1
Vi har lest om den dramatiske nedgangen i biestanden som har rammet USA og Europa. Når biene dør er det et tegn på at noe er fryktelig galt, blir det stadfestet, for biene er uvurderlige for bestøvingen av frukt- og bærvekster og viktige for matproduksjonen. Heldigvis har Vergil en løsning. I Georgica maner han til forsoning med naturen og om å satse på landbruk og regenerasjon, og det som en bot for vannskjøtting og umoral.
Vanskelige tider trenger innsiktsfulle forfattere, ikke alltid for å komme med konkrete løsninger, men for å sette ord på problemene. Den romerske dikteren Publius Vergilius Maro (70–19 f.Kr.) gjør begge deler. Etter å trøstesløst ha registert hvordan Italia var preget av kulturelt forfall og utarming av landets ressurser, satte han fokus på problemet gjennom å skrive jordbruksdiktet Geogica. Senere ønsket han dertil å brenne det episke diktet Aeneiden på grunn av dets etiske mangler – begge strategier var rettet mot keiser Augustus, og dertil eksempler på en forfatters potensielle, og marginale, påvirkningskraft.
Ønsket om å ville brenne Aeneiden må bli forstått som et desperat forsøk på å hamle opp med en følelse av tilkortkommenhet. Fordi han ikke rakk å ferdigstille verket med de moralske implikasjoner han mente det måtte bestitte for å være et verk Italia virkelig hadde behov for, ville han heller brenne det enn å overgi det til et nytelsessykt romersk folk. Hva verdi kunne vel Aeneiden ha om det ikke fremsto som det absolutte etiske referansepunkt?
Med læreverket Georgica fortonet det seg mer oppbyggelig. Keiseren hadde kommet seirende tilbake etter år med krigføring i Østen, en periode som på grunn av en omprioritering av ressursene hadde underminert bondestanden. Bondens velsignelsesrike slit hadde lenge ikke vært noen selvfølge. Georgica ble derfor fremstilt for keiseren med en klar oppfordring om at det nå var tid for soning og regenerasjon. Det var på tide å bygge opp igjen landet og føre Italia inn i en ny gullalder. Konkret arbeid var veien til ny materiell suksess.
2
«Arbeid» er det sentrale begrepet. Tone Hødnebø skriver i Nedtegnelser det Vergil tenkte (tekstene berører hverandre, eller jeg projiserer min tematikk inn i tekstene, for plutselig dreier alt seg om berøringspunktet «arbeid»):
DET KOSTER å holde verden oppe
men så lenge det løfter oss
dras vi ikke til mørket
og flokkene med stær
flyr inn fra alle verdenshjørner (2008:23)
Hødnebø er redd for at det kan gå galt, slik det har en tendens til å gjøre:
DET NYE SYSTEMET
tar opp i seg brutaliteten fra det gamle.
Er det mulig å forandre overhodet (2008:44)
(Var det ikke dette RAF slåss mot, det tredje rikets brutalitet som var å finne også i det vesttyske demokratiet, avslørt som en kapitalismens politistat?) Slik åpner Georgica:
Hva skjenker grøden dens fold? Og når er det stunden å pløye
jorden, Maecenas? Og når er det best at man vinstokken binder
til dens alm? Hvilken røkt gis kyr, hva krever av stell ditt
småfe? Hvor mye erfaring skal til for de møysomme bier?
Dette besynger jeg nå (1994:35).
I løpet av fire dager i år 29 f.Kr. leste Vergil diktet for Augustus og Italias maktelite og satte fokus på landbruk og bondens kår. «Et velorganisert samfunn» skriver Hødnebø, «forutsetter et sinnrikt nettverk og mye arbeid». Og gjennom fire bøker står det skrevet om hvordan best gro korn, om hvordan behandle vinstokkene, hvordan avle kyr og hester, hvordan lage god melk og ost og, til slutt, hvordan holde seg med en god biestand og å sikre seg «(...) den atmosfæriske gave, himmelens honning»:
Skildre jeg vil i tur og i orden en ørliten verdens
merkelige spill, høymodige helter og folket som helhet
med deres seder og sett, deres mål, deres stammer og kamper (1994:93).
3
I Vergils verden, som i dag altså, var det mulig å tape sine bier, noe den oppfarende Aristaeus, opplevde. Pest og sult tok knekken på biestammen hans og han var i ferd med å gi opp da han klagde sin nød til moren, flodnymfen Cyrene, og ba henne forklare hvorfor han hadde blitt utsatt for gudenes vrede. Cyrene ba han gå til seeren Protevs for å finne svaret der. Svaret kom i form av historien om Orfeus og Eurydike. Nymfene var sinte på Aristaeus fordi han hadde jaget skognymfen Eurydike, sangeren og lyrespilleren Orfeus’ kone, i døden. Orfeus som ikke kunne holde ut sorgen tok seg ned til Hades ved hjelp av sin forførende musikk og ba Proserpina om å få ta med seg Eurydike tilbake. På et vilkår skulle han få lov, at han ikke skulle se på Eurydike før de var ute i lyset. Langt på vei gikk det bra, men ved grensen ble Orfeus uaktsom og snudde seg. Utilgivelig ble Eurydike ført ned i mørket igjen. Etter nederlaget vandret Orfeus ensom omkring, men på grunn av sin fortryllende sang fikk han dessverre ikke være i fred og bacchantinnene som følte seg ydmyket av hans troskap rev han til slutt i stykker. Hodet kastet de i elven Hebrus, hvor de siste rop etter Eurydike slo ekko mellom breddene. For dette, for sin tankeløshet og umoral, ble Aristaeus straffet.
Stor er den synd du må sone; den salige Orfevs har sendt deg
dette som straff ei i samsvar med skylden, med mindre da skjebnen
selv skrider inn; for tapet av hustruen raser han bittert (1994:106).
Aristaeus må bringe sitt offer, be om fred og tilbe sin dals forsonlige vesener. Åtte av sine beste kuer og okser må han slakte og la råtne i åtte dager i gudinnenes lund. Etter ni dager skal han så hedre Eurydike med å slakte en kalv. Så vil en ny biestamme oppstå.
(...) rundt fra oksenes råtne kadaver og hele
skrotter det summet av bi, det sydet fra hullstukne flanker;
veldige skyer sev ut, og alt fløt de sammen i trærnes
topp hvor de hang som en klase av druer fra sigende grener (1994:109).
Slik skal det gjøres! Om kuben skulle dø er det nettopp råtnende blod fra slaktede okser som frembringer en ny bietamme. Cyrenes råd var ikke basert på en guds magi, men på jordbrukserfaring. Trikset er, forklarer Vergil, å slå ihjel kalven slik at kjøttet blir møret, men uten at skinnet sprekker, og å legge kroppen i et lukket og vindtett rom sammen med timian og friske casia-vekster. Det må gjøres om våren da væten i kadaveret kan bli varmet og het. En drøy uke senere vil forråtnelsen være i gang og insektssvermer dannes.
4
Også Salman Rushdie har sin Aristaeus-figur. Rai i The Ground Beneath Her Feet, kommer, på samme måte som Vergils Aristaeus, og i motsetning til Orfeus-figuren, Ormus Cama, ut av historien med fornyede livskrefter etter å ha bøtet for sine feil og satset på regenerasjon – til tross for et diamentralt motsatt forhold til bier. Rai er dømt til å bli evig plaget av innsekter. Like fullt er han den som jager romanens Eurydike-figur, Vina Apsara, i døden. Rushdie har lagt Orfeus-myten til grunn som et strukturerende prinsipp for sin roman, og med en postmodernists selvfølgelighet lar han Rai være klar over sin skjebne. Han vil overleve, de andre vil dø. «Do you know the forth Georgic of the bard Mantua, P. Vergilius Maro?», spør Rai:
Aristaeus, the first beekeeper in world literature (...) the maker of a miracle far greater than that wretched Thracian singer’s art, which could not even raise his lover from the dead. This was what Aristaeus could do: he could spontaneously generate new bees from the rotting case of a cow. His «was the heavenly gift of honey from the air» (1999:21).
I større grad hos Rushdie enn hos Vergil er undergang et tema, (som for Vergil fremstår som mer potensiell enn faktisk), men i likhet med hos Vergil, er underholdningsindustrien tegn på kulturelt forfall. Underholdningsbransjens megalomane vekst sammenfaller med voldelige konflikter og humanitære katastrofer og Østen og Vestens kulturkræsj. Slik blir verden et enda vanskeligere sted å leve. Den går opp i sømmene.
5
Historien om Aristaeus og Orfeus har to hovedpoenger: 1) Mennesket, som Aristaeus, er irrasjonelt og ikke klar over sin egen dumhet, men kan bøte på dette med hardt arbeid, og 2) at kunsten ikke strekker til, som for Orfeus, og må vike for det konkrete arbeidet. I motsetning til Orfeus som setter all sin lit til hva kunsten kan, nemlig å forføre, kan Aristaeus gjøre bot og sette forholdene rett gjennom konkret kunnskap og hardt arbeid, nettopp hva kunsten ikke kan. I nedgangstider er det ikke den estetisk skjønne kunsten vi trenger, men den etisk oppbyggende.
Orfeus’ eksempel er en påminnelse om dette. I hans tilfelle er kunsten bare skjønn, og hva gir det han? Kortvarig fortryllelse, deretter undergang. Med Orfeus må vi erkjenne kunstens utilstrekkelighet.
Aristaeus derimot gjør bot og følger de konkrete råd om forsoning og regenerasjon – jordbrukets kunst – og hva gir det han? Ny biestamme. Det ligger unektelig en ironi i dette. Platon hadde også forstått dette da han skrev i Staten at det beste var å holde den skjønne muses kunster borte fra bystaten og heller innrette seg etter lov og fornuft for «alle diktere – helt fra Homeros av – etterligner skyggebilder av dyd og andre ting når de etterligner noe – uten å komme i berøring med sannheten» (1946: 446).
6
I Hermann Brochs Vergils død blir Vergils tvil ovenfor samfunnsordningen uttrykt: Estetikken skjuler samfunnets brudd på etikken, og målet må være å avsløre dikterkunstens etiske forfall i ønsket om tilfredsstille folket.
I sine siste timer erkjenner Vergil nødvendigheten av å tilintetgjøre Aneiden. Han frykter at verket, som ikke er etisk fullkomment, skal ende opp som kitch. Augustus argumenterer overbevisende om det motsatte. Det romerske folk, hevder keiseren, har rett på tilgang til den skjønnhet den dikteriske bestrebelsen Aneiden er i besittelse av, og som Vergil har skapt på vegne av det romerske folk. Det romerske folk har behov for et diktverk som feirer dets storhet, påpeker Augustus, som ønsker å temme folkemassene ved å vise dem hvilken stor kunst riket de tilhører har generert.
Vergil derimot ønsker en diktergjerning så kraftig at dikteren blir den som «bringer erkjennelse i et gjenopprettet menneskefellesskap, løst fra pøbelaktigheten og nettopp derfor også selv i stand til å oppheve pøbelaktigheten» (134). Men dette er nyttesløst, og som Orfeus fortviler Vergil ved grensen for hva kunsten kan og ikke kan. For Vergil holder ikke skjønnhetens midlertidige magi, og han fortviler når han må innse at han ikke klarer å fullende verket som skal samle romerne i et moralsk fullkomment felleskap. Det etiske potensialet i kunsten blir undertrykt av behovet for det skjønne. Når sangen har stilnet faller mennesket «tilbake til sin vanlige grusomhet» (135), skriver Broch. Derfor måtte Orfeus gå til grunne. Kunsten ble et for udugelig middel for det han ønsket å få til, og kunne ikke føre frem til forløselse.
7
Og det høres et ekko av Vergil i Barack Obamas seierstale: «This is our time – to put our people back to work and open doors of opportunity for our kids, to restore prosperity and promote the cause of peace (…)» (The Guardian, 6. november, 2008). Altså, en formaning om forsoning og regenerasjon.
«Arbeid» er det sentrale begrepet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar