Tre avsnitt

Publisert i Utflukt 03, 2007

Om avføring
Schopenhauer skrev om det å drite, at den stadige utskillelsen av ekskrementer skiller seg fra døden bare i gradsforskjell. Men slik minimal differensiering mellom to så lite attraktive nødvendigheter ved livet godtar ikke nødvendigvis det moderne mennesket, tenker jeg. Å drite er noe skittent, og å dø, som i all sin minimalisme kunne vært noe rent og behagelig, er ikke langt fra å være like uappetittlig. Derfor, må det moderne mennesket innse at denne gradsforskjellen, enten det moderne mennesket godtar det eller ikke, er vanskelig å distinktivere mellom og at de to variasjonene smelter sammen som i en formfullendelse av Schopenhauers ord ved erkjennelsen av at mennesket gjør på seg når det dør og det rene blir da, som alltid ellers i livet, skitnet til. Dette er ikke til å unngå, selv ikke for det moderne mennesket. Det moderne mennesket, i all sin selvproblematisering, forsøker derfor å distansere seg fra døden, tenker jeg, og fremstiller døden som noe gammeldags. Å dø er tradisjonelt og støvete for det moderne mennesket. Det er uspektakulært og forsoffent. Noe direkte og enkelt og langt fra nybrottsarbeid. Å dø er banalt. Det er noe de drev med på syttitallet. På syttitallet var døden populær. I dag er det reaksjonært å dø. Det lærte vi, vi som vokste opp på åttitallet og som var født av dem som gjorde døden populær, det var vår reaksjon på våre foreldres dødskultus, å gjøre døden umoderne. Åttitallet ga oss vilje til å forakte det organiske og elske det plastiske. Utskillelsen av avføring, skrev Schopenhauer, er den stadige utånding. Er det noe det moderne mennesket trenger mye av i dag, så er det ånd, tenker jeg. Alt er på innsiden, ingenting er på utsiden. Det finnes ingen utside foruten den utsiden som skjuler innsiden.

Om individet
Om individet skrev Schopenhauer, at det var en alltid utskiftbar eksistens. Schopenhauer rådet mennesket til å ikke forlange en fortsettelse av sitt liv over i et etterliv eller å forutsette menneskets genuinitet som eksistensial, for sådan fantes ikke, skrev han. Derimot kunne mennesket fortsette sitt liv over i menneskeheten rundt seg. Å kreve en absolutt posisjon for seg selv er derfor essensen i menneskets holdning til verden, tenker jeg. Og det var dette hun gjorde. Hun gjorde krav på å bli anerkjent gjennom sin egen forståelse av seg selv og ikke som en objektiv tilstedeværelse i de andres liv. Hun gjorde krav på å bli anerkjent som perfekt tilpasset den samtidige kultur og derfor som premissleverandør for hvordan den samtidige kulturen skulle utvikle seg. Ut fra denne anerkjennelsen i menneskeheten rundt henne ville det også være rimelig å anta at menneskene konkluderte med at hun også gjorde inngrep i menneskehetens, ikke alltid kontemplative, deltagelse i det plastiske systemet kulturen produserte og opprettholdt, og at hun derfor var viktig for dem, og at det derfor var rettmessig at hun krevde full konsentrasjon om betydningen av sin eksistens. Slik unndro hun seg naturen og menneskeheten ved å plassere seg i sentrum av den som et premiss for dens eksistens. Hun måtte leve lenge og holdt sine følelser og sin fysiologi under streng kontroll. Hun gråt aldri og hun gikk aldri på do. Ved å unngå å gå på do siktet hun på å skyve døden fra seg. Denne avsondretheten fra utskillelse (og utånding) kom som det ønskede resultatet av en streng diett hovedsaklig bestående av sjømat og vegetasjon. Uten å overdrive kan jeg hevde at hun spiste fisk åtte eller ni ganger i uken og at hun for å ytterligere stimulere forbrenningen drakk sprit. Slik temmet hun sin utskiftbare eksistens. Dette hadde også selvfølgelig enkelte bivirkninger, ikke bare ved den nihilismen hun ofte ble tilskrevet, men også ved en distinkt oppblåsing av kinnene, ikke en direkte oppsvulming av ansiktet, men, om man sto ganske nær henne, som om hun hadde et konstant trykk innenfra, en kraft som ga henne et uttrykk i ansiktet som stadig ble forvekslet med oppgitthet og like stadig tolket som irritasjon over omgivelsenes utilstrekkelighet. Slik fant hun, tenker jeg, gjennom en fordypelse i sin egen individualitet et feste i det værendes væren og samtidig en samfunnsmessig erkjennelse av den.

Om musikken
For Schopenhauer var musikken den viktigste kunstarten. Det var en kunstart han mente i vesentlig henseende skilte seg fra de andre kunstartene: Musikken avbildet selve viljen – ikke som et verks avbildning av en idé, men som en gjentakelse av ideen. For Schopenhauer var gjentakelse stikkordet, å gjenta en idé var å gjenta verden, for hva var vel verden om ikke totaliteten av alle ideer. Et fullkomment verk omfattet derfor alle viljens objektivasjonsformer, de Schopenhauer kalte umiddelbare når det ble snakket om ideer og middelbare når det dreide seg om ideenes individuelle fremtredelse i verden. Schopenhauer skilte mellom to hoveddeler i musikken, harmoni og melodi. Harmoniens dypeste toner, selve grunnbassen, betegnet det laveste objektivasjonstrinn, den uorganiske natur. Over disse dypeste toner, faktisk utgått eller avledet fra dem, hevder «ripienstimmen», som representerer plante- og dyreverdenen, seg. Over dem alle, hvilende i og slyngende over det harmoniske grunnlag, finnes melodien, dette vidunderlige som legemliggjør menneskets streben og liv. Slik er musikken verden. Den beveger seg først tungt og materielt i bunn før den når opp til der hvor det er tilbøyelig å tenke føyelige og sammenhengende tanker. Melodien er likevel mer enn et moment i en verdensstruktur. Den har en dimensjon også innover mot selve viljen. Melodien forlater det forgjengelige, lytter til menneskehetens hemmelighet og maler selve viljens impulser og bevegelse, alt det som fornuften sammenfatter under det negative begrepet «følelse». (Hun sukker erkjennende). Slik øser melodien av en umiddelbar kontakt med viljen selv og avdekker de dypeste og alvorligste av menneskehetens fornemmelser. Musikken angår derfor det dypeste i mennesket og i verden på en ikke-individuell måte. Musikken, når den er skapt, må skyve bort sin egen kilde, den individuelle følelse, og gjennom avstand oppnå sitt potensial ved å bli allmenn og tilgjengelig, (som betyr for komponisten, for henne, å finne en fortsettelse av seg selv og sitt eget geni i menneskeheten rundt seg, komplimenterte hun.)