Sosial skulptur (5 fragmenter)

Publisert i Filologen 1, 2007

7000 trær
Omkring det tyske Forum står skogen. Syv tusen trær gir skygge til ruinene. Blant knust stein og marmor drar arbeiderne forsiktig utover varm sement. Så mye er tapt, og så mye lar seg tape om man lar det fortidige hvile i skyggene, om man viser det frem som noe fra i går og lar fortiden kun leve i understrømningene.

Klassisismens skinn stråler fra den frodige skulpturgruppen. Armløse stirrer halvgudene lengselsfult ut over skogbrynet. Et passende sted å hvile, som en Goethe, mildt berørt av det historiske presens. Men også disse trærnes løv vil visne og la sine greiner senke mot jorden. Slik vil understrømningen komme til syne. Ikke som stein, ikke som grus, men som lava.

Metamorfose
Objektene gir tro til forandring. Tro til hvordan materien skal tenkes og hvordan kunsten skal tenkes. Derfor er ikke skulpturene ferdige, men uhåndgripelige, som konkret masse i bevegelse, evig formbart i forskyvelsen av systemene. Fordi det er prosessualitet igjen i dem. De har i seg kjemiske reaksjoner og gjæring og fargeforandring og forfall. De tørker ut, som et samfunns variasjon, hvor samtale er kjernemateriale. I den skulpturen som berører oss, og som objektene setter i prosess, den sosiale skulpturen, er det overgripende, det som er større enn mennesket, det som er mer enn kulturen, og som vi ikke ser, men bare kan ane, der finnes nåden og angeren, om enn aldri uttalt.

Samfunnet er skulpturen. En kropp uten organer, hvis variasjoner overskrider hverandre. En endeløs skulpturpark, som et stumt kor av simulakra, isolert og avgrenset i forsøket på å estetisere det prosessuelle og slik skape et forstilt preteritum, og likevel viljeløst påpeke det dynamiske ved det alltid aktive presens. Sosial skulptur er et totaliserende estetisk begrep som i sitt forsøk på å estetisere hele samfunnet, både politikken og følelsene, må tre til side for sitt eget krav om uskyld, og spørsmålet blir, hvilken konsekvens får den uskyld et slikt begrep krever av sine aktører.

Beuys med coyoten. Beuys i honning og fett. Beuys med haren på armen. Beuys i teppet. I den kjølige temperaturen sprekker massive fettstykker. Kobberbjelke og et kompass, hvor under en steinformasjon, en rad maur, en filtdress og fettstolen, endeløse rekker med montre fulle av skruer.

Om høsten senker trærne sine greiner mot jorden
Ingen tvil om at det negative er der, men det skjuler seg i en vilje til humanisme, den samvittighet som alltid preger kunstneren, og som gjennom hele virket er en føljetong, gjennom bruk av fett og stein, som pilot i LuftWaffen, i etterkrigstraumer fra Krim, gjennom den fortvilte støtten til RAF. Schleyer i bagasjerommet med tre kuler for pannen.

Evigheten i den tyske historien setter sitt merke på alt, med tyngden av all sin destruktivitet, og er i seg selv den voldsomste sosiale skulpturen, om ikke en skulpturpark dekket av kratt og piggtrå, hvor statuene står plassert i mellom den tid og i dag, en skulpturpark hvis vitne om en engang storstilt kultur var dømt til å bli fullstendig rasert i løpet av den tyske høsten, før den igjen kunne få fornye seg. Oppgjøret med fortiden er samtidens kultur. Alle må ha sitt oppgjør. Beuys må ha sitt oppgjør og Tyskland må ha sitt oppgjør, og RAF er, om enda ikke klare for nåden, klare for forståelsen.

I mørket om ruinen
Kunsten møtte volden, et møte en rystet rettsstat ikke maktet å ta, og kunsten skapte en umulig skulptur. For i møtet mellom RAF og det tidligere Riket finnes ikke noen helende kraft. Når møtet har blitt gitt form, og det negative har fått sige ut av sprekkene systemet har blitt påført av den kjølige høstluften, er det ingenting annet å forvente enn blod i gresset. For så lenge noen må angre, må noen tilgi. Om ikke enkene, om ikke barna og om ikke etterlatte slipper kravet om evig pinsel for Christian Klar og Brigitte Hauptman, om ikke nasjonen erkjenner sin historie og henrettelsen av fangene i Stammheim, og fallets ettertidige underkjennelse, kan aldri skulpturen bli endelig, men vil alltid stå som en sørgelig pide med verkende sår midt i det nye og slite på det nye ved å alltid påminne det nye om sine manglende armer og kviende virkelyst.

Etter fullbyrdet straff trenger ikke den straffede å angre. Bortfall av frihet, fordrer ikke anger. Våre skal heller ikke angre, hvordan kan de det etter å ha fremtstilt sannheten og vist hvilken sovende fascisme som i stillhet hadde holdt seg i live der nede blant røttene og slammet, og som ga næring til bundesrepublikken så den kunne vokse av seg verden. Det er den skjulte volden mot historien og mot ordene vi må bekjempe, den vold som blir ytt mot bildene og mot effektene som lar seg merke i spillet. Fri dem fra kunsten og fra Stammheim, fra miskjennelsen. Dürer, vi skal personlig føre Baader og Meinhof ut av mørket. Vi skal lære dem å så, ikke brenne.

Montre
Først når resten har blitt lagt ned i vitrinene, kan det bli undersøkt om det fordrer avlat og straff, og om resten er seg selv nok eller om resten gir etter for volden. Overgi derfor det hele til kunsten, for å la det hele der finne sin plass, sin ikke-nåde og sin ikke-anger i midlertidig stasis.