man vet ikke om det er levende eller dødt

her finnes

– eller rettere

det er

derover

en unevnelig

eller nesten unevnelig ting:

noe

mellom noe og noen

hvem som helst og hva som helst

noen slags ting

«denne tingen»

men denne tingen

ikke noen annen ting

denne tingen som ser på oss

som angår oss

dette noen andre ser på oss

vi kjenner følelsen av å bli iakttatt

utenfor en hver tidsmessighet

til og med før og etter ethvert blikk fra vår side

i samsvar med det forutgåelige

og symmetri

i samsvar med et absolutt ukontrollerbart misforhold

sorg

– det er ikke snakk om noe annet

inneholder alltid et forsøk på å levendegjøre restene

for å skape tilstedeværelse

ved å identifisere de kroppslige levningene

ved å lokalisere det døde

man må vite

nå

å vite er hvem og hvor

hvem sin kropp det virkelig er

hvilken sted den har

for den må være på sitt sted

et sikkert sted

ingenting kunne vært til mer forkleinelse i sorgarbeidet

enn forvirring vedrørende hvem som er gravlagt hvor

det er nødvendig å vite at det som er igjen av det døde

forblir der

la det bli der for aldri igjen å bli flyttet

Betraktning

I Kafkas første utgivelse, de atten kortprosastykkene samlet under tittelen Betrachtung (Ernest Rowolt 1913) – på norsk Betraktning (som del av Fortellinger og annen prosa, Gyldendal 1995), finnes eksempler på hvordan det i Kafkas tekster finnes noe liksom spøkelsesaktig, et noes substansløse tilstedeværelse. I tekststykket «Avsløring av en bondefanger» står to menn stumt ovenfor hverandre utenfor et herskapshus som om de hadde bestemt seg for et lengre opphold på denne flekken:

Dertil tok husene rundt om straks del i denne tausheten, og mørket over dem helt opp til stjernene og skrittene fra usette mennesker som var ute og spaserte, hvis veier man ikke hadde lyst til å gjette seg til, vinden som stadig trykket seg mot den andre siden av gaten, en grammofon, som sang mot et lukket vindu i et eller annet værelse – de lot seg høre ut av denne tausheten, som om den var deres eiendom for evighet og alltid.

Passasjen viser frem det arketypisk spøkelsesaktige; Omgivelsenes dunkle atmosfære omkring de to tause mennene; hvordan de to i øyeblikket er ute av tid og rom, omfavnet av et evig mørke; stillheten som brytes kun av en svak melodi, men også den udefinerbar. Det finnes noe unevnelig eller nesten unevnelig der mellom noe og noen

dette noen andre ser på oss

vi kjenner følelsen av å bli iakttatt

man vet ikke om det er levende eller dødt

«For siste gang psykologi»

I Paul Celans dikt «Frankfurt, september» fra samlingen Trådsoler (Kolon 1996) – på tysk Tredensonnen (1968), trer Kafka inn i teksten gjennom sitatet «For siste gang psykologi» og får slik, i harmoni med Celan, kommentere de lidelser hans søstre og nevøer og nieser – i egenskap av å være jøder – tok sin død av men som han selv ikke fikk oppleve. Celan skriver:

Der bak, klagerasteret
åpner Freuds panne seg,

den der ute
hardtidde tåren

sårer med setningen

«For siste gang psykologi»

Femten år før det jødiske holocaust hadde Kafka skjøvet jødedommen fra seg. Men sitatet kunne like gjerne vært en uttalelse fra Ian Curtis da han i forskrekkelse etter å ha under hypnose sett Kafka sitte i værelset sitt og lese i lovsamlingen, forstod hvilken grad av repetisjon alt liv er basert på. Eller kanskje sa han det rett før han hang seg på kjøkkenet. Celan drukna seg i Seinen 21. april 1979.