de er: Som dagbøker er de ikke bare skrift, de inneholder også konkret avtrykk av liv, og det på en annen måte enn romanen kan gjøre det. Dagbøkene skaper avtrykk i sand og på papir, og gir en markant følelse av autensitet. Slik kontrer dagboken romanens strenge formkrav, og unndrar seg romanens kunstige språk og totalitære konstruksjon. Dagboken åpner opp for løse sammensetninger av fragmenter og har det ikke i sin essens å etterstrebe helhet og konskvens. Slik uttrykker dagboken den marginaliserte forfatterens tilstedeværelse og kontemplasjon på en mindre lukket måte og underbygger hennes frigjørende selvmodellering. Tekstene er dermed ikke sannere av den grunn, eller for den saks skyld mindre famlende, mindre eventyrlige eller mindre romantiske:
I long to sleep in the cool, deep silence, beneath the dizzying valley of stars, with nothing but the sky’s infinte expance for a roof and the warm earth for a bed (…) to be free and without ties, a nomad camped in life’s great desert (Eberhardt 2003: 25).
Eller slik:
I would like to make a stab at happiness, (…) in some far-off place where I can be completely independent, a place to go back to and bury what loss and misfortune is still in store for me. That is what I shall try to build for myself in the middle of the desert (Eberhardt 2003: 47).
Som Axel Jensen og Paul Bowles gjorde det etter henne, ønsket Isabelle Eberhardt å finne noe i ørkenen. Hun søkte åndelig fred. Hun ville gi seg selv muligheten til å omskape seg til det mennesket hun mente å ha i seg og ikke lenger være det mennesket som ble formet av de europeiske normer, slik disse kom til uttrykk i Geneve eller i Marseille. Hun ønsket seg bort fra et Europa preget av stormannsgalskap og nihilisme. Den brutale kolonialiseringen av Nord-Afrika bød henne i mot, og jo mer infisert av Europa dette området ble, desto mer søkte hun seg inn i det på dets egne premisser for å finne ut hva det var som lå der, og forlot det europeiske til fordel for det andre, det fremmede. Hun søkte seg inn i Islam og Qadrya, den eldste Sufi-ordenen, hvor hun fant et åndelig brorskap. I tillegg til mystikk og teologisk assistanse kunne Qadrya også gi henne mat og husly samt praktisk allianse, noe som økte hennes praktiske muligheter for å reise i ørkenen betraktelig. Det fantes mer eller mindre strukturerte losjer i de fleste landsbyer i Algerie og Marokko, og ordenen var en integrert del av det intellektuelle livet i de fleste moskeer og universiteter. Først på 30-tallet ble sufiordenens makt svekket. I 1930, da det ble markert at det var hundre år siden Frankrike invaderte Algerie, var det både politisk og religiøs vilje til å bygge opp under en algerisk nasjonalisme, som kunne stå imot det franske styret. Dette resulterte i en reformering av Islam, og fokus på opplysning blant muslimene førte til angrep på sufiene, som til da hadde dominert det folkelige Islam. Tredve år tidligere, i 1899, hadde også Eberhardt deltatt i voldelige demonstrasjoner i Annaba rettet mot den franske kolonimakten og mot det som ble omtalt som kristendommens fornærmelser mot Islam gjennom dens forsøk på å undergrave og ødelegge det muslimske hegemoniet. Disse kampene ble en forsmak på opprøret som eskalerte mot slutten av femtitallet med den algeriske frigjøringfrontens kamp, og som endte med en frigjøringserklæring i 1962. Dette var forhold som preget en hel generasjon intellektuelle i Frankrike, hvorav flere hadde tette bånd til Nord-Afrika. Som for eksempel Albert Camus, Jacques Derrida og Helen Cixous, som alle ble født og vokste opp i Algerie. Faktisk er det en betydelig andel poststrukuturalister, for å bruke den sekkebetegnelsen, som har bakgrunn fra Algerie. Poststrukturalistenes prosjekt var jo, som kjent, og for å bruke en definisjon fra Robert J.C. Youngs White mythologies, å dekonstruere den europeiske forståelsen av verden. Dette resulterte i en postmodernisme som kan ansees som den europeiske kulturs forståelse av at den ikke lenger er det uprøvede og dominante verdenssenteret.
2
Så er ikke flukten tiltrekkende? Reisen, bevegelsen mot det fremmede, over i det andre, ut i marginene, for å kjenne på fluktlinjene? Kan litteraturen være en vei ut? Er dét forfatterens egentlige behov – en vei ut? Litteraturen blir en brekkstang å bryte seg ut av samfunnet med, og som knytter individet til seg, som setter det i system og passifiserer det. Og et spørsmål som melder seg på nytt og på nytt, hver gang et individ kjenner at det strammer til om håndleddene, er om ikke litteraturen må bli oppfunnet på nytt, om ikke språket er det som holder individet nede? Er det ikke det samme språket forfatteren bruker, som også holder forfatteren på plass? Hvilken mulighet har forfatteren til å bryte opp språket og sette det sammen på nytt, lage nye sammensetninger slik Isabelle Eberhardt gjorde? Hun brøt den selvomfavnende og imperialistiske fransken opp med arabisk og russisk og på den måten, i dagbok- og fragmentets form, etablerte hun en personlig følsomhet i språket. Det var en følsomhet som ga henne muligheten til å bryte ut av litteraturens kanoniserte rammer og skape en alternativ tilhørighet til det andre.
[I]f the writer is in the margins or completely outside his or hers fragile community, this situation allows the writer all the more the possibility to express another possible community and to forget the means for another consciousness and another sensibility (Deleuze and Guattari 2003: 17)
Som en forlengelse av å rekonstruere språket, dekonstruerte Eberhardt seg selv som europeisk kvinne. For å på mest mulig komfortabelt vis å kunne reise i ørkenen kledde hun seg i mannsklær. Gjennom livsstil, ved bruk av kif og absinth, maktet hun også å etablere en posisjon på mennenes territorium. Slik markerte hun posisjon på utsiden av det samfunnet hun i utgangspunktet var en del av og ga seg selv muligheten til å uttrykke og delta i en alternativ anvendelse av verden. Dagboken og fragmentet ble kompatible formater, som ikke bandt skrivingen hennes opp mot romanens premisser eller forståelsen av hennes karakter opp mot et tradisjonelt kvinnesyn, og som gjorde det lettere for henne å uttrykke det hun var: hvit kvinne, muslim, anarkist, sufi og flyktning.
3
Flukt, som tilstand, kommer til uttrykk i fragmentet «The Oblivion Seekers». Teksten beskriver en kif den, et slags ly for smokers og et oppholdssted for, som det står: vagabonder, nomader og andre med tvilsomme hensikter. Den korte teksten beskriver tre reisende – en musiker, en poet og en magiker – som særs intelligente folk «who like their pleasure» og hvordan de røyker kif. Paul Bowles har oversatt teksten. Han har brukt novellens tittel også som tittel på sin samling av Eberhardts tekster, utgitt på forlaget til City Lights i San Francisco i 1972. City Lights er en bokhandel som forbindes med en gruppe amerikanske forfattere som selv romantiserte flukten gjennom rusmidler og reise, og som forsøkte å skrive sine liv. Flere av forfatterne i denne gruppen hadde også en dragning mot Nord-Afrika. Den mest kjente av disse er Allen Ginsberg. Hans diktsamling Howl and Other Poems kom ut på City Lights i 1956 og har blitt den mestselgende diktsamlingen i USA gjennom tidene. «Howl» inneholder referanser til Tanger i Marokko hvor William S. Borroughs bodde i denne perioden. I «America» blir dette forholdet referert til direkte: «Burroughs is in Tangiers I don't think he'll come back it's sinister» skriver Ginsberg. Borroughs er den av dem som assosieres mest med rusmidler, spesielt hasj og opium, mens Ginsberg blir asossiert med politikk og opprør. En annen kjent forfatter fra gruppen, Jack Kerouac, assosieres med reise og, vel, det nomadiske. City Lights ble et naturlig hjem for Isabelle Eberhardts litteratur. Der kan hun, i en inkluderende kontekst, være fri seksuelt, religiøst og litterært. Hun kan bli lest uten fordommer og godtatt av andre som har valgt å vende sine hjemkulturer ryggen. Slik Ginsberg gjør i «America», hvor han med klar adresse gir uttrykk for sin skuffelse over hjemlandets utvikling: «Go fuck yourself with your atombomb». Også Paul Bowles tok avstand fra de amerikanske verdiene og vendte den vestlige kulturen ryggen. I sine bøker beskrev han amerikanere i Nord-Afrika på eksistensiell søken etter nye verdier å bygge livene sine på. Natur og sivilisasjon blir satt opp mot hverandre i en topografi hvor svake amerikanske eventyrere blir utsatt for ekstreme situasjoner som inkluderer drap, selvmord, incest, voldtekt og narkotika, og gjort til ofre i en verden de ikke mestrer.
4
For Eberhardt, som for en annen marginalisert karakter, Franz Kafka, var ikke det nomadiske et eventyr eller en forfølgelse av et rop fra utsiden, det var noe hun hadde i seg. Det var en nødvendighet, sett ut ifra deres marginaliserte posisjon for å kunne uttrykke seg autentisk. Å omgå begrenseningene, enten det var ved romansjangeren eller samfunnet, var nødvendigheter for å kunne leve et tilnærmet helt liv og de ble tvunget til å finne alternative mønstre innefor både skrift og form. Både Kafka og Eberhardt er eksempler på litteratur som er knyttet direkte til verden, som danner hvert sitt rihzom og er både i og utenfor verden, med verden både som mål og som utgangspunkt. De får i sine forfatterskap tydelige nomadiske effekter når de beveger seg så uanstreng frem og tilbake mellom litteraturen og verden. Eberhardt hadde i seg hva Deleuze og Guattari definerte som en mindre litteratur, altså motsatsen til en nasjonal eller en kanonisk litteratur. Hennes litteratur unndro seg den vestlige tradisjonen ved at den verken grunnet i det mannlige eller det kvinnelige. Den hang kun løst på et ubestemmelig noe og var stadig i ferd med å falle fra. Historisk-biografisk metode hentet henne derimot inn, som den gjorde med Kafka, og plasserte henne godt innenfor den europeiske litteraturhistorien, eller for å bruke nok et begrep fra D&G, den reterritoraliserte henne. Men først dette med en mindre litteratur. Deleuze og Guattari skriver at en mindre litteratur ikke kommer fra et lite språk, men oppstår innenfor et stort språk, som jo fransk må sies å være, og tysk i Kafkas situasjon: Den jødiske litteraturen i Praha og Warszava blir regnet for å være en mindre litteratur. Det første karakteristika for en mindre litteratur er at dens språks er påvirket av en kraftig deterritorialisering. Kafka markerte det umulige i å uttrykke seg litterært for jødene i Praha. De er dobbelt undertrykt. Bruken av det tyske språket som er deres språk, er allikevel ikke det, ettersom de er avskjært fra det tyske territorium. Tjekkisk tysk er et deterritoralt språk og til anvendelse for marginaliserte behov. Det andre karakteristiska ved en mindre litteratur er at alt ved den er politisk. Den vil alltid være knyttet opp mot juridiske, økonomiske og byråkratiske systemer som underminerer dens verdi. Den vil alltid måtte kjempe mot den litteraturen som er fundert og annerkjent i det store språket eller kulturen hvori den har sitt virke. Konflikt blir slik en del av dens essens, og med konflikten oppstår nødvendigheten av å utforske, og med bevegelse følger ensomhet – en nødvendighet for å kunne utvikle sin egen strøm og patos, eller for å parafrasere D&G med hensyn til Eberhardt, hennes egen tredje verden, hennes egen ørken. Uansett starter det nomadiske på utsiden, som Kafkas litteratur starter på utsiden av det tyske språket og samtidig i det tyske språket, men uten å representere det eller la seg bli representert av det. Slik er det også med Eberhardts litteratur. Den nærer på det franske språket, men har kommet inn i det fra utsiden gjennom det russiske, og prøver, kanskje som en konsekvens, å bryte det opp ytterligere med det arabiske. Bevegelsen som oppstår i og med disse forholdene har i seg det nomadiske, nemlig det å ikke slå seg til ro i et språk, men å anvende det på kryss og tvers, som en villfaren, utfordre det og presse det, og å alltid søke videre. For det nomadiske subjektet kan aldri bli fullt ut forstått eller godtatt der hvor det stopper opp, ikke i det franske, i det tyske, i det maskuline, i det feminine, i vesten eller i østen. Nomaden hører bare hjemme i bevegelsen.
5
Like stefaderlig utnyttende som Max Brods behandlet Kafkas verk, ble også Eberhardts verk behandlet av Barrucand – venn og sjefsredaktør i avisen Akhbar. Han satte sammen det som var igjen av arbeidene hennes etter at mye hadde gått tapt da hun ble tatt av en flodbølge i Kenadsa. Barrucand la til utdrag fra brev hun hadde sent ham og fra samtaler de hadde hatt og oppførte seg selv som medforfatter. Fra Barrucands utgave Dans l’Ombre Chaude de l’Islam stammer fragmentet «The Oblivion Seekers», som Paul Bowles anvendte så signifikant. Et videre likhetstrekk mellom Eberhardt og Kafka er deres posisjon som objekter for historisk-biografisk metode. Vår forståelse av verkene kan aldri bli løsrevet fra de historiske personene, heller ikke de biografiske bildene vi har fått og skapt oss av dem. Det er umulig å lese tekstene uten ta med seg biografiske forhold inn i lesningen. Deres verk har blitt skrevet i ettertid, og kanskje er det som Isabelle Eberhardt skriver at «[n]o work of literature is ever finished in the sense that it cannot either go on or, as is more often the case, bear improvement (Eberhardt 2003: 45)». Litteratur er bevegelse og forfatteren må bare gi sitt liv til litteraturen og la seg absorbere av teksten. Enhver tid som tar opp i seg et verk tilfører det noe, og legger til et nytt lag, bearbeider den og videreutvikler den. Kafkas og Eberhardts biografier, brev og dagbøker, samt lesernes tolkninger, utvider verket og gjør dem umulige å løsrive uten samtidig å ødelegge det. Verkets grenser har altså blitt testet og funnet åpne. Aforismen ligger i denne riften og utgjør ikke bare en forbindelse med utsiden, men også, som Deleuze skriver, en forbindelse med det intensive: «Fra og med et visst punkt er det ingen vei tilbake. Dette punktet må nås (Kafka 2003: 8)». Kafka vet at punktet må nås, og eneste mulighet er å la seg gå under med litteraturen. Hans krav om verkets destruksjon må sies å være et uttrykk for denne destruktiviteten, på samme måte som Eberhardts remodellering var det for henne. At de begge oppnådde annerkjennelse må sies å være en bevegelse som går utover det implisitte og over i det konseptuelle, en overskridelse av deres historiske potensial. Annerkjennelsen kan derfor stå for å være et intensivt punkt, et momentum uten mulighet til å ta seg tilbake fra. Kafka ble en av litteraturhistoriens mest markante skikkelser. Isabelle Eberhardt ble mer noe av en feministisk kuriositet og slik sett tvunget til et videre liv i marginene. På hovedbiblioteket til Deichmanske i Oslo finnes bare fire titler med Eberhardt. Ved siden av kun en samling av tekstene hennes, den svenskoversatte Södra Oran, er det to studier med de symptomatiske titlene, også disse svenske, Feminister och pionärar: om fyra kvinnliga författare og eventyrare og Kult: outsiders och särlingar i litteraturen samt den norske romanen Å finne deg igjen av Elizabeth Eide. «Å finne deg igjen er en historie om ørken, om flukt og om kjærlighetens kår blant internasjonale nomader. Parallelt løper fortellingen om Isabelle Eberhardt, som kledde seg i mannsklær for å kunne forsere ørkenen til hest, og som fikk innpass i verdens eldste sufiorden». Et søk på Kafka gir 178 treff.
6
A subject to which few intellectuals ever give a thought is the right to be vagrant, the freedom to wander (Eberhardt 1975: 68).
Å skrive er ikke en uproblematisk beskjeftigelse. Selv gode poenger unndrar seg med den største enkelhet en umiddelbar og tilgjengeliggjørende formidling. Overskuddet jeg startet på denne teksten med da jeg skrev det ovenforstående var bygget opp etter en behagelig langhelg med vedhogst på hyttetunet ved Mjøsa, og er nå brukt opp. Etter en dag på kontoret, er jeg trett og får skrevet betydelig mindre. Men jeg må jo prøve, jeg kan ikke la kontoret bli min ørken – ikke i Eliots eller Becketts forstand i hvert fall. Kanskje har det noe med alder å gjøre, undrer jeg. Tiltar forståelsen av ørkenen som uttrykk for noe desillusjonert og uproduktivt med alderen? T.S. Eliot var 34 da The Wasteland kom ut. Beckett 51 da Endgame ble publisert. Axel Jensen og Isabelle Eberhardt derimot var i begynnelsen av tyveårene. Er det dermed så at romantikken gjør seg mest gjeldende i ungdommen og at alderen uunngåelig gjør mennesket blasert og desillusjonert? Da jeg var atten romantiserte jeg selv reisen, og blandet det å skrive med det å leve. Da lå ikke litteraturen i språket, men i opplevelsene og jeg var like mye forfatter uansett om jeg skrev eller ikke, bare jeg reiste. Interrail i Europa og backpacking i Asia handlet om eksistensialisme. Jeg gjennomførte til og med en aldri så liten dophandel i lastebilen til en tuareg i ørkenen utenfor Dahab i Egypt. Sinai var for øvrig en forsøplet og lite inspirerende ørken. Ingen hadde giddet å rydde opp etter Israelerne, ble jeg fortalt. I sekken hadde jeg diktene til Blaise Cendrars, nok en reisende forfatter, som skrev en blanding av veldig konkret og veldig moderne poesi, og han var ganske så romantisk han også. Her fra «Menyer»:
Grønnskilpaddelever med trøfler / Languster på meksikansk vis / Floridafasan / Iguana i karibisk saus / Gambas og palmehjerter (Cendrars 1994: 71).
Det var en diktsamling med en magisk tittel, Prosa om Den transibirske jernbanen og andre dikt, og et flott forfatterportrett. Bildet på omslaget viste Cendrars i hatt og dress. Han hadde smale øyne og en sigarett hengende i munnviken. I biografien sto det at han hadde fått skutt av seg en arm da han tjenestegjorde i Fremmedlegionen under første verdenskrig og hadde blitt en mester i å rulle sigaretter med bare en hånd. Fantastisk inspirerende. Og videre, eventuelt tidligere: Da jeg var atten og hadde lest meg gjennom de fleste bøkene til Kerouac, hvorav Big Sur ble favoritt, haiket jeg og en kamerat likesågodt E6 i hele sin lengde nordover fra Oslo. Første dagen kom vi ikke lenger enn til Skedsmokorset hvor vi måtte slå opp teltet på parkeringsplassen bak bensinstasjonen. Omstendighetene spilte ingen rolle. Vi levde oss totalt inn å være on the road. Her er ett dikt jeg skrev i 1995:
hvit stripe / mellom motorvegasfalt og grøftekant / vi teller høyt / 3 halvråtne måker / en halv hare / 2 overkjørte katter / 5 spurver / nok en måke
Nå, etter fylte tredve, synes jeg at det er ubehaglig å reise. Jeg er mest komfortabel med motorsag på hytta eller hjemme ved skrivebordet. Reising er kun et nødvendig onde ved å komme seg fra et sted hvor jeg har noe å gjøre til et annet sted hvor jeg har noe å gjøre. Reisen i seg selv, det som skjer på veien, har ikke lenger noen magi. Likevel utelukker ikke det det nomadiske, dette motsatte av det fastboende, dette begrepet til D&G som det i denne sammenhengen ikke er mulig å riste av seg. D&G påpeker den potensielle friheten og flyktigheten som finnes i subjektet, og som så godt lar seg eksemplifisere med Eberhardt eller Kafka. Det handler ikke for dem nødvendigvis om den fysiske menneskelige reisen, men om det å ikke la seg begrense verken av psykologiske, fysiske, nervologiske eller ideologiske stengsler. Dette gjelder så vel i en skriveprosess som i en reise. I D&Gs anvendelse tar ideen om det nomadiske plass som en analogi: Ørkenen er en kropp uten organer koblet sammen av begjærsmaskiner, hvor det nomadiske subjekt er en villfaren som fyker på kryss og tvers langs de mangeslungne stiene som har blitt karvet inn i den. Det nomadiske er en erotikkmaskin og det nomadiske subjektet oppstår gjennom enda en maskin – en sølibatmaskin, en allianse mellom begjærsmaskinen og kroppen uten organer som gir liv til en ny menneskelighet, en fantastisk organisme som kan oppleve en ren og rå intensitet, oppleve uten form. Slik ser jeg for meg Isabelle, kledd i vide, formløse klær som en fantastisk organisme, røykende, drikkende, pulende, utflytende som i ett åttitallsbilde av Cindy Sherman, også de formløse. Isabelle flytende utover ørkenen, deterritoralisert, villfarende over sanddyner, som forandrer seg fra natt til natt, aldri seg selv lik, alltid videre, og alltid ensom.
7
Diktsamlingen jeg skrev i tenårene, som aldri ble publisert, hadde den symptomatiske tittelen Omflakkende fraser om reiser og kjærlighet og var seg selv lik:
solen ble vår ukomfortable venn / og med solbriller dempet vi dens nærvær / vi var med i en film / som utspilte seg på hvit stripe / mellom motorveis asfalt og grøftekant / for alltid uvitende om motivet i neste scene / er vi helter i slutten / blir vi lykkelige
Litteraturliste
Beckett, Samuel Endgame Faber and Faber, 1964
Bogue, Ronald Deleuze on Literature Routledge, 2003
Bowles, Paul Med himmelen som tak Gyldendal, 2000
Cendrars, Blaise Prosa om Den transibirske jernbanen og andre dikt Aschehoug, 1994
Deleuze, Gilles & Felix Guattari Kafka: Toward a Minor Litterature University of Minnesota Press, 1986
Eberhardt, Isabelle The Oblivion Seekers City Lights, 1975
Eberhardt, Isabelle The Nomad Interlink Books, 2003
Eliot, T.S. Det golde landet Aschehoug, 1988
Jensen, Axel Ikaros Cappelen 1998
Kafka, Franz Aforismer Gyldendal, 2003
Vikør, Knut S Maghreb – Nordafrika etter 1800 Det norske samlaget, 2007
Young, Robert J.C. White mythologies Routledge, 2004
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar