Hvorfor ikke Grieg?

I posten "Sin egen versjon" gjorde jeg noen notater vedrørende strategier for produksjon av ny musikk basert på kanonisert klassisk musikk, slik Hans Zender og The Caretaker på forskjellig vis har gjort det med Schuberts Winterreise. Nå har også Atom TM utgitt albumet Winterreise på Raster Noton med Schuberts sangkrets som forelegg.

Håvard Enge ved UiO, har for øvrig skrevet interessant om Zenders "komponerte interpretasjoner".

Debussy er også en komponist hvis musikk stadig blir bearbeidet eller appropriert. Biosphere gjorde det på albumet Shenzhou. I tillegg har ECM og Deutsche Grammophon åpnet arkivene for techno-produsenter. Richardo Villalobos og Max Lodenbauer fikk frie tøyler av ECM og laget en ny komposisjon basert på samples fra innspillinger av Arvo Pärt og Christian Wallumrød blant flere. I Deutsche Grammophons serie Recomposed har Matthew Herbert remodellert Mahlers uferdige tiende symfoni og Carl Craig og Moritz Van Oswald Maurice Ravel og Modest Mussorgsky. Også nevnes bør Nordheim transformed  hvor Nordheim ble fortolket gjennom maskineriene til Biosphere og Deathprod.

Nevnte eksempler er alle vellykkede bearbeidelser. Derimot finnes det mange ikke fullt så vellykkede, særlig blir det fort kleint med techno-, dub-, house- (osv) remixer uten at jeg skal gå inn på det nå.

Poenget er at ved å bearbeide henter produsentene frem og forsterker kvaliteter ved den kanoniserte musikken som kanskje ikke før har vært lagt merke til. Det kan dreie seg om noe hjemsøkt i selve innspillingen (Kirby), et klangmaterial (Biosphere), en struktur (Craig og Oswald), frekvenser (Villalobos / Loderbauer) og lidlens ide (Atom TM). Musikken rekontekstualiseres og nye sider ved den kan åpenbare seg for lytteren slik at den igjen får relevans og vitalitet.

Til forskjell fra praksisen Zender representerer - komponerte interpretasjoner i papirmusikktradisjonen - dreier dette seg om en mer maskinvare-orientert og uakademisk tilnærming til det musikalske forelegget.

Så, til poenget: Hvorfor ikke Grieg? Jeg kjenner ikke til noen slik bearbeidelse av Griegs musikk. Hans lyriske stykker som står i slektsskap til både Schubert og Debussy, burde ha i seg et brett og godt potensial for nye arbeider, enten det gjelder

Festspillene i Bergen har sikkert gjort flere prosjekter med fokus på bearbeidelse og nytolkning, men ingen som meg bekjent har festet seg i ny kunstnerisk praksis eller krysset grensene mellom sjangeruttrykkene. Jeg skulle likt å høre et Grieg-arbeid av for eksempel Biosphere eller Eirik Skodvin. Eller Jana Winderen. Eller Alexander Rishaug.

Sin egen versjon. Notater

1

Lørdags formiddager. Særlig om vinteren. På klare dager, når dagslyset for noen korte timer trenger gjennom takvinduene og gjør stuerommet klart og skinnende. Da har jeg til vane å sette på Franz Schuberts Die Winterreise. Jeg liker hvordan det lette pianospillet under den dystre baritonen setter den svarte kaffen i perspektiv. Uten at jeg skal utdype det. Det er en vane. Som har blitt til en lyttepraksis. Som igjen har ført til at jeg ikke synes det er passende å spille platen i andre årstider.

Om sommeren spiller jeg derimot Schuberts Goethe-Lieder.

Av sammensatte årsaker kjøpte jeg en CD med Goethe-Lieder en dagen derpå-type dag. Jeg skulle hente bilen, som jeg hadde satt igjen på andre siden av byen fra hvor jeg bor, og hvor jeg kvelden før hadde vært på fest. På veien stakk jeg innom Platekompaniet og kom ut igjen med Schuberts Goethe-Lieder. Fordi det var en fin sommerdag kjørte jeg ut til Ingierstrand for å svømme av meg fyllesjuken. Slik tok kroppen form. I Golfen på vei ned E18 med Goethe-Lieder på anlegget.

Slike hverdagsscenarier knyttet til lyttepraksis er ikke uvanlig. Forskjellig musikk til forskjellig tid. Og det er relativt tilfeldig hvordan vi kontekstualiserer musikk i tid og rom.

2

Nå har James Leyland Kirby aka The Caretaker gitt ut sin filmmusikk til Patience (After Sebald), en plate hvis musikk er basert på et gammelt opptak og utgivelse av Schuberts Die Winterreise. Det er en musikk som er laget ut fra en kjent kirbysk strategi, hvordan han tar et utsnitt av et forelegg, dynker det i reverb og setter det i repetisjon (for å si det enkelt). På samme måte som med vakre An Empty Bliss Beyond This World fra i fjor, ligger signifikansen i snittet som er gjort med umiskjennelig fingerspissfølelse.

Et utbrudd av applaus skaper et lag av hvit støy under en loopa pianofigur. Overflate støy, knitring, mikroskopiske feil, skeive klangslag ol. danner utgangspunktet for spor som i sin utstrekning gir en utflytende ambient tekstur hvor subtile, nesten umerkelige endringer i repetisjonene skaper følelse av fremdrift, men for alltid å unndra seg målet.

Og Kirbys reinterpretasjon av Die Winterreise er det perfekte lydsporet til Sebalds fragmenterte fortellinger og deprimerende syn på menneskeheten, både konseptuelt og auditivt. Schuberts sangsyklus tematiserer vandringen som en bevegelse innover i sjelens dunkle landskaper, og i meditasjon over håpløshet, ensomhet og tap knyttes Sebald, Kirby og Schubert sammen.

Hør albumet her:

3

Musikken er produsert til regissør Grant Gees «filmessay» Patience (After Sebald) som er en meditasjon over den tysk-britiske forfatteren W. G. Sebalds roman Saturns ringer. Filmen har jeg ikke sett, men den har blitt beskrevet som en meditativ reise gjennom de bleke, melankolske kystlandskapene i East Angelicam Suffolk, samme sted som var orienteringspunkt for samlingen memoarer og reisenotater som utgjør Sebalds bok.

Saturns ringer er en anakronistisk samling til dels usammenhengende fortellinger samlet sammen etter Sebalds vandringer i det over nevnte Suffolk-landskapet. Etter dyptgående opplevelser av «den lammende gruen» etter å ha stått «ansikt til ansikt med sporene av ødeleggelse» blir den reisende innlagt på sykehus i Norwich. Sengeliggende, «i en tilstand av nærmest fullstendig ubevegelighet» og «overveldet av forestillingen om at avstandene [han] hadde vandret (...) ugjenkallelig var skrumpet inn til et eneste blindt og døvt punkt», begynner han å skrive sine memoarer.

Tittelen på boka, Saturns ringer, henviser til ideen om Saturn som melankoliens planet ettersom Saturn er planeten med de tregeste omdreiningene, den samme treghet som kjennetegner melankolien i form av digresjoner, forsinkelser, ensomhet (og som er truende til å knuse alt liv som i Lars Von Triers film Melancholia).

Vandringen har ikke et mål, og om den noen gang har hatt det, er det i så fall glemt. Man går i ringer.

4

Vandringsmotivet utforsket Kirby også på The Stranger-albumet Bleaklow i 2005, en plate som gjenga et dystert bilde av det nordengelske heilandskapet tittelen referer til.

5

Samtidig som Kirby med Patience ... gir Gees film og Sebalds bok et passende lydspor, skriver han seg inn i en musikalsk tradisjon – reinterpretasjonen, det å jobbe videre med et eksisterende verk, i denne sammenheng en spesifikk innspilling og utgivelse, et konkret fysisk objekt – vinylplaten – og trekke ut kvaliteter fra dette som ikke er betont i originalversjonen, om jeg kan driste meg til å snakke om noe slikt som en originalversjon, men som like fullt finnes der om man lytter godt etter.

Et eksempel er Hans Zenders Schubert’s Winterreise A Composed Interpretation fra 1995.

«There is no such thing as an interpretation that is true to the original», skriver Zender i CD-omslaget.

Bortsett fra at han har endret en masse ting, fortsetter han, som instrumenter, konsertsaler, viktigheten i marginale noter – må man huske at hver note i et manuskript primært er en utfordring til handling og ikke en eksplisitt beskrivelse av en lyd. Den kreative innsatsen, temperamentet og intelligensen hos en utøver, og sensibiliteten utviklet under påvirkning av utøverens egen tid, er også behøvd for å skape en levende og inspirerende fremførelse. Slik blir noe av utøverens egenart overført til verket. Utøveren blir en medforfatter.Skriver altså Zender.

Dette gjelder ikke bare for instrumentalister, men også for avspilling og prosessering av allerede eksisterende versjoner. Om Hans Zender står i den europeiske tradisjonen med papirmusikk og der utfordrer ideen om originalen og gjengivelsens usannhet, står Kirby i den nye tradisjoen hvor en spesifikk innspilt versjon med et konkret lydlig uttrykk står som original heller enn papirnedtegnelsen, noe som åpner for helt nye strategier for reinterpretasjon.

6

Å spille av en plate på en platespiller i et rom er også en interpretasjon, gjennom valg av tid og sted.

Å digitalisere musikken fra en vinyl for så å publisere den på YouTube er også en reinterpretasjon. Overflatestøyen blir digitalt integrert med den innspilte musikken. Støyen er ikke lenger til å skille ut. Den er der. Som her på denne versjonen av Leonard Bernsteins versjon fra 1958 av Stravinskys Le Sacre du Printemps: